Anmeldelse

Vellykket oppvekstalbum

Jimi Somewhere drar lytteren med på en reise proppa med nostalgiske tilbakeblikk og magnetiske produksjoner på sitt debutalbum «Nothing Gold Can Stay».

Pressefoto av Jimi Somewhere i forbindelse med lanseringen av debutalbumet "Nothing gold can stay".
Foto: Dev Dhunsi
Terningkast 5 Musikk

«Nothing Gold Can Stay»

Jimi Somewhere

Indie pop

5. februar 2021

Tre beste låter: «Bottle Rocket», «Wedding» , «Golden»

I løpet av en femårsperiode har 22-åringen fra Hokksund, som egentlig heter Benjamin Schandy, rukket å bli et navn både her hjemme og ute i verden innen det som kalles indie pop. Til tross for sjangerens vide rammer, kan det også virke begrensende å kategorisere musikkens hans som bare det.

Tidligere låtutgivelser, og især dette albumet, er et bevis på at Jimi Somewhere flyter rundt i det musikalske landskapet. Blandingen av ulike elementer utgjør en spesiell sound bare for ham.

Låtene kan ses på som stemningsbilder, der hvert enkelt spor fungerer som scener dratt ut av en eksperimentell film. De fader inn og presenterer en distinkt følelse, før de oppløses og fortsetter inn i noe annet.

Sporet «In My Car» er for eksempel fortryllende, og omkranses av Jimi Somewheres dynamiske vokaler, en euforisk synth og eksperimentelle trommer gir en cinematisk opplevelse.

Nostalgisk

Albumet åpner opp med sporet «Stay» som egentlig ikke er et musikalsk spor, men en monolog som handler om å gi slipp på fortida. En beskjeden pianomelodi og cinematiske teksturer akkompagnerer Jimi Somewheres vokal som drar i ordet «stay».

Et temposkifte følger, og det ser ut til å begynne for alvor i sporet «Bottle Rocket». En hoppende piano-melodi følger en pumpende skarptromme, og skrikende vokaler brer seg ut i sporets hook. En slags hymne for frihet – og boblende lykke forbundet med det å være ungdom – fyller sporet. Nostalgien sender meg tilbake til da alt virket så enkelt og verden kjentes større enn den er nå.

Å, som jeg savner det – voksenlivet suger!

Noen øyeblikk er strippet ned til det akustiske og bærer et mykt preg, som i for eksempel «Tears, 2016» der en dyp gitar bekler Jimi Somewheres melankolske vokaler. Dette er albumets break up-låt, hvor han mimrer tilbake til et gammelt forhold. Selv om melodiene er fine, og vokalene er sårbare, klarer jeg ikke helt å være der for sporets tekstlige elementer, som til tider kan være litt klisjepreget. Men det skal jo samtidig reflektere ung kjærlighet, så det kan hende jeg er litt for streng her.

Coming of age

Tematikken følger overgangen til voksenlivet, og albumet i sin helhet minner om en slags coming of age-film, der vi som lyttere får innpass i Jimi Somewheres nyanserte indre monologer. Refleksjonene kastes mellom fortid, nåtid og fremtid, og tanker og følelser brer seg utover de 12 sporene på albumet, som til sammen utgjør 49 minutter.

Smerten knyttet til det å gi slipp, og å vokse opp, kommer tydeligst frem i albumets sjuende spor, «Wedding». Her når albumets fortelling et vendepunkt. Låtene som kom før dette, har dreid seg om refleksjoner knyttet til fortida. I «Wedding» derimot, beveger Jimi Somewhere seg fra en refleksjon av nåtida, der han ser livet passere forbi ham, og i stedet for å dvele ved det, retter blikket fremover og ser håpefullt mot det som kommer. Det er med andre ord point of no return. Akustiske lyder flyter sømløst inn i ekkoer av kirkeklokker og et orgel som driver sporet videre i det som ender med å være et hav av følelser.

Jeg felte en tåre.

Vellykket albumdebut

Frykten for forandring er byttet ut med glede over det som venter, og en friere og mer tilbakelent stemning preger den siste delen av albumet.

Albumets siste låt, «Golden», markerer den nye retningen, der Jimi Somewhere feirer både sin fortid, nåtid og fremtid. Store slagverk-rytmer og vokalpartier som kombineres lagvis, blandes sammen og utgjør en avslutning med trøkk.

Et nikk bør også gis til produsentene som har stelt i stand det varierende lydbildet som beveger seg mellom ulike teksturer, og som samtidig klarer å knytte en sammenheng mellom de ulike sporenes sprang i følelser og stemninger. En av dem er Jimi Somewheres barndomsvenn og faste produsent, Milo Orchis. Ole Martin Jensen, som han egentlig heter, låner også vokalen sin til det melodiøse sporet «Acre».

Oppsummert står «Nothing Gold Can Stay» igjen som et solid stykke arbeid (som for øvrig har samme tittel som et dikt av Robert Frost). Til tross for at enkelte spor, som for eksempel «Tears, 2016», ikke overbeviser helt, leverer han likevel en vellykket albumdebut som får en velfortjent plass som ett av årets høydepunkter så langt.

Repeat-knappen er aktivert, og det gledes stort til fremtidige prosjekter.

PS: «Nothing Gold Can Stay» er også et dikt av Robert Frost, publisert i samlingen «New Hampshire» som ga Frost Pulitzerprisen for poesi i 1924.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: