Anmeldelse

Ny Hunger Games-bok er enda mørkere

Ti år etter at Suzanne Collins avsluttet suksess-trilogien «Dødslekene», er hun tilbake med en ny bok fra det samme universet. Det er en sjanse å ta.

Suzanne Collins og bokomslag "En ballade om sangfugler og slanger"

TILBAKE I TID: Suzanne Collins går denne gangen 64 år tilbake i tid, og røper hvordan president Snow ble den hensynsløst autoritære despoten vi kjenner ham som fra trilogien om «Dødslekene».

Foto: Todd Plitt / Scanpix/Gyldendal

«Dødslekene» er historien om det fiktive riket Panem, bygd over dagens USA, der presidenten i hovedstaden Capitol regjerer med jernhånd over de 12 omkringliggende distriktene. Etter en lang og opprivende krig, der folket har satt seg opp mot Capitols makt, har hovedstaden strammet grepet. Som straff må hvert distrikt hvert år sende to tributter – en tenåringsgutt og en tenåringsjente – som skal kjempe på liv og død i et direktesendt TV-show til en av dem, den siste overlevende, står igjen som vinner.

Katniss Everdeen, jenta fra det fattigste distriktet, ble lesernes heltinne, i bøkene og på filmlerretet.

Video Filmanmeldelse: The Hunger Games

KATNISS: Jennifer Lawrence som Katniss Everdeen fra den første Hunger Games-filmen. Både filmene og bøkene er blitt verdenssuksesser, bare i Norge har bøkene solgt i oppsiktsvekkende 250 000 eksemplarer.

Foto: Nyhetsspiller

Forhistorien

Parallellene til Romerrikets gladiatorkamper er klare. Kritikken av underholdningsindustrien og våre dagers behov for brød og sirkus likeså.

Samtidig gir den dystopiske trilogien et ubehagelig bilde av de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mektige og maktesløse i vår egen tid.

I denne fjerde boken, «En ballade om sangfugler og slanger», har Suzanne Collins gått 64 år tilbake fra handlingen i trilogien. Hovedpersonen er 18 år gamle Coriolanus Snow. Den som har lest de tidligere bøkene, vil vite at han er den kyniske presidenten som styrer Panem på Katniss Everdeens tid. Nå får vi bakgrunnshistorien for hans valg av livsvei.

Altså skjønner de fleste allerede fra starten at det ikke vil bli noen happy ending. Blir det forutsigbart? Jeg synes Suzanne Collins har nok spenningseffekter i ermet til at dette blir medrivende underholdning.

Kjærlighet og svik

Glitteret og stasen som realityshowet «Dødslekene» var omspunnet med i trilogien, mangler her. Tributtene fraktes til Capitol i gamle kuvogner, de plasseres også i bur i dyrehagen frem til lekene begynner. Lesernes assosiasjoner kan gå til slavehandel eller apartheid. Det er ikke vanskelig å se forbindelseslinjer til vår virkelige verden.

For Capitols innbyggere er det naturlig at det er veterinærer som eventuelt skal se til skadde tributter før kampene begynner.

Ungdommene er sultne og skitne. De får hver sin mentor fra den fremste videregående skolen i Capitol. Det er her rikmannsbarna, som Coriolanus Snow, kommer inn. Han bor med sin gamle bestemor og en kusine i familiens luksusleilighet. Men de mangler penger, noe Coriolanus higer etter mer enn noe. Med penger kan han opprettholde familiens og sin egen ære.

Coriolanus blir mentor for den karismatiske jenta Lucy Gray. Som Katniss, er hun fra 12. distrikt, og som henne, har hun et ærlig og opprørsk hjerte.

Visst oppstår det kjærlighet. Men også svik er et tema i denne romanen.

For lang

Lite er så brutalt å få i fleisen som det å bli sveket av den du stoler mest på. Her kunne Collins vært enda skarpere. Både Lucy, Coriolanus og ikke minst hans rike venn Sejanus, som med eget liv som innsats motsetter seg lekenes brutalitet, blir for svakt utformet. Vi kommer aldri under overflaten på noen av dem. Dermed blir heller ikke lesingen så vond som den kunne vært.

Som leser er det et dilemma å skulle ta inn over seg all denne volden som underholdning. Collins balanserer hårfint mellom å utøve samfunnskritikk og å selv få drahjelp som spenningsforfatter av et utfordrende tema.

Med sine 601 sider er «En ballade om sangfugler og slanger» for lang. Spenningen daler kraftig midt i. Forfatteren vaser seg vekk i detaljer om mat og måltider. Kampene på arenaen har heller ikke samme problematiserende snert som de hadde tidligere.

De tre foregående bøkene var mørke, men de hadde i seg en rettferdig glede over opprør, frihetskamp og samhold. Vi heiet på underdogen. I denne boken skal krigen utkjempes i unge Snow selv. Det blir ikke like lett å heie på ham.

Fokuset er flyttet, og noe av den magiske energien er borte.

Likevel: Suzanne Collins er en dreven forteller. «Dødslekene» provoserer fremdeles frem ubehagelige etiske diskusjoner i enhver som leser. Jeg tviler ikke på at hun vil nå like mange lesere med denne mursteinsromanen.