Årets villeste historie

Bak den temmelig traurige tittelen skjuler en av årets villeste barnebøker seg.

Boken gikk til topps hos Bragejuryen, og det er det ingenting å si på. Dette er den rareste og mest uforutsigbare fortellingen jeg har lest på lenge.

Ikke bare har Julia Kahrs humor. Skrekk­historien er så drøy at den truer med å tippe over i splatter.

Ingen tvil om at fortellingen vil gå hjem hos målgruppen, som er barn mellom åtte og tolv år.

Hva er det med mor?

Det er Sam som forteller. Hun fyller straks elleve, har mor og to brødre, og, kryss i taket, søsknene har det helt fint med hverandre! Ingen tradisjonell søsken­krangling her, med andre ord.

Mamma'n derimot, som barna forguder, blir mer og mer spesiell.

En ting er at hun elsker snegler, og mener det er den beste maten for barna også. Sånne snegler som kryper rundt i hagen, altså.

En annen merksnodighet er hennes evne til å vite alt om hvor barna er til enhver tid.

Fortid i det dulgte

Sam flyter nedover elven. Det er høstkaldt, hun er fullt påkledd, og den rare hatten hun er så glad i forsvinner i det mørke elvevannet.

Det er ikke første gang Sam blir kastet i elven av klassekameratene. Hun blir mobbet, og nå er det nok, mener mor.

Familien flytter til det lille stedet Gørja, som stadig utsettes for lokale stormer. Hva er dette for et sted?

Uhygge­momentene er mange. Det er noe som ikke stemmer.

Ifølge familie­historien var det et bilkrasj da barna var små, som gjorde at broren Flemming mistet den ene armen. Det er visstnok derfor Sam halter også.

Men ingen av barna husker hva som egentlig skjedde.

Å spise sine egne

Spenningen stiger når Sam finner et helt bibliotek i det nye huset. Der bugner det av bøker om kannibalisme.

Og når moren mener Sam er altfor tynn og må fetes opp, da baller det på seg.

Her er rikelig med plass for den som vil til å tolke og legge sammen to og to. Et godt grep for å aktivisere leserne underveis, tenker jeg.

Ingen mainstream-bok

Jeg må bruke fingrene på begge hender, minst, om jeg skal telle alle norske barneromaner som handler om krangling og rivalisering blant barn på mellomtrinnet.

Ofte må én av hovedpersonene ta rev i seilene, i et spektakulært sluttoppgjør, og innse at man har gjort andre urett, vært feig, eller ikke stått opp for vennen sin. Det blir noe litt velmenende og formynderaktig ved det.

Ikke sånn her.

Mobbingen registreres, den fins i hverdagen og er selvfølgelig ugrei, men den blir aldri et hoved­element.

Jeg vil tro flere lesere vil være takknemlige over å slippe moralske føringer og bare gi seg et skikkelig skummelt eventyr i vold.

At Kahrs heier på dem som er annerledes, vil ingen være i tvil om.

Fengslende

Som leser aner jeg ikke hvor dette vil ende, men jeg har full tiltro til at forfatteren vil ro det hele i land. Det kan også skyldes at hun er så god på setningsnivå.

Selv i de mindre dramatiske partiene, sitrer det av liv.

Julia Kahrs kan skrive

eller

Dette er fint!

Kvinner i bærende roller

Moren til Sam er en handlekraftig dame. Det samme kan man ikke akkurat si om læreren, rektor, legen eller politibetjenten som Sam kommer i kontakt med i Gørja – men de er kvinner alle sammen.

Kahrs gjør ikke noe nummer av det. Det faktum at alle er kvinner, er nettopp bare et faktum.

Utmerket, tenker jeg.

Vi trenger det fantastiske

«Familien Brattbakk» er en usedvanlig barne­roman om en usedvanlig familie.

Selvfølgelig kan fortellingen stimulere leserne til å tenke gjennom temaer som vennskap, tilhørighet og mangfold også, slik mange norske barnebøker, litt plikt­oppfyllende, gjør i dag.

Hos Kahrs blir slik tematikk verken overtydelig eller påtatt.

Jeg løfter tommelen for den viltvoksende spenningshistorien som strekker seg ut av realismen og inn i det fabelaktige.

Julia Kahrs' fabulerende, uforutsigbare og i beste forstand vemmelige fantasi, anbefales.