Hopp til innhold
Anmeldelse

Lydsporet til dommedag

Indiefavoritten Sufjan Stevens er tilbake. Frykter du ikke dommedag ennå, vil du garantert gjøre det etter å ha hørt «The Ascension».

Pressefoto av artisten Sufjan Stevens.
Foto: Asthmatic Kitty/Richard Evans
Terningkast 4 Musikk

«The Ascension»

Sufjan Stevens

Indierock

25. september, 2020

Tre beste låter: America, Die Happy, Landslide

Multi-instrumentalisten og visjonæren Sufjan Stevens har vært en indiefavoritt siden det enestående albumet «Illinois» fra 2005.

Med sin utforsking av det åndelige og naturlige i musikken har katalogen hans blitt en du kan vende deg til for stemningsgivende musikk.

Fra lavmælt og forsiktig folk til storslagne og ambisiøse elektroniske verk – Sufjan Stevens har vært borti det meste.

Med sitt åttende soloalbum «The Ascension» har amerikaneren tatt steget vekk fra det sparsommelige uttrykket på forrige soloskive «Carrie & Lowell» fra 2015.

Utradisjonell hovedsingel

Vi befinner oss i den voldsomme enden av skalaen igjen, både hva angår ambisjoner og overskudd. Dette understrekes av at hovedsingelen fra plata, «America», er et tolv minutter langt episk sammensurium av alt det psykedelisk indiepop/rock har hatt å by på de siste 10–15 årene.

Valget av «America» som hovedsingel er egentlig betegnende for friheten Sufjan Stevens har gjort seg fortjent til gjennom mange års tro tjeneste til eksperimentell indiemusikk: Det finnes nemlig en rekke mer radiovennlige låter å velge fra.

Sufjan Stevens har, som de fleste andre, fått med seg at jorda er i ferd med å gå under, og presenterer «The Ascension» som en slags guide til flukten fra dette tiltakende og tilsynelatende evigvarende kaoset.

På bullshit-jakt

Han har uttalt at målet med plata er å sette spørsmålstegn ved alt som ikke holder vann. Sufjan er altså på en slags bullshit-jakt, bevæpnet med synthesizere og trommemaskiner.

Åpningslåten «Make Me An Offer I Cannot Refuse» er bare én av flere låttitler som også projiserer en form for nostalgi over popkulturelle referanser fra en – i etterpåklokskapens navn – enklere tid. «Death Star», «Landslide» og «Video Game» er andre eksempler på dette, og sistnevnte er en florlett poplåt som retter en advarende pekefinger mot yngre generasjoner, fanget i nåtidens videospill: Jakten på likes.

«I don’t wanna play your video game / I don’t wanna be the center of the universe / I don’t wanna be a part of that shame».

Musikalsk fremstår den som en tanke for naivistisk og tekstlig er den ikke i nærheten av det nivået vi vet Stevens besitter, blant annet illustrert på forrige plate «Carrie & Lowell».

Temaet er dessuten tynnslitt nok: Det begynner å gå opp for meg at menn i 40-årene syns Instagram er teit.

Album av Sufjan Stevens

KRITIKERROST: Sufjan Stevens ... han har sagt at han skal lage et album om hver delstat i USA. Til nå er det bare Michigan og Illinois som har fått sine album.

Mer givende er det derimot å høre Sufjans verdenssyn på «Die Happy». Dette er en låt som virkelig klarer å bre om seg med den illevarslende følelsen av dommedag.

Formidler tanker gjennom instrumentene

Gjennom seig, repeterende formaning både i vokal og synth får man virkelig følelsen av fare er på ferde. Den enslige tekstlinja «I wanna die happy» er alt som trengs av ord – Sufjan Stevens viser her at han er en ekstremt malende musiker.

Han har fremdeles en enestående teft for utfordrende og unike arrangementer, seige og henrivende synthesizere, og mer enn nok av den deilig klangløse indie-skarptromma.

«The Ascension» skal være et album som formidler frykten for dommedag, og det lykkes det med gjennom sine ekstremt gjennomtenkte lydbilder.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «The Age Of Adz» (2010)

På tide å frykte dommedag

Spesielt siste låt, hovedsingelen «America», føles som en slags besjelet miksmaster stappet full av Yeasayer, Grizzly Bear, Passion Pit og Sufjan Stevens som alle står på knærne og ber til Gud om å ikke bli forlatt slik han forlot Amerika.

Et av de få virkelig gode eksemplene på hva som skjer når Sufjan Stevens treffer med både tekst og musikk. «America» er platas klart mest tekstlig presise, og musikalsk er den et par fenrisulvehoder foran resten. Et aldeles deilig skippertak av en sistelåt!

I enkelte partier av «The Ascension» skulle jeg ønske dette var et instrumentalalbum. I andre forbanner jeg meg selv for å i det hele tatt ha tenkt tanken.

Sufjan Stevens formidler så mye med bare synthesizerne sine at man kan bli matt av mindre, så kanskje kunne låtskriverpennen fått hvile litt mer enn den har gjort her.

Dette er likevel et album som vil få deg til å frykte dommedag enda mer enn du allerede gjør, for Sufjan Stevens kan virkelig male fanden på veggen.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)