Dette er en roman som ikke etterlater meg lunken, men ytterst ambivalent.
«Arvejord» inneholder medrivende lyriske partier, men helheten skjemmes av en idyllisering av det enkle livet i en innbilt harmoni med naturen.
Vi får en dels oppdaget, dels oppdiktet slektskrønike fra Nord-Finland.
Dødsfallet til en mor blir starten på fortellerens møte med gammel slektshistorie.
Fortelleren vi møter i starten, er en urban dame som har bodd i storbyen og knapt ofret slekt og opprinnelse og det gamle gårdsbruket på bygda en tanke.
Men nå er hun plutselig eldste ledd i slekten.
Der hun går omkring i de gamle husene og rydder i det som er igjen etter moren og alle andre som har bodd på gården, kommer tankene. Slekten hennes har holdt til på Nevabacka siden 1600-tallet. Hvem var de?
Denne kvinnen minner ganske mye om forfatteren selv, Maria Turtschaninoff, en kapabel fantasyforfatter.
Og fantasy skal det bli.
FØRSTE BOK FOR VOKSNE: Maria Turtschaninoff er finlandssvensk og har bak seg en rekke fantasybøker for unge. «Arvejord» ble i 2022 belønnet med YLE-prisen, den årlige prisen for beste finlandssvenske bok. I 2023 fikk hun den finske «Takk for boken»-prisen som deles ut av bokhandel og bibliotek.
Foto: Maria Turtschaninoff / norden.org/Gården ved myra
Navnet Nevabacka betyr noe sånt som «bakken ved myra». Dette enorme myrområdet ved gården skal få en viktig rolle i fortellingen.
Enkelte lesere har til og med antydet at den blir fortalt fra perspektivet til nettopp myra og skogen, personifisert ved de mystiske skapningene som holder til der.
Vi går nå rett tilbake til den første stamfaren på 1600-tallet. Matts Nevabacka er en soldat som har kommet fra krigen for å rydde seg land inne i skogen.
Det går trått, men Matts står på. Men det store prosjektet hans, som er å drenere myra, møter motstand fra uventet hold. Det er nemlig godt kjent at det holder til mektige skapninger ved myra, et folkeslag man ikke bør legge seg ut med.
En dag kommer en av disse underjordiske til ekssoldaten. Det er en kvinne fra myra som ligger med ham.
Avtalen er: Vi gir deg en sønn, en arvtaker. Men da lar du myra være i fred!
Matts er overlykkelig over å få sønnen. Men over tid klarer han ikke å dy seg for å prøve å lage åker av myra.
Og myrfolket tar en forferdelig hevn.
Turtschaninoff spiller her på en eldgammel forestilling om myra som et hellig sted, et sted du kunne komme i kontakt med maktene i naturen.
Hun antyder også et sammenfall mellom denne hedenske naturreligionen og den moderne økobevegelsen. Myrfolket blir en slags tidlige talsmenn for kravet om å bevare naturen, spesielt myr og våtmark, fra menneskelige inngrep.
Naturen som den gode mor
Lenge er dette fint å lese, til dels glitrende skrevet. Menneskene dukker opp, kjemper og strever, arbeider og sover og spiser, forelsker seg, får barn, prøver å grøfte opp myra og mislykkes, før de forsvinner igjen.
Bare for å bli erstattet av noen andre, barna deres, som fortsetter som før.
Det er omtrent som å se verdens historie utspille seg i fortfilm. Eller å oppleve menneskelivet fra perspektivet til naturen eller en slags desinteressert gud, en som betrakter det hele litt på avstand.
Turtschaninoff har et suverent grep om de lyriske naturskildringene. Men jeg synes ikke det verdensbildet hun skisserer, yter menneskene som levde i denne lille grenda rettferdighet.
Hun maner fram en illusorisk harmoni med naturen. Hennes natur er den gavmilde, den som gir deg det du trenger for å leve, og som straffer deg bare om du utnytter eller skader den naturlige balansen.
Hun glemmer eller dekker over den ubarmhjertige naturen som når som helst kan slå deg i bakken. Ikke fordi du har gjort noe galt, men ganske enkelt fordi det nå er det som skjer.
Kampen for å overleve
I kapittelet «Brød og stein» skriver forfatteren sterkt om den forferdelige sulten som rammet den nordlige delen av Finland i 1867, en hungersnød som rev hele samfunn i filler.
Årsaken? Lokale værfenomen, som gjorde at snøen lå til midtsommer.
Det gjør vondt å lese ordene til kvinnen på Nevabacka som mister mannen og barna til tyfus og sult. Men så melder tanken seg: Hva om dere ikke hadde hørt på myrfolket? Hva om dere hadde drenert myra og dyrket korn?
Kunne dere hatt mat nok til å overleve nok en vinter?
Men denne typen pragmatisk nyttetenkning er bannlyst i dette universet. Naturen kan aldri være noe annet enn god og gavmild.
Ideen om at man må kjempe til seg det daglige brød i strid med den ville naturen, er kjettersk innen denne økologisk inspirerte «gladhedendommen».
Om man hadde fremstilt et slikt verdensbilde i en fantasyfortelling av typen «Avatar», hadde det vært helt greit. Verre blir det når man trer slike moderne forestillinger om livet i pakt med naturen ned over en virkelig slektshistorie, med det som en gang var ekte mennesker.
Dessverre gjør det at «Arvejord» svikter som helhet, i mine øyne. Til tross for mange sterke skildringer av den mystiske nordfinske naturen.
Det blir historieskriving tilpasset våre behov og våre forestillinger. Godt egnet for moderne mennesker som er avstandsforelsket i naturen.
Hei!
Jeg heter Ola Hegdal, og leser og anmelder bøker for NRK. Gjerne krim og spenningslitteratur, eller sakprosa. Les gjerne anmeldelsen min av «Anomalien» av Hervé Le Tellier, «Du er bonde» av Kristin Auestad Danielsen eller «Natteløperen» av Karin Fossum.
