Anmeldelse

Friskt og fandenivoldsk om sorg

Sidene damper i Helene Guåkers nye diktbok, «Rød fødekvinne». Her møtes livets råskap med en freidighet som er forfriskende å lese.

Helene Guåker gir ut diktsamlingen "Rød fødekvinne" høsten 2021.
Foto: Aschehoug/Niklas Lello
Bok

«Rød fødekvinne»

Helene Guåker

Lyrikk

2021

Aschehoug

Til å handle om ensomhet, død og kunstig befruktning, er «Rød fødekvinne» overraskende blodrik.

Stemmen i diktene er like nedstrippet og brutal som tittelens rødfarge gir assosiasjoner til. Den 33 år gamle ugifte, barnløse kvinnen bruser med en intensitet som er sjelden å lese i forbindelse med sorg.

Hos henne blir ensomheten en drivkraft snarere enn et eget tema. Etter store tapsfølelser vekkes et pressende ønske, et behov for å gi liv. Men også dét blir en kamp, skal det vise seg.

Vold avler vold

Allerede på første side viser dikt-jeget frem sine verkende sår. Hun forteller om faren som tok sitt eget liv, moren som døde av sykdom like etter. Men i stedet for sårhet er stemmen preget av en pubertal freidighet, en ironisk distanse som innimellom blir for absurd til ikke å le av.

«(…) hjernen hennes ble spist opp // nam nam // klart jeg tenkte å legge ei pute over ansiktet hennes // at jeg ikke gjorde det var den onde handlinga»

Utover i lesingen blir det klart at hun vokste opp i et nokså kjærlighetsløst hjem. Klemmer var det lite av på småbruket ved skogen, og gårdsdyrene ble behandlet røft. Kulden fra oppveksten har forplantet seg, en tilsvarende hardhet har vokst frem i henne.

Skogen og sansene

Bæringen av morens kiste blir sammenlignet med å gå i en elv med sterk strøm. Det er i disse sanselige, naturnære bildene at boka virkelig treffer.

«natta kryper oppover og bakover // som huden på et gnagsår // avslører en helt ny dag //
så tynn // at den nesten er gjennomsiktig»

Skogen er et gjennomgående referansepunkt, stedet man drar til for å forsvinne inn i noe annet. Her opphører alt menneskelig og man blir som et dyr, et sanseorgan som lukter, smaker, kjenner temperaturen i lufta.

Men skogen rives bort av gravemaskiner. Hundene og foreldrene dør, skogen ødelegges, parforholdet havarer og det eneste dikter-jeget står igjen med er et dirrende ønske om å sette liv til verden. Hvis skogen er et forsvinningsrom, er livmoren et rom for skapelse, håper hun.

For brå overganger

Imidlertid kjennes boka lite samlet. En av grunnene er jegets svært omskiftelige indre terreng. Mulig er de hurtige vendingene en naturtro skildring av sorgens emosjonelle vindkast, men det virker ikke alltid like motivert.

Helt nye problemstillinger blir lansert så plutselig at man nesten ikke får det med seg. Mytologiske skikkelser trer tidvis inn, og diktene svever ut til det drømmeaktige. Mindre håndgripelig innhold er selvsagt ikke galt i seg selv, men sammen med manglende broer gjør det boka mer flokete enn nødvendig.

Fremdeles verdt å lese

Med «Rød fødekvinne» videreføres stilen fra Guåkers forrige diktbok, «Farvel alle hemmeligheter» (2018). Nok en gang er språket muntlig og ubehøvlet, uten å miste poetisk slagkraft. Også nå leser vi kroppslige beskrivelser mot grensen til det kvalmende, dreid rundt det å være en kvinnekropp.

I «Rød fødekvinne» settes det kunstige opp mot det naturlige, et motiv som jeg skulle ønske ble utpenslet i større grad. Farens selvmord står som kontrast til morens mer organiske død, inseminering er noe helt annet enn å skape liv «på gamlemåten».

Til tross for å virke mindre gjennomarbeidet enn den forrige utgivelsen hennes, er Guåkers nye diktbok brennhet. På en lite tilgjort måte tegner den opp følelsen av å stå midt i en krise, der varsellampene blinker og kroppen brenner. Kler man av seg alt av tanker og hud, og går rett inn i smertepunktene, dirrer alt i rødt.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: