Hopp til innhold
Anmeldelse

Bergman-feelgood

Nationaltheatret klarer kunsten å gjøre Bergman-filmen «Jordbærstedet» til noe eget som teater.

Fra Jordbærstedet
Foto: Erika Hebbert
Teater

«Jordbærstedet»

Nationaltheatret

21. januar–9. mai 2023

Det kjennes stort når skuespiller Sverre Anker Ousdal i sitt 79. år tar stokken fatt og langsomt går inn i lyset på Nationaltheatrets hovedscene.

Når han står der helt alene på scenen og leverer replikker på en flekkefjorddialekt der ordene nærmest synger, oppleves det som at Ousdal har kommet hjem.

Hjem til teateret han pensjonerte seg fra for om lag ti år siden, men også hjem i språket. Ordene er hentet fra et dypere sted når han snakker sin opprinnelige dialekt.

Det passer bra i rollen som Isak Borg, den snart 80 år gamle doktoren som kommer hjem til sitt barndoms jordbærsted.

Folkelighet og feelgood

Ousdals solide prestasjon er nesten verdt billetten alene. Forestillingen som helhet er preget av gode skuespillerprestasjoner: Anne Marit Jacobsen som hushjelpen Agda og Anne Krigsvoll som Isak Borgs mor er flotte eksempler.

Fra Jordbærstedet

BISTER: Anne Krigsvoll spiller Isak Borgs iskalde mor med stor overbevisning. I bakgrunnen: Laila Goody som Marianne.

Foto: Erika Hebbert

Den som venter seg en teateropplevelse som ligner filmen, får ikke nødvendigvis det. For «Jordbærstedet» skiller seg fra «Smultronstället» i grunnstemning.

«Jordbærstedet» er lysere, lettere, mer håpefull. Og det selv om «Smultronstället» regnes som en av Bergmans lysere filmer.

Regissør Johannes Holmen Dahl har denne gangen kastet seg ut i teater som våger både folkelighet og feelgood.

Mindre skrekk

Filmen «Smultronstället» starter med ett av Isak Borgs mareritt der han ser seg selv som levende død. Det er effektivt og skremmende, og virkemiddelbruken er presis.

I teaterversjonen står Ousdal på scenen og forteller om det samme marerittet.

Den gamle mannen på den tomme scenen maler frem bildet av nattlig mareritt rolig og behersket.

Det er sånn at en må le med ham, og samtidig er det lett å se drømmen for seg. Det er underholdende, og slett ikke så skrekkinngytende som i filmen.

Slik fortsetter det, behersket og lettbeint, men med temperatur. Eksemplifisert med Anne Marit Jacobsen som hushjelp sprekkfull av innestengte følelser.

Fra Jordbærstedet

KOMISK TIMING: Anne Marit Jacobsen bidrar med sedvanlige treffende replikker som hushjelpen, Frøken Agda.

Foto: Erika Hebbert

«Smultronstället» er regnet som en av de aller første roadmoviene. I historien som en bilreise fra Stockholm til Lund, men for Isak er den også en reise innover i ham selv, et tilbakeblikk på livet.

Den indre reisen utløses av at han og svigerdatteren Marianne (Laila Goody) svinger innom hans barndomshjem. Der finner han sitt jordbærsted, og minner fra fortiden spiller seg ut.

Det er ikke vakre minner. Isak fremstår som en kald fisk, en emosjonelt avstumpet karakter. Men håpet glitrer som rubiner over forestillingen:

Fra gjenoppdagelsen av jordbærstedet drysser rød konfetti ned på scenen gjennom hele resten av forestillingen og legger seg som et lag, et voksende jordbærsted.

Den røde fargen er knyttet opp mot sterk symbolikk: Kjærlighet, blod, liv og død. Og jordbær.

Fra Jordbærstedet

VARMENDE JORDBÆRDRYSS: Åkerman (Yusuf Toosh Ibra) kjenner på takknemlighetsgjeld overfor doktoren, og lar ham fylle bensin gratis når bilen trenger påfyll på veien til Lund. Bak: Laila Goody som Marianne og Sverre Anker Ousdal som Isak Borg. Rundt dem drysser jordbærkonfetti som er i ferd med å danne barndommens jordbærsted.

Foto: Erika Hebbert

Ingen avgrunn

Selve reisen løses på to vis: Gjennom frontalt spill, der karakterene er plassert tett, og veien de ser ut mot, er publikumsområdet.

I tillegg brukes dreiescenen for alt den er verdt. Isak og Marianne (og de øvrige passasjerene) fraktes rundt og rundt mens røde flak drysser over dem og gitaristen Michael Krumins ledsager dem med musikk som gir følelse av sommerferie.

Fra Jordbærstedet

MUNTRERE ENN BERGMAN: "Jordbærstedet" er blitt en munter forestilling. Ikke minst på grunn av lettbeinte musikalske innslag som gjør veien mellom Stockholm og Lund til en reise som minner om en sommerferie.

Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret

Denne muntre forflytningen lar karakterene innta og omfavne livet.

Avgrunnen hos Bergman, arvesynden i form av følelseskulde, blir til enklere materie å hanskes med her. Det oppleves lettvint, men ligger samtidig der som forestillingens premiss. Ut fra det premisset så fungerer forestillingen godt. Dessuten er det lett å la seg forføre av sjarmen og varmen.

Det er riktignok ikke en god mann Isak ser når han møter seg selv i døra. Men gjennom godhet og aksept fra andre innser han at det aldri er for sent å endre seg.

De vonde minnene møter han ikke med bitterhet, men med noe mer lunt, med en bestemmelse av at det ordner seg.

Tung tids trøst

Passasjerer plukkes opp på bilturen og blir til karakterer fra Borgs liv. Disse personene har mer temperament enn i filmen, og situasjonene de spiller ut, er til tider i enda større grad presset ut mot det karikerte.

Både Bergman og Dahl fremstiller disse situasjonene slik at Isak skal se hvor håpløst han har valgt å oppføre seg mot dem som har stått ham nær i livet, men Dahl gjør det livlig og lettbeint.

Isak Borg har blitt kalt en skandinavisk zombie. Ousdal spiller ham ikke slik. I så fall er han et særs blidt og omgjengelig eksemplar.

Fra Jordbærstedet

KALD, MEN INGEN ZOMBIE: John Emil Jørgensrud spiller Alman, en karakter som speiler Isak Borgs hensynsløse kulde overfor menneskene han har hatt nær seg i sitt liv. I forestillingen er rollen som Alman strukket mot det karikerte. Det er med på å understreke hvor ubehjelpelig man blir når man distanserer seg fra andre. Her med Sverre Anker Ousdal som Isak Borg.

Foto: Erika Hebbert

Selv om alvoret hos Bergman sløres til av den virvlende varmen fra dryssende røde jordbær, er dette drysset også med på å gjøre «Jordbærstedet» til en forestilling om håp.

Det er muntert, varmt og underholdende i en mørk tid.

Som forestilling fungerer det godt som feelgood i frosne tider. Som bergmansk renselse er det ikke like skarpt.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Kristin Lavransdotter» på Det Norske Teatret, «Snøsøstera» på Det Norske Teateret, eller «Et glass til» på Christiania Teater. 

Sverre Anker Ousdal har hatt en fremragende karriere både på scene og film, men i 2008 mistet han synet. Til tross for dette gjør han fremdeles skuespilleroppdrag. Hvordan er det å stå på scenen uten å kunne se? Programleder: Vegard Larsen (6:9)

PORTRETT: Sverre Anker Ousdal har hatt en fremragende karriere både på scene og film, men i 2008 mistet han synet. Til tross for dette gjør han fremdeles skuespilleroppdrag. Hvordan er det å stå på scenen uten å kunne se?