Det er i detaljene det skjer

Det er som om de sier: Hei hei, der er du – og her er jeg!

Små ord blir nennsomt skjøvet inn her og der. En mann bukserer «nesten elegant» en narkoman plageånd ut av bussen. En forfatter klarer «kunst­stykket» å gi ut en bok om den tyske sosiologen Jürgen Habermas, som alle snakker om.

Helhetlige innholds­løsninger

Det er Miriam det handler om.

Vi møter henne i tre ulike stadier i livet. Først i barndommen med en taus mor og en stefar med psykiske problemer.

Vi treffer henne igjen når hun flytter på hybel og begynner på videregående i en småby på Østlandet.

Til slutt som ung voksen i hoved­staden, der hun blant annet jobber for «den norske avdelingen i et amerikansk byrå for helhetlige innholds­løsninger». Året er 2019.

Marte Mesna har det med å sy inn tidstypiske referanser – uten å overdrive.

Møtes i klasse­rommet

De delene av fortellingen som omhandler 16-åringen Miriam (anno 1998), utspiller seg naturlig nok også i klasse­rommet.

Marte Mesna tilbyr en effektiv motgift til alle elendighets­skildringer av den norske felles­skolen. I denne boken er skolen først og fremst en arena for frigjøring.

Vår kunnskaps­tørste heltinne med tung bagasje hjemmefra og mye skyld­følelse skal her finne sammen med pretensiøse og herlig vesle­voksne ungdommer fra velfungerende familier med store hager.

Er ikke tiden inne for å danne en klassisistisk forening? Lese Bertolt Brecht på fritiden? Gjøre seg lystig over jevnaldrende som går i «jazzbukser»? Jo da.

Læreren er av den sorten elevene skal bryne seg på.

Miriam skal skrive oppgave om James Bulger, toåringen som ble drept av to tiåringer i England i 1993. Skal hun ha med detaljene om hva som skjedde? Norsklæreren (med det festlige navnet Gudrun Sygård) mener nei. Vår roman­heltinne mener ja.

På dette punktet speiler stil­oppgaven romanens tema. Hun er selv på jakt etter å skjønne hva hun ble utsatt for i barndommen. Da må detaljene med.

Men her går romanen kanskje litt for detaljert til verks. Å gjengi 16-åringens stil­oppgave i kursiv føles overflødig.

Selve temaet som her er til behandling, å bli utsatt for vold, psykisk eller fysisk, i barndommen, er viktig nok, men her «konkurrerer» Mesna med veldig mange andre som har behandlet tilsvarende emner før henne. Det er så mange ulykkelige barndommer i norsk litteratur!

Lysende motorvei

Til alt hell er det som om skriften river seg løs fra tematikkens iboende alvor og forfatterens eventuelle intensjoner.

Og jeg blir sittende og glede meg over hvor omsorgs­fullt denne boken tar for seg de detaljene som til sammen utgjør norsk hverdagsliv.

Hvor ellers får man skildret et ungt menneskes glede over å se biler hope seg opp på nede på motorveien?

Å klare å rekonstruere hva vi opplevde i barndommen er ikke enkelt. Spesielt ikke når du blir møtt med rungende taushet av de få voksen­personene som var til stede.

Men denne romanen stopper ikke der.

Marte Mesna utvider perspektivet, og retter blikket mot alle de dynamikkene som oppstår der mennesker møtes – om det nå er «i familien, i klasserommet, på jobben, eller i «en firerbås på mikro­bryggeriet».

Det blir kanskje feil å si at jeg slukte «Sluke verden hel». Til det var det for mye å tygge på og tenke over underveis. Men det er noe med humoren som kommer til syne i de enkelte setningene. Den dukker opp når du minst venter det.

Det er kanskje ikke så dumt å roman­debutere når du har levd en stund?

Marte Mesna får det i alle fall veldig fint til.