Hvem skulle trodd at en teolog og salmedikter kunne skrive så skremmende om Gud?
Så har kanskje Ingrid Brækken Melve også en viss innsikt i psykiatriens irrganger.
Hennes romandebut viser et sinn i forvirring og fortvilelse, og en kropp som er totalt avhengig av andre for å overleve.
Det er sterk kost, og fortellingen er godt turnert av en fersk forfatter. Som altså er både salmedikter og doktorgradsstipendiat i teologi.
Gud gir og Gud tar
Rebekka er i slutten av 20-årene. I lang tid har hun ventet på telefonen som skal fortelle at en donor endelig er død, så hun kan leve. Rebekka har hatt flere omfattende hjerteoperasjoner helt siden hun var barn. Nå er det kritisk.
Foreldrene er overbevist om at Gud gir henne livet i gave, på nytt og på nytt.
Den ekstremt svakelige og overbeskyttede Rebekka har arbeidet som kirketjenerassistent, en stilling som er spesialopprettet for henne.
Faren er prest. Han sørger for at Rebekka har en tjeneste å gå til. De er alle enige om at studier, det vil bli for tøft for henne. Det er best hun bor hjemme, også.
Rebekka har et svært anstrengt forhold til moren. For er ikke hun fjernere fra Gud? tenker Rebekka.
Og her er vi ved en kjerne i romanen: Er Gud bare av det gode? Og er alle forsøk moren gjør for å vise omsorg for Rebekka, av det onde?
Hør diskusjonen om boka i «Åpen bok: Kritikerne»:
Rom for tolkninger
Tittelen «Avstøtning» kan tolkes på flere måter. Rent fysisk er det spørsmål om kroppens evne til å ta imot det nye hjertet.
På det mentale plan, er det derimot mer komplisert. Hvem er det som støter bort hvem?
Gjennom hele romanen henvender Rebekka seg til et du, og denne du er Gud selv. Han gjør hva som helst for å skaffe seg nye tilhengere, enten han maner frem orkaner eller andre ulykker, tenker hun:
Gud er dessuten en som straffer. Han kan påføre henne smerte og lidelse, om hun viser for mye interesse i andre mennesker, eller engasjement for livet i sin alminnelighet.
Et sinn på tverke
Allerede tidlig i boken får vi foruroligende beskrivelser av Rebekka som ser seg selv utenfra. Hun sitter i stolen ved siden av sykehussengen. Etter hvert blir turene ut av kroppen lengre, og synene blir voldsommere.
Skillet mellom virkelighet og hallusinasjoner viskes nesten vekk når mer og mer foregår inne i Rebekkas hode.
Med akselererende uhygge avslører Brækken Melve de mentale utfordringene Rebekka sliter med.
Her er hun god. De små forskyvningene, refleksjonene over det som er her, håndfast, og det mer spirituelle, er så forsiktige at vi nesten ikke merker dem før vi er ført langt ut i en parallell virkelighet.
Setter i gang leserens forestillinger om Gud
De konkrete samtalene med faren er det svakeste ved romanen. Dialogen virker oppstyltet og distansert.
Dette kan selvfølgelig være intendert, siden forholdet mellom far og datter forverres betraktelig i løpet av romanen.
Boken skjemmes også av en del trykkfeil, små ord som mangler i setningene eller en bagatell som at Rebekka vurderer om hun skal trekke gardinene for, når hun tydelig mener fra.
Så hva handler denne boken om? En ung kvinne som prøver å finne seg selv? Hvor stor makt religionen kan få over et menneske? Eller hvor ofte vi snakker forbi hverandre og tar de andres intensjoner opp i verste mening?
At boken ikke lar seg definere med én merkelapp, er en kvalitet. En annen er originaliteten i tematikk.
Ingrid Brækken Melve har skrevet en ubehagelig, enerverende og god roman. En solid debut, spør du meg.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
