«Husk oss til livet» er bygget over samme lest som Art Spiegelmans mesterverk «Maus» fra 1980. Spiegelman dybdeintervjuet sin Holocaust-overlevende far i en leilighet i Brooklyn. Deretter tegnet han sin jødiske familiehistorie, der jødene var fremstilt som mus, nazistene som katter. Franskmennene var frosker, og så videre.
Spiegelman nøyde seg ikke med å portrettere den Holocaust-overlevende som offer. Hans far, Vladek var også nevrotisk og manipulerende. Flerstemtheten i fortellingen gjorde boken til en sann klassiker, som hører hjemme i enhver bokhylle.
Melankolsk tilnærming
«Maus» dukker også opp i «Husk oss til livet».
Illustratøren Joanna Rubin Dranger får den i gave av sin tante. Tanten begår, i likhet med moren til Art Spiegelman, selvmord. Om det ikke er en direkte forbindelse er det nærliggende å tro at disse tragediene er senvirkninger av de påkjenningene disse familiene har vært utsatt for.
«Husk oss til livet» har en mildere, mer melankolsk tilnærming til Holocaust enn «Maus». Hun tegner og forteller med stor grad av varsomhet, som om det er maktpåliggende å vise at historien har flere sider.
Svensk sommerlandskap
På omslaget ser vi et klassisk, svensk sommerlandskap, slik vi kjenner det fra bøkene til Astrid Lindgren. Midt i bildet har forfatteren plassert seg selv, malt med svart tusj. De eneste gangene farger forekommer i boken er det nettopp når det skal illustrere svensk natur, en natur forfatteren føler seg knyttet til. Naturen får stå som illustrasjon for hennes svenske identitet.
Resten av historien er tegnet i svart og hvitt, men viser frem en familiehistorie full av nyanser.
På svensk heter boken Ihågkom oss till liv, og henspiller blant annet på en bønn jøder i Sverige fremsier i forbindelse med minnehøytiden jom kippur. Norske jøder sier «Husk oss til livet», selv om dette ikke klinger fullt så godt på norsk som det gjør på svensk.
Men det er nettopp det Rubin Dranger gjør. Ved å skrive om de som er blitt borte gjør hun dem levende igjen.
Litteraturen har altså en tilsvarende funksjon som bønnen.
FØRSTEHÅNDSKILDER: Et intervju fra 1980 er en viktig kilde for Joanna Rubin Dranger. Denne intervjusituasjonen er tegnet som et gruppefoto, der hver og en av dem har fått tildelt en replikk.
Illustrasjon: Joanna Rubin DrangerUnnslapp pogromer
Drangers oldefar Aron Katz flyktet til Sverige under jødeforfølgelsene, kalt pogromer, i Tsar-Russland tidlig i det forrige århundret. Mange av dem som ble igjen i den da polske byen Hrodna ble myrdet, da polske, nazistiske kollaboratører startet en ny bølge med pogromer allerede før nazistene kom.
Det er denne historien oldebarnet begynner å nøste i – i en fortelling som er grensesprengende på mange plan
Underfortalt historie
Aron Katz slo seg ned i Hindås utenfor Göteborg. Her ble han en vellykket handelsmann, og en viktig person i lokalsamfunnet. Hvis det er én innsikt Dranger bok virkelig får belyst så er det nettopp dette:
Norden var full av jødisk liv før nazistene kom.
De eide hjørnesteinsbedrifter og var store bidragsytere i lokalsamfunnene. Det er dette tomrommet, som de overlevende, men også deres barn, hadde vansker med å snakke om. Det finnes et informasjonsbehov som fører til en liten flom av bøker skrevet av etterkommere i tredje og fjerde generasjon.
Nye tusjtegninger
Der «Maus» startet i en leilighet i New York starter Joanna Rubin sin fortelling i en helt vanlig familie i sentrale Stockholm. Hun diskuterer prosjektet med ektemannen ved kjøkkenbordet, mens ungene skriker etter mer skjermtid.
Historien tar også en overraskende vending når det plutselig dukker opp tusjtegninger fra Norge i fortellingen.
På samme tid som konge og regjering flyktet nordover gjennom Gudbrandsdalen i aprildagene 1940, flyktet et jødisk ektepar samme veien. Kusinen til Joanna Drangers mormor, Lova fra Göteborg, har giftet seg med norsk-jødiske David fra Trondheim. I aprildagene i 1940 tar de den samme fluktruten som konge og regjering og kommer seg til slutt i sikkerhet i USA.
Tegner «D/S Donau»
De få velkjente fotografiene fra jødedeportasjonen med «D/S Donau» i november 1942, der menneskene bare fremstår som skygger, får her selskap av Joanna Drangers tegninger av noen av dem som ble deportert.
I slike øyeblikk fremstår boken som genuint nyskapende. Den grafiske fremstillingen utfordrer og legger til noe til de (forslitte) bildene vi har fra før.
Og så er det noe med å synliggjøre nye forbindelseslinjer.
Noen av dem som gikk om bord, som fiolinisten Leif Wolfberg og Göteborg-kvinnen Sonja Reemann Mortiz med hennes to barn, var svenske statsborgere.
UT AV SKYGGENE: Basert blant annet på nyhetsartikler i svenske Dagens Nyheter tegner Joanna Rubin Dranger noen nye bilder av deportasjonen av norske jøder med «D/S Donau» den 26. november i 1942.
Illustrasjon: Joanna Rubin DrangerKrysset nasjonsgrensene
Historien om Norge og Sverige under krigen er ofte blitt behandlet som to separate historier. I det nøytrale Sverige regjerte den nazivennlige Kong Gustav den femte. Kong Haakon den syvende sa nei til å bli regent i et naziokkupert Norge.
Våre jødiske medborgere krysset, iblant frivillig, iblant med fare for eget liv, disse nasjonsgrensene. Kanskje er det dette som står mest igjen hos meg etter endt lesning av «Husk oss til liv».
Det jødiske livet i Norge og Sverige var mer sammenvevd enn vi kanskje tror.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Endringslogg 27. april 2022: Oppdatert versjon med oppklarende om bokens norske tittel. Opprinnelig tekst var:
«Den norske tittelen er ikke helt vellykket. Den svenske tittelen, «Ihågkom oss till liv» peker i retning av å gjøre noe levende igjen.
Det er det Rubin Dranger gjør.
Hun gjør de døde slektningene levende, idet hun portretterer dem, forteller om dem.»
