Intet barn er en øy

Det gis ut mange, noen vil si for mange, norske romaner.

Argumentet for at det skal komme ut mange, kan være at det er større sjanse for at det vokser frem noen som er gode.

Men noen må da luke i bedet, og det var en slik grå dag i mars at jeg satt og leste innpå, som vi sier, flere. Forkastet dem med en viss oppgitthet, før jeg så stoppet opp ved en av dem – og leste videre.

Forfatteren heter Therese Aasvik. Romanen heter «Ingenstedsøya».

Hun debuterte med «Fie faller» i 2016. Det var en helt grei underholdnings­roman om en kvinne om levde i sus og dus, for så å falle ned den sosiale rang­stigen. Et sted skal man begynne.

«Ingenstedsøya» er Aasviks femte roman. Denne gangen skriver hun på et annet nivå om ting som betyr noe, i et språk som treffer.

Kvinner uten menn

Vi er på en øy i Oslo­fjorden. Mor og datter har flyttet tilbake dit hvor moren vokste opp. Der er også mormoren.

Det er altså tre kvinner i et hus på en øy med mye skog. Ingen menn. Morfaren er død. Faren til femten­åringen er flyttet til USA. I tillegg er det veldig mange dyr. Rev og rådyr. En stillits synger.

Det er vår, og alle er fullt opptatt med å få ungene sine ut av redet, og ser ut til å lykkes med det.

Men så har vi da denne ene ungdommen, som har trukket seg inn i seg selv, og utviklet en form for sosial angst, som det sikkert finnes mange begreper for.

Den som hamrer, er en mor. Den som har trukket seg unna fra alt og alle, og som nekter å gå på skolen, er hennes femten år gamle datter Maja.

Lapper under dørstokken

Å lese dette føles akutt fra første stund. Historien fortelles fra morens perspektiv, men henvendt til et «du»: datteren. Den samtalen som datteren nekter henne, fører moren med oss.

Vi kan kanskje si at romanen starter en samtale med oss lesere som vitner. Kapitlene er som lapper som moren skyver under dørstokken til en datter som har sperret seg inne.

Den samtalen inneholder også tilbake­blikk til da barnet var mindre og ikke hadde denne angsten. Og her kommer det inn lysere toner, som balanserer ut mørket og fortvilelsen.

Krevende klassetur

Aasvik legger også inn et spennings­element. Det handler om en tur med de hvite bussene til Berlin, som moren setter inn alt på at datteren skal orke å være med på. Det selges doruller. Også det føles helt akutt.

Men er det riktig å utsette barnet for den komplekse sosiale situasjonen en klassetur er? Moren mener ja, mormoren mener nei. Ulike oppdragelses­metoder står mot hverandre.

Under det hele ligger spørsmålet om hvem som er skyld i at datteren ikke fungerer sosialt og ikke vil gå på skolen. Det er jo som kjent slik at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Hvem holder i sikkerhets­nettet rundt dette barnet?

Skolen tilbyr spesialtilpasset opplæring og oppfølging fra psykolog, uten at det hjelper.

Vil tilbake til byen

Vi befinner oss etter pandemien, med alt det medførte av brudd i rutinene for norske ungdommer.

Mor og datter flyttet tilbake til denne øya, det virket som en god idé. Men nå lengter moren bare tilbake til byen, hvor de har hun ikke råd til å bo. Grunnen til at de bor der de bor, har altså også økonomiske årsaker.

Hva så med datterens jevnaldrende, og deres foreldre, når de ser at en i flokken ikke fungerer? Hvilket ansvar har de? Aasvik viser frem et lokalmiljø som vet om at det er en ungdom som sliter, og som gjør så godt de kan.

Det er bare ikke nok. Intet menneske er en øy, heter det som kjent hos den britiske dikteren John Donne. Intet barn heller.

Litteratur kan på sitt beste ta opp i seg og diskutere viktige samfunnsproblemer. Det skjer når forfatteren evner å gi sitt emne en troverdig form. Det skjer her.

«Ingenstedsøya» er rett og slett en veldig god roman.