Forbannet være den som flytter merkesteinene mellom seg og sin neste!
Et sitat fra Det gamle testamentets femte mosebok innleder Silje Bekeng-Flemmens andre roman.
I «Inn i vårt mørke hus» har Utdanningsetaten i Oslo besluttet å flytte skolegrensene. Dermed ligger det an til at datteren til Alice og Kim ikke skal begynne på Åsgård skole, som skårer høyt i alle sammenhenger.
Skummel Lucia
Alternativet er en skole med unger som bor i blokk der borte på andre siden «av brua». Det er unger som ikke har foreldre som har arvet store hus med hager, og som gjerne er litt mørkere i huden. Da slutter moren i huset å være liberal og for mangfold.
Faren i huset finner sammen med tvilsomme kompiser fra oppveksten, og derfra bærer det utfor med rasende fart.
Luften er stinn av hemmeligheter, og det går heller ikke noe bra med ungene. Under overflaten ulmer fordommer og sosiale spenninger, noe romanen streker under fra første stund. Til og med snøen har noe illevarslende ved seg.
Lucia-feiringen, som her til lands er en sukkersøt tilstelning med morgentrøtte skoleelever iført hvite laken, blir tilbakeført til sine hedenske røtter.
Subtilt er det ikke. Hovedbudskapet er: Det står ikke noe bra til i Det Norske Hus. Det holder på å koke over.
Dagens Norge er blitt et ulikhetssamfunn, med altfor store forskjeller. Forsoning er ikke lenger mulig. Rasismen ulmer under overflaten.
Når folk er ferdige med å slå hverandre i hjel på grunn av disse skolegrensene, ja, da skal de banke hverandre opp over fortetningspolitikk og småhusplaner isteden.
Amerikanske tilstander
Rent formmessig er romanen smidd over samme lest som romanene til den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen.
Det vi kan kalle Franzens suksessformel, består i å ta oss med inn i en familie der vi vekselvis blir kjent med hver og en av dem. Fortidens hemmeligheter blir gradvis avdekket. Det er noe ibsensk over dette.
Det Bekeng-Flemmen foreløpig mangler, er en fortellende instans som balanserer ut det syrlige, det salte og det spydige med, la oss i mangel på et bedre ord, kalle det for det vakre.
Årets nobelprisvinner i litteratur ville kanskje kalt det «det lysende mørket».
En form for latter eller ironi, som danner seg som en erkjennelse i leseren etter å ha blitt kjent med alle disse personene.
En tilgivende ettergivenhet trengs for å balansere ut svartsynet.
Få tonearter
Silje Bekeng Flemmen er åpenbart på hjemmebane i de villaforstedene hun skildrer.
Romanen er på sitt beste i de øyeblikkene den liksom glemmer å være en mørk spenningsroman, og isteden viser frem livsfølelsen i dette særegne området av hovedstaden, i grenselandet mellom skog og by:
I slike sekvenser ser jeg konturene av en bærende fortellerstemme som ellers mangler.
Ellers blir tonen her gjennomgående for endimensjonal. Alt går liksom i samme dur. Eller moll.
Flere tonearter må til for at den skarpe samfunnskritikken skal kunne omsettes til gode romaner.
Potensialet er til stede. Forfattere som våger å stille tydelige samfunnsdiagnoser, trengs.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
