Hun som graver

Tre beste låter: «Atopos», «Mycelia», «Her Mother's House»

Jeg ligger på gulvet i stua, det er mandag morgen, det regner ute. Jeg har satt på det nye albumet til Björk, «Fossora».

Musikken dundrer ut av høyttalerne og fyller lufta rundt meg, trenger langsomt inn i den trøtte mandagskroppen.

Det er en underlig måte å starte uka på. Ganske intenst.

De usynlige trådene

«Fossora» er et selvkomponert ord, og betyr ifølge artisten «hun som graver». Og det er betegnende.

Her er det stikkord som jord, røtter, kvinnelighet, søsterskap, fellesskap og forbindelse som gjelder, til forskjell fra hennes forrige album «Utopia», som var mer euforisk og svevende.

Björk har nylig mistet sin mor (to av låtene, «Sorrowful Soil» og «Ancestress», er skrevet direkte om/til henne), i tillegg til at hennes yngste datter har flyttet ut. Alt dette er til stede i musikken og tekstene.

Men zoomer vi enda litt ut, er alt dette et uttrykk for det som binder oss sammen med hverandre, med jorda vi bor på, med fortiden og fremtiden.

Og det er her albumets dyptstikkende metaforikk kommer inn, som jeg umiddelbart elsker: mycelium.

Tenke som sopper

Faktisk er låta «Mycelia», som kun består av vokal uten tekst, en av de jeg liker aller best. Ordet blir også nevnt i flere av låtene.

Mycelium – for de som ikke vet – er en betegnelse på soppverdenen, disse enorme nettverkene av mikroskopiske tråder, som binder mye av naturen sammen. Disse nettverkene er helt essensielle, men de er skjulte, og lette å glemme.

For meg blir denne dobbeltbetydningen tydelig allerede på albumcoveret: en psykedelisk og merkelig blanding av sopp og anatomi, en ligning mellom vår indre verden og ytre verden. Igjen, at vi mennesker må nære forbindelsen med alt som er.

Vi må prøve å tenke som mycelium.

Båret av klarinetter

«Atopos» – albumets hovedsingel – føyer seg inn i denne tematikken, og er en inntrengende og påtrengende bønn til menneskeheten om å komme tilbake til jorda og hverandre.

Grunnlaget i låta er et drivende beat som liksom klør litt under huden, og et lite ensemble av klarinetter.

Disse klarinettene viser seg å være sentrale. De danser en dynamisk dans med Björks vokal gjennom mye av plata. De blir våre lune og finurlige følgesvenner, en slags rød tråd.

Jeg har alltid tenkt at klarinetter er litt dølle, av en eller annen grunn, men det er de bestemt ikke her. De er dype, fyldige, rene og rare, det er som om de bærer Björks luftige vesen og stemme, gir alt mer tyngde og soliditet.

Skjærer gjennom inn til kjernen

Det er en lang og dynamisk – og tidvis krevende – reise gjennom de 13 låtene på «Fossora», hvor både Emilie Nicolas og serpentwithfeet stikker hodene innom, i tillegg til at Björks datter er med som tekstforfatter på siste låt.

Det er vanskelig å skulle bedømme helheten sånn rent musikalsk, både på grunn av en viss ærefrykt, og fordi dette er rimelig komplekse greier. Men så mye kan jeg si:

Det er noe trolsk og teatralsk over dette verket, noe dypt og mørkt, men også lekent og mystisk. Det er musikk som vil skjære gjennom de øverste lagene av erindring, som vil inn til kjernen.

I siste ende er Björk liksom bare Björk, hun er den episke lydkunstneren hun er, og det føles så ekte som det får blitt. Om det faller i smak er en annen sak.

Vokser seg solid

Jeg skal være ærlig, jeg har ikke hørt på Björk på mange år. Men hun har på en måte vært der hele tiden, som en kraftig og urokkelig størrelse i musikkverdenen, år etter år etter år.

For meg er det å lytte til henne litt som å vandre rundt på en utstilling jeg ikke umiddelbart skjønner greia med.

Likevel, jo lengre tid jeg bruker der inne, jo mer kryper verkene inn i noen små avsides kamre i sinnet mitt, og der vokser de seg langsomt frem til noe solid, noe som vil meg noe.

Alt i alt er denne litt krevende reisen absolutt verdt å være med på.

Jeg anbefaler deg å legge deg ned på gulvet og lytte til «Fossora». La klarinettene og sopptrådene føre deg gjennom en tunnel av merkelig musikk, og se om du klarer å kjenne det: forbindelsen.