Kanskje trenger vi juleromaner akkurat i år

Hei sann!

Jeg heter Siss Vik og er litteraturjournalist i NRK.

I dette bokbrevets meny kommer vår etterlengtede toppliste av 2022-bøker.

Til ukas dikt har vi latt en robot skrive juledikt.

Hovedsaken er mitt møte med studentene på Samlagets skriveskole for folk med minoritetserfaring.

Vi rullar på!

24 luker med julekliss

Som 19-åring fikk jeg min første deltidsjobb: Fire intense uker med servering på et julebordsted. Siden det har jeg bare hatt jobber som er vanvittig hektiske i ukene før jul.

Dermed forbinder jeg advent med stress. Jeg har verken hatt tid eller behov for å lese noe koselitteratur.

I Storbritannia har noen forfattere og forlag med sans for å gjøre seg rik på jula funnet opp sjangeren juleromanen. (Altså, jeg er klar over at så vel Charles Dickens som Amalie Skram skrev julefortellinger, men her er det snakk om en mer styrt greie.)

Juleromaner er lette, humoristiske bøker med rød rygg, løkkeskrift og snø og kos på omslaget: Christmas chick lit.

Ulike utfordringer tårner seg opp for hovedpersonen, men de løser seg helst i tide til julaften, også på kjærlighetsfronten. Tenk Hallmark-julefilm på Netflix.

I forfjor fikk vi vår første norske nyskrevne juleroman. Da var jeg i Studio 2 og klaget over det jeg syntes var en unødig import.

I fjor viste Ingvild H. Rishøi med romanen «Stargate, en julefortelling» at man kan skrive kvalitetslitteratur om jula, men den er ganske trist.

Sist uke kom en melding om at en av årets norske juleromaner, «Jul på Himmelfjell», ble solgt til en amerikansk forlegger for en REKORDstor sum.

Jeg skjønner godt at den kan slå an i USA, for romanen er smekkfull av norsk eksotisme: Kvinnelig fjellklatrer tar over familiehotell på Vestlandet og skal få bedriften på beina til jul. Kan hende finner hun seg også en ny kjæreste før 24. desember?

Kapitlene er delt inn som kalenderluker, nummerert fra 1. til 24. desember.

Siden trenden er kommet for å bli, måtte jeg kikke innenfor de røde permene.

På lydbok-appen lastet jeg ned «The Christmas Bookshop». Det er en skotsk roman med handling fra en bruktbokhandel i Edinburgh. På lesebrettet skaffet jeg meg nevnte «Jul i Himmelfjell».

Selv om det ikke er stor litteratur, må jeg si det en behagelig måte å gjøre seg klar til søvnen i denne travle tida.

Nye undersøkelser blant unge viser at de bekymrer seg for krig og klimakrise. De sier de ønsker seg normalitet og avkobling i fritiden.

Det kan vel voksne også kjenne seg igjen i. Så i år blir det juleroman gjennom hele adventen!

24 fete boktips fra 2022

Da har NRK sine kritikere gransket sine bokhyller og lesebrett på jakt etter det som har imponert, berørt og forført dem i 2022. Etter nitid sjelegransking har de gjort et kresent utvalg av tre favoritter hver.

Som med alle oppsummeringer av året, er det lett å huske best det man har lest sist, men her er også bøker fra tidlig høst og i vår – et godt utgangspunkt for gaveideer.

Vil du gå mer i dybden, kan du høre «Åpen bok» sin årsoppsummering.

Bokgaver du kan bestille fra godstolen

Jeg har hørt på radio at folk kvier seg for å gi brukte gaver til jul. Unntaket her må jo være bøker!

Moderne bøker kan virke litt glorete og kan ha billig innbinding, mens eldre bøker gjerne er stilige og håndsydd. Og hva dufter bedre enn en gammel bok?

Noen er så heldige å ha bruktbokhandel i nærheten, hvor de kan få veldig god hjelp av ekte bibliofile innehavere.

Ellers har antikvariat i Norden slått seg sammen i en virtuell bokhandel på antikvariat.net. Der kan du slå opp på titler og forfattere, og få kjøpt boka med et tastetrykk. Du kan også legge inn spesielle ønsker. De tar letejobben for deg.

Når det gjelder pris, kan du finne alt fra 25-kroners kupp til samlerutgaver til tusenvis av kroner. En slik gave virker gjerne mer eksklusiv og skreddersydd enn en flunkende ny bok.

Ellers er Bookis en norsk nettbokhandel for brukte bøker, der folk kjøper og selger bøker seg imellom. Leter du fortvilet etter en bok som er utsolgt fra forlaget, kan du være heldig og få treff her.

Spynorsk mordliste for minoriteter

En mørk kveld i januar ringer jeg på hos Det Norske Samlaget. Jeg skal få være flue på veggen på første samling i et spesielt skrivekurs.

Nynorskforlaget har sett på forfatterstallen sin og innsett at den er for ensidig: For hvit, for voksen, for hetero, for funksjonsfrisk.

Tlil serien med pamfletter kalt «Norsk røyndom» rekrutterte de noen nye stemmer. Men hvor går veien videre?

Her må det satses ordentlig, om nynorsklitteraturen skal henge med i den norske samtida!

Forlaget har utlyst ti plasser på en forfatterskole på nynorsk. Kriteriene for å søke? Du må ha minoritetserfaring.

Dette pirret nysgjerrigheten min, og like mye skepsisen min, må jeg innrømme.

Som vestlending av blod er jeg glad i nynorsk. Men jeg hadde nok av medelever på østlandske skoler som hadde klusset Spynorsk mordliste over sine nynorskordlister.

Med denne utlysningen ser jeg for meg byungdom fra innvandrerfamilier som brått skal formidle litterært sine innerste tanker på Ivar Aasens landsmål.

I forlagets lokaler denne fredagskvelden, ser jeg fort at mine fordommer blir gjort til skamme, på flere vis.

Forlagssjef Edmund Austigard holder en velkomsttale om hvorfor de har invitert til denne spesifikke skriveskolen. Han fremhever at nynorsk er et minoritetsspråk og en motkultur, et skriftspråk som kjemper for sin plass i storsamfunnet, og som hele tiden må justere sin identitet.

Han betrygger studentene: Forlaget har meget gode språkvaskere og korrekturlesere, som har sidestilte bøyningsformer i ryggmargen. Alle skal få god hjelp.

Forlagets evige nobelpriskandidat, Jon Fosse, kikker ned på gruppa fra et stort portrettbilde på veggen. No pressure, liksom.

Presentasjonsrunden avslører en imponerende språkkompetanse: Persisk, samisk, fransk, spansk, engelsk, shetlandsskotsk, m.fl.

Nynorskkompetansen derimot, er variabel.

Amelia Gomez Snerte stiller sterkt. Hun er halvt cubansk, men har vokst opp på økologisk småbruk i Hemsedal med mor og besteforeldre som var «ultra-aktive målfolk», som hun sier.

Marta Tveit på sin side, er diplomatbarn og har gått på internasjonale skoler der nynorsk glimret med sitt fravær. Flere har hatt unntak fra sidemål på skolen, og starter således på null.

En bergenser har til og med sagt seg villig til å gi slipp på de karakteristiske en-endelsene for å delta på skolen.

Spørsmålet som melder seg videre, er om disse menneskene har noe til felles?

Minoritetserfaring, hva er nå det?

På dag tre er jeg innom i lunsjen. Studentene har rukket å bli bedre kjent. Jeg tar tak i Alexander Petersen og spør hvordan det har gått.

Som aktiv representant for Handikapforbundet, er han vant til å skrive journalistisk om kårene for folk med funksjonsnedsettelse. Men det å skrive skjønnlitterært, er en helt ny erfaring for ham.

Alexander følte seg raskt hjemme med de andre skrivestudentene, sier han:

– Det har vært utrolig fint, for det er så stort mangfold i minoritetsbegrepet. Her får jeg være en del av et fellesskap.

– Har dere funnet ut om dere har noe til felles?

– Våre minorietstserfaringer er veldig ulike. Likevel er det nok fellestrekk av følelsen av utenforskap til at vi kan snakke sammen i et felles språk. Vi forstår hverandre på en annen måte enn verden forstår oss, kan du si.

På presentasjonskvelden ble jeg sittende på bord med Soma Lotfallhi, som er kurder fra Iran. Henne har jeg fulgt litt ekstra med på gjennom året. Du møter Soma i neste bokbrev. Der får du også høre litt om hvordan det har gått med kullet som helhet.

Ukas dikt

Som resten av Medie-Norge er vi i bokgjengen hekta på å teste ut nye former for kunstig intelligens (AI) som nylig er gjort tilgjengelig.

Sist uke kunne du se hvordan AI designet nye omslag på kjente norske bestselgere.

Denne uka har vi fått tilgang til en chatbot som med kunstig intelligens kan hjelpe til med alt fra å skrive taler, eventyr og kronikker til å analysere dikt, svare på kompliserte spørsmål og kode apper.

Det er vanskelig nok å skrive taler, men språkets høyeste form må jo være lyrikk.

Så klart måtte vi be Chat GPT om å skrive et juledikt for oss!

Bestillingen var: Skriv et dikt på nynorsk om jul på rim. Vi ba om ordene snø, kjærleik, Jesus og håp.

Her er resultatet, på hens første forsøk:

Jeg reagerer umiddelbart på at jul har feil kjønn på nynorsk. Jul er vitterligen hunnkjønn på både nynorsk og bokmål.

Og ligger Jesus i lufta i snø, som hen sier i første vers?!

På den annen side, kanskje Jesus finnes i hvert snøfnugg som laver ned her på den nordlige halvkule? Det kan jo være et poetisk bilde, om man legger godviljen til.

Hva synes du? Kan Herborg Kråkevik og de andre som lager julehefter spare masse penger på å få chatbot til å skrive juledikt i 2023?

Å skille mellom de dødelige og udødelige

Mens jeg brettet klær en kveld, hørte jeg Christine Koht snakke med Vegard Larsen i «Drivkraft» om hvordan hun har opplevd å være dødssyk.

Da den aktive komikeren og programlederen fikk kreft, ga legene henne en 6 % prognose for overlevelse.

Nå satt hun der i studio, riktignok svekket og fortsatt med smerter, men lys levende.

Å være alvorlig syk har gitt Koht et nytt blikk på tilværelsen, som hun skildrer i boka «Dødsfrisk». En av de nye tingene i livet hennes, er at hun nå deler folk hun møter inn i dødelige og udødelige.

De udødelige er lettest å forklare. Det er folk som hisser seg heftig opp fordi de må stå i kø, eller skjeller ut sine nærmeste og fyker på dør uten å si unnskyld.

Christine Koht har lært at livet er en gave, og at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Kun et menneske som ser på seg selv som udødelig, vil risikere at det siste de gjorde var å kjefte på en elsket, resonnerer hun.

En dødelig derimot vil ha hovedfokus på å glede seg over små og store ting. De dødelige vet at livet er kort og dyrebart.

Dette kan høres litt kinesisk lykkekakete ut når jeg oppsummerer det her, men for Koht har denne innsikten vært alt annet enn gratis eller smertefri.

Kohts visdomsord gjorde at jeg pustet langsomt ut og senket skuldrene, der jeg sto ved klesstativet.

Ikke har jeg kjøpt en eneste julegave, og ikke har vi fått vasket ned til jul. Verst er at jeg ikke finner lysledningene til adventsstjernene som skulle lyst opp stue og kjøkken gjennom mørke desember.

Men jeg skal feire jul med mine nærmeste, insh Allah.

Det viktigste er at vi er sammen, og at vi kan dele julegleden med andre. Så får vi døpe støvdottene bak sofaen om til julehybelkaniner, det høres nesten koselig ut.

Takk Koht, for julefreden og for perspektivet.

En titt fremover

Kollegaene mine i «Åpen bok» har satt sammen en konfekteske av klassiske julefortellinger. Denne koselige gaven kommer på NRK Radio lille julaften, og blir et perfekt følge til å pakke in de siste julegavene, tenker jeg.

Onsdag var jeg på Oktober forlags julelunsj, og der fikk jeg samlet en liten gjeng til en julehilsen til dere i neste bokbrev. Det kommer nemlig ut på sjølvaste julaftan!

Lykke til med julehandelen, og husk: Ikke ta på for tjukk jakke når du går i butikken.

PS: Postkassa mi er alltid åpen for mail fra deg, om det er ris eller ros. Og forresten, jeg er en hund etter julekort, om noen vil sende til meg og NRKs bokgjeng.

Fiolett adventshilsen fra

Siss