Kjedelig samlivs­drama

«Così fan tutte» har alltid vært problem­barnet blant Mozarts tre sene opera­komedier.

Omkvedet om at kvinnens troskap er som den arabiske føniks («alle påstår at den finnes, men ingen har noen gang sett den»), har fornærmet den dannede smak helt siden premieren i 1790.

Når «Così fan tutte» like fullt ligger tett oppunder «Figaros bryllup» og «Don Giovanni» i popularitet, skyldes det at gode oppsetninger alltid har greid å gjøre operaen til morsomt og kreativt teater – til tross for den relativt corny handlingen som utspiller seg på scenen.

I tillegg hevdes det stadig, og med god grunn, at Mozarts musikk til denne operaen noe av det mest sublime som noen gang er skapt av en operakomponist.

Dette gjør noe med operaens litt kort­tenkte karakterer på en måte som ikke er så lett å sette ord på.

Tam og intetsigende

I danske Katrine Wiedemanns regi ligger ikke fokuset primært på «Così fan tutte» som en virtuos sjanger­komedie med uante og gåtefulle dybder.

Snarere synes regissørens grunntanke å være at denne operaen sier noe viktig og aktuelt om prisen vi betaler for å stole blindt på kjærligheten, og samtidig ignorere den uregjerlige seksualiteten.

Wiedemann betrakter «Così fan tutte» – av alle operaer! – nærmest som et realistisk samlivsdrama.

Resultatet har blitt en forestilling som roter seg vekk i noen påklistrede og søkte grep som skal under­streke operaens menneskelige innsikter – samtidig som den helt glemmer at «Così fan tutte» trenger et utviklet komisk scenespråk for å i det hele tatt våkne til liv.

Selvfølgelig skjer det en del underholdende ting underveis, det er jo liksom ikke til å unngå.

Men for det meste er denne oppsetningen så tam og intetsigende at det er nesten ikke til å tro.

For å understreke: Poenget er naturligvis ikke at vi skal sitte og gapskratte av tøys og ablegøyer innimellom all den fine musikken til Mozart.

Poenget er tvert imot at en oppsetning må kombinere en tanke om relevans med et blikk for hva Mozart og da Ponte faktisk gjør.

Wiedemann virker imidlertid lite interessert i om musikken er utstudert triviell eller smertefullt vakker. Når alle elementer av karikert teatralitet underspilles, står heller ikke øyeblikkene av genuin inderlighet tydelig frem som kontraster.

Samtidig er ikke Wiedemann snauere enn at hun kutter intet mindre enn tre arier i andre akt. Når særlig to av disse ligger i det mer muntre leiet, forsterkes inntrykket av at Wiedemann er lite interessert i komediedimensjonen av «Così fan tutte».

Tvert imot virker det som ambisjonen er å lage psykologisk kammerspill med Mozart som bakgrunnsmusikk.

Anonym scenografi

En like skuffende side ved forestillingen er Maja Ravns sceno­grafi, som består mer eller mindre utelukkende av video­projeksjon. Man skulle tro at dette gav bortimot uendelige muligheter til å sette handlingen, bokstavelig talt, i perspektiv.

Det skal sies at åpnings­scenen på IKEAs hente­lager er både spektakulær og løfterik. Det tar imidlertid ikke lang tid før scene­bildene blir like tamme og forutsigbare som personregien.

De fleste scenene utspiller seg foran anonyme bilde­kulisser: en park, en sykehuskorridor, en trafikkmaskin, en blindgate.

Det er som om denne forestillingen gjør alt den kan for å unngå alt som lukter av vidd, overskudd og kreativitet.

Potent velklang

Når dette likevel blir en minne­verdig kveld i Bjørvika, er det fordi det ut fra forestillingens blasse scene­uttrykk trer fram noen stemmer som fyller nasjonal­operaen med vakker og potent velklang.

Frem til sommeren er denne forestillingen castet med et helnorsk solist­ensemble, de fleste av dem unge og på spranget ut i den store opera­verdenen. Tre av dem er nåværende eller nylige solist­praktikanter ved Den Norske Opera og Ballett.

Eirik Grøtvedt har en flott barytonal (mørk) og kraftfull tenor­røst, og samtidig en slående letthet og fleksibilitet i det lyse registeret. Hans sjel­fulle uttrykk passer ypperlig i rollen som Ferrando, den mest følsomme og poetiske av de to offiserene.

Frøy Hovland Holtbakks sopran er kanskje en anelse lys og lett i rollen som Fiordiligi, men dette oppleves aldri som noe problem. Holtbakk har styrke i topp­registeret, og manøvrerer seg uanstrengt gjennom de hals­brekkende partiene i Fiordiligis to store arier.

Baryton Magnus Ingemund Kjelstad må riktignok kjempe litt om plassen i de større ensemblene, men skinner når han får rom til å utfolde seg. Den store duetten med Dorabella i andre akt var virkelig, tja, hva skal man si – forførende.

Og når vi først snakker om Dorabella: mezzo­sopran Kari Dahl Nielsen er intet mindre enn strålende i denne rollen. Klangen er vakker og uttrykket sitter som et skudd. Desto mer synd at Dorabellas eneste arie i andre akt er kuttet.

For tynt

Et solid og sjarmerende solist­lag kan imidlertid ikke rette opp inntrykket av at dette er forestilling som ikke treffer planken. Ei heller at Opera­orkesteret spiller med snert under ledelse av Tobias Ringborg.

Når kor­partiene i tillegg enten er kuttet eller synges på boks, forsterkes inntrykket av denne forestillingen rett og slett er litt tynne greier.

Det hadde jo sannelig vært fint om en kveld i operaen kunne gitt svaret på noen av kjærlighets­livets utfordringer.

Det viste seg å være for godt til å være sant i akkurat dette tilfellet.