Merkelig god

Jeg prøver å være et dannet menneske. Derfor var det pinlig at jeg ikke tidligere hadde lest romanene til den danske forfatteren Solvej Balle.

For bøkene om Tara Selter som er fanget i en tids­sløyfe i 18. november, er i ferd med å bli et hovedverk i den nordiske samtids­litteraturen.

1+1 = 3

Bare ved å lese kultur­aviser hadde jeg fått med meg at hoved­personen opplevde den samme dagen igjen og igjen – akkurat som Bill Murray i filmen «En ny dag truer» fra 1993 (men Balle har fortalt at hun fikk ideen til bøkene allerede i 1987).

Jeg hadde også fått med meg at hoved­personen «bruker opp» verden, at når hun for eksempel kjøper appelsin­marmelade i butikken blir det til slutt tomt i hyllene.

Og jeg visste at bøkene var skrevet i et stilsikkert og presist språk, for Balle er kjent som en av dansk litteraturs store minimalister.

Jeg trodde derfor at jeg «skjønte greia» og ikke behøvde å lese selve bøkene.

Så feil kan man ta.

For her skjønner man ikke greia før man begynner å lese. Solvej Balles roman­prosjekt er et skole­eksempel på at litterær kvalitet er et regnestykke der 1+1 blir mer enn 2.

Det oppstår noe et sted på sidene i disse bøkene som er vanskelig å sette fingeren på.

Ikke en heltefortelling

I motsetning til de fleste filmer og bøker som bruker det samme plottet (én dag som gjentar seg), finnes det her ikke et moralsk forbedrings­prosjekt. Hoved­personen har riktignok mange moralske kvaler og refleksjoner, men hun kan ikke løse tidsfloken ved å bli et bedre menneske og leve ut den perfekte dagen.

Balles romaner åpner i stedet opp et gedigent rom for eksistensiell utforskning.

Som i de andre bøkene i serien er Balle med sitt beherskede, poetiske språk god på å skildre grunnleggende menneskelige erfaringer på friske, nye måter.

Beskrivelsen av aldring – mot slutten av boken har Tara Selter oppholdt seg 10 år i den samme dagen – har en urovekkende underliggjørende effekt.

Et annet eksempel er når én person som er fanget i 18. november, endelig møter en annen tidsfange. Skildringen blir universell og viser den grunnleggende tilfredsstillelsen i å finne et annet menneske som ser verden litt på samme måte, en alliert:

Sentralt i bind 4 er nettopp at det stadig vekk dukker opp flere som er fanget i den samme tids­loopen. De samles i et hus i Bremen i Tyskland der de avholder møter med diskusjoner om tid og ting og språk.

Den uproduktive klasse

Et interessant aspekt ved dette bindet er at samfunns­kritikken blir intensivert. Tidsfangene blir mer og mer opptatt av å ikke bruke opp verden. De forsøker blant annet å dyrke mat, og de restaurerer gamle møbler.

Det viser seg også at det ikke er helt tilfeldig hvem tidsfangene er. Henry Dale, en av de sentrale bipersonene, reflekterer:

Er det hennes egne lesere, den kultur­interesserte selvrealiserende klassen, Balle skildrer? Er det meg?

Også denne typen tanker inviterer Balles romaner til. Dermed lykkes bøkene på svært mange nivåer på en gang.

Når det er sagt, synes jeg at filosofien noen ganger går i stå i dette bindet. Enkelte av ideene kan ha et anstrøk av «påhitt» over seg, at det altså ikke er litterært nødvendig. Det er også mange karakterer som blir introdusert i boken, som kan fremstå oppramsende.

Men selv om denne romanen etter min mening ikke er den sterkeste i serien så langt, tilfører den en ny dimensjon til dette fascinerende verket.

Gratulerer med 18. november!

Og akkurat som de fleste av de foregående romanene er det også i slutten av denne boken en liten «cliff­hanger» som trekker leseren med inn i neste bind.

Slik det blir flere og flere tidsfanger i Balles roman­univers, er det også flere og flere som venter på fortsettelsen av disse underlige bøkene.