EPO, steroider, HGH - doping har blitt noe idrettsinteresserte verden over er nødt til å forholde seg til.

Men dette er ikke noe nytt. Sportshistorien har ettertrykkelig lært oss at mennesker gjerne tyr til juks når noe står på spill.

Denne artikkelen er inspirert av ProCons «Sports and Drugs».

Diagoras fra Rhodos var en kjent bokser som var aktiv i det 5. århundre før kristus. I denne saken er han bare en tilfeldig valgt representant fra oldtidens idrett, det manglende antidopingarbeidet på den tida gjør at det er vanskelig å vite hvem som juksa og ikke.

Foto: Odysses

Dyrehjerter og hallusinogener

Oldtidens olympiske leker ble arrangert for første gang i 776 f.kr. På den tida sto ingen stoffer på forbudt-lista, dermed var det per definisjon umulig å dope seg.

Men det betyr ikke at flere av utøverne, som var profesjonelle og konkurrerte om store verdier, ikke prøvde å forbedre prestasjonene sine ved hjelp av diverse ytre stimuli.

• Les: Vil kriminalisere doping
• Les: Slik brukte toppsyklistene dop

– Vi er nokså sikre på at oldtidens greske atleter eksperimenterte med urtemedisiner, drakk vinmiksturer, tok hallusinogener, og spiste dyrehjerter og -testikler for å øke yteevnen sin, skriver Sally Jenkins i Washington Post.

For 2000 år siden var gladiatorkamper og stridsvognløp populær underholdning. Gladiatorene inntok gjerne hallusinogener og stryknin for å ikke bli slitne, og for å øke intensiten på kampene.

Hestene fikk på sin side honningbasert alkohol for å løpe fortere.

Idrettsutøvernes vin

Sport fikk i mange hundre år lav prioritering - av naturlige årsaker. Utover attenhundretallet begynte derimot idretten å bevege seg mot det vi kjenner i dag, og mot slutten av århundret gjorde doping sitt inntog.

– Det startet med kokaplante-preparater. Franske syklister var blant de som foretrakk en blanding av kokablader og vin, noe som gjerne ble kalt idrettsutøvernes vin, skriver Thomas H. Murray i rapporten The Coercive Power of Drugs in Sports.

• Les: Bjørgen: – Steng dem ute på livstid

Ifølge Wikipedia skriver Jean-Pierre de Mondenard i boka L'imposture des performances om briten Abraham Wood, som allerede i 1807 skal ha innrømt bruk av opium for å holde seg våken gjennom det døgnet det tok å vinne et kappgangløp i London.

Livsfarlig sportsdrikk

De første olympiske lekene i moderne tid ble arrangert i Athen i 1896. Sportshistoriker Alain Lunzenfichter forteller til L'equipe at stryknin på den tiden ble sett på som nødvendig for å klare seg gjennom harde fysiske prøvelser.

Thomas Hicks vant maraton under OL i St. Louis i 1904, men det holdt på å gå galt.

• Les: Kjærgaard avslørte sin «mørke løgn»

Under løpet fikk han flere cocktailer bestående av brandy og stryknin av treneren sin - etter at han hadde kommet i mål kollapset han, og var døden nær.

Hicks fikk gullmedaljen selv om det ikke var han som kom først i mål, det var det nemlig Frederick Lorz som gjorde. Men Lorz hadde ikke begrensa seg til prestasjonsfremmende og livsfarlige "sportsdrikker" - han hadde tilbragt 17 av de 42 kilometerene i en bil, og ble naturlig nok diskvalifisert.

Thomas Hicks støttes etter løpet han vant med kroppen full av stryknin og sprit.

Foto: Ukjent

Hitler på steroider

1928 ble et merkeår for antidopingarbeid. Det internasjonale friidrettsforbundet IAAF forbød som første idrettsorgan doping, ved å inkludere følgende avsnitt i håndboka si:

Doping er bruken av stimulanter som man vanligvis ikke ville tatt, i den hensikt å forbedre sine idrettsprestasjoner. Personer som med vitende og vilje forbryter seg, eller assisterer noen i å forbryte seg mot disse reglene skal ekskluderes fra et hvert sted hvor disse reglene gjelder, og hvis vedkommende er utøver skal han utestenges fra videre detagelse i amatøridrett.

1935 ble også et merkeår, men med negativt fortegn. Tyskeren Adolf Butendant utvikler dette året anabole steroider, i utgangspunktet som et middel for å behandle hypogonadisme - underskudd på testosteron.

• Les: Armstrong utestengt på livstid
• Les: Tror ikke sykkeldopet forsvinner

Ifølge Sports Illustrateds timeline of performance-enhancing drugs in sports testa nazipartiet i Tyskland anabole steroider på fanger, soldater og til og med Hitler sjøl.

Hitlers lege fortalte etter krigen at Rikskansleren mot slutten av livet var prega av det vi nå vet kan være konsekvenser av overdreven steroidbruk - akutt paranoid psykose, mani, ekstrem agressiv og voldelig oppførsel, depresjon og selvmordstanker.

Angrende steroid-gudfar

Amfetamin var en naturlig del av mange soldaters kosthold under andre verdenskrig.

Ifølge Timothy Noakes' rapport Tainted Glory - Doping and Athletic Performance var nettopp amfetamin det første dopet som virka effektivt på idrettsprestasjoner, da det på femtitallet inntok sykkelmiljøet.

Styrkeløft var på femtitallet dominert av Sovjetunionen. De oppnådde stor suksess ved å injisere utøverene med testosteron, og amerikanerene kunne ikke være noe dårligere.

• Les: – Vitset mens de dopet seg

Det amerikanske lagets lege - John Ziegler - ble kjent som Steroidenes Gudfar etter at han utvikla methandrostenolon, steroider som ivaretok testosteronets muskelbyggende effekt, men mangla bivirkninger som forstørra prostata.

Ziegler skal på dødsleie ha uttrykt anger for at han oppfant produktet etter å ha sett hvor mange idrettsfolk som hadde misbrukt det.

Tommy Simpson ble kåra til BBCs Sports personality of the year i 1965. To år senere døde han under en etappe av Tour de France.

Foto: Wikipedia Commons / Fanfarigoule

Syklet i døden

26. august 1960 krevde olympisk doping sitt første menneskeliv. Den danske syklisten Knud Jensen kollapsa under 100 kilometer lagtempo, og obduksjonen viste spor av amfetaminpreparatet Ronicol.

Sju år senere var det den britiske stjernesyklisten Tommy Simpsons tur til å bukke under for dopingbruk.

• Les: Russisk doping ga norsk VM-gull

Simpson, som ifølge BBC-kommentaren Gene doping - sport's next big challenge levde etter mottoet "Hvis ti stykker dreper deg, ta ni og vinn", kollapsa under 13. etappe av Tour de France.

Det viste seg at kombinasjonen av sprit, amfetamin og stekende sol ble for mye for Simpsons kropp - dødsårsaken var hjerteinfarkt.

Diskvalifisert svenske

Som en konsekvens av de to sykkeldødsfallene knytta til doping på sekstitallet, innførte IOC dopingkontroll både under vinter- og sommer-OL i 1968.

86 utøvere ble testa under vinter-OL i Grenoble - ingen testa positivt.

Under OL i Mexico City ble 667 utøvere testa - Hans-Gunnar Liljenwall var den eneste som testa positivt, og det var på alkohol.

Den svenske femkamputøveren hadde tatt et par øl for å roe nervene før pistolskytinga, og ble - sammen med resten av laget - fradømt bronsemedaljen.

Dopingtester og østtyske "undere"

Kornelia Ender som fjortenåring i 1973. På dette tidspunktet hadde hun allerede gått på steroider i et par år.

Foto: Verhoeff, Bert / Anefo

OL i 1968 markerte starten på en kamp mot doping som fortsatt pågår. I München i 1972 ble hele 2079 prøver analysert - sju av dem var positive.

I 1975 ble anabole steroider satt på forbudt-lista etter at forskerne endelig hadde utvikla en test de mente var pålitelig.

Dette var medvirkende til at OL i Montreal i 1976 fortsatt står som de olympiske lekene med høyest prosentandel positive dopingtester - 786 ble testa, 11 var positive.

Men langt fra alle juksemakere ble tatt. Østtyske Kornelia Ender tok sine første OL-medaljer som 13-åring i 1972, og i 1976 ble hun den første kvinnen som tok fire svømmegull i ett enkelt OL. Hun satte 32 verdensrekorder i karrieren.

I 1991 innrømte hun det mange hadde mistenkt - at de østtyske utøverene ble systematisk dopa med steroider fra de var unge.

Carola Nitschke, Enders lagvenninne, ble i 1998 den første idrettsutøveren som på eget initiativ returnerte OL-medaljene sine og ba om å bli fjerna fra resultatlistene.

Den østtyske sportssjefen Manfred Ewald ble dømt til betinga fengsel da saken ble rulla opp, og den tyske regjeringa bevilga 2,18 millioner dollar til tidligere dopa idrettsutøvere som trengte støtte til medisinske utgifter.

197 østtyske idrettsutøvere søkte om penger - langt færre enn forventa.

Norges første dopingdømte

I 1977 ble Knut Hjeltnes Norges første dopingtatte idrettsutøver. Diskoskasteren og kulestøteren ble avslørt i USA, og innrømte bruk av anabole steroider.

Hjeltnes ble utestengt i ett år. Merittene etter utestenginga inkluderer fem kongepokaler, ni NM-titler, og fjerdeplass i OL.

Saken fortsetter under faktaboksen:

Nye steroidtester

Pan Am-lekene i 1983 introduserte nye tester for steroider, utvikla av tyskeren Manfred Donike.

Dette tok mange utøvere på senga. Den kanadiske styrkeløfteren Guy Greavette testa positivt for steroidbruk, noe som ifølge CBC-artikkelen 10 Drug Scandals førte til at flere titalls utøvere - særlig amerikanske - trakk seg fra lekene uten å gi noen forklaring.

Nitten utøvere testa positivt under lekene, som ble holdt i Caracas, Venezuela.

Doping-Ben

Under OL i Seoul i 1988 inntraff en av historiens største dopingskandaler.

Ben Johnson - et navn som for mange er synonymt med doping - sprinta inn til OL-gull på 100 meter, før han ble diskvalifisert da urinprøven hans viste spor av stanozolol.

Han ble utestengt i to år, men lærte ikke av sine feil. I 1993 ble han utestengt på livstid etter å ha blitt dopingtatt på nytt.

Big Ben sprang på 9.79, en verdensrekord som selvfølgelig ble underkjent. Det skulle gå 17 år før en ren idrettsutøver sprang fortere - Asafa Powell med 9.77.

Ben Johnson ble diska, og Carl Lewis overtok gullmedaljen.

Foto: Gary Kemper/Ap

Doping i svømmebassenget

Kulestøter Georg Andersen ble i 1991 første nordmann som mista en mesterskapsmedalje på grunn av doping, han ble fratatt VM-sølvet fra Tokyo etter at en test han tok før mesterskapet viste spor av anabole steroider.

Året etter vakte de kinesiske svømmerene oppsikt med sine fire gullmedaljer i Barcelona-OL. Det som var oppsiktsvekkende i 1992 ble direkte mistenkelig i 1994, da de tok 12 av 16 gullmedaljer for kvinner under VM i Roma.

Under Asia-lekene samme år viser det seg at mistankene var berettiga - elleve utøvere tester positivt for dihydrotestosteron.

Kinesiske svømmeledere har ifølge CBC alltid nekta på at det har forekommet organisert doping, men det at 40 kinesiske svømmere ble tatt på nittitallet - mer en tre ganger så mange som neste land på lista - forteller en annen historie.

EPO gjør sitt inntog

Festina-skandalen i 1998 gjorde sitt til at den sportslige delen av Tour de France havna i skyggen av dopingavsløringene.

Et bredt utvalg dopingprodukter - blant annet EPO - ble funnet i en Festina-bil, og lagleder Bruno Roussel innrømte systematisk doping av sine ryttere.

Festina ble diskvalifisert, og seks andre lag trakk seg fra Touren - et sykkelritt som starta med 189 utøvere ble avslutta av under hundre.

Året etter varsler IOC at kampen mot doping ikke er tapt, gjennom å ta initiativ til opprettinga av det uavhengige antidop-byrået WADA.

Skisporten mister sin uskyld

VM på ski i Lahti i 2001 markerte starten på et par tunge år for skisporten.

Johan Mühlegg etter målgang på tremila. Han fikk beholde gullmedaljen i 22 måneder.

Foto: Johansen, Erik/SCANPIX

I OL i Salt Lake City året etter var Johann Mühlegg så suveren at konkurrentene var mistenksomme allerede under løpene.

Han testa positivt på det nye stoffet darbepoetin, et stoff som ikke sto på dopinglista.

Mühlegg ble umiddelbart utvist fra lekene, men det skulle ta nesten to år før han ble fradømt medaljene. Det samme gjaldt russerne Olga Danilova og Larisa Lazutina.

30.000 sider med ukultur

I 2003 offentliggjorde Sports Illustrated deler av et 30.000 sider langt dokument som den tidligere antidopingsjefen i USOC, Wade Exum, hadde satt sammen.

Han navnga over 100 amerikanske idrettsutøvere som hadde testa positivt på forbudte stoffer fra 1988 til 2000, men likevel hadde fått lov til å konkurrere internasjonalt.

• Les: - Lewis testet positivt tre ganger

Blant navnene som ble nevnt var det 19 OL-medaljevinnere, blant annet sprintesset Carl Lewis.

USOC nekta på at dette var sant, men overlot likevel framtidig doptesting til det nyoppretta US Anti-Doping Agency.

Dop på samlebånd

I 2007 innrømte Marion Jones bruk av THG. Hun ble senere fratatt tre OL-gull, og to OL-bronsemedaljer.

Foto: Frank Franklin II/AP

Justin Gatlin er dobbelt dopingtatt, men står fortsatt oppført med ett OL-gull og to VM-gull.

Foto: RUSTY KENNEDY/AP

Samme år fikk amerikansk antidoparbeid en alvorlig knekk på grunn av BALCO-skandalen.

BALCO-laboratoriet i San Fransisco ble først mistenkt for å forsyne baseballstjerner med steroider, men etter at plassen ble overvåka og ransaka viste det seg at det ikke stoppa der.

• Les: - Jeg var en vandrende junkie

Laboratoriet hadde siden 1988 solgt diverse designerdop, blant annet THG - mye av det var av en sånn type at det ikke ble oppdaga i doptester hvis det ble tatt riktig.

Baseballspillerne Jason Giambi og Barry Bonds var to av kundene, det samme var verdens beste kvinnelige sprinter, Marion Jones, tidligere sprintverdensrekordholder Tim Montgomery,og kulestøter CJ. Hunter.

Verdens raskeste dopere

Ikke lenge etter at Marion Jones og Tim Montogomery ble tatt for doping, var det Konstantinos Kenteris og Justin Gatlins tur.

Kenteris var en av verdens beste sprintere i sin tid med gull på 200 meter både i OL i 2000, VM i 2001 og EM 2002.

Han uteble fra en dopingtest dagen før OL i Athen 2004 starta, og skyldte på et motorsykkeluhell. Etterforskninga viste at uhellet var fingert - Kenteris trakk seg fra mesterskapet, og slutta å konkurrere.

• Les: Gatlin re-debuterer etter fire år

Mannen som vant 100 meter i samme mesterskap, Justin Gatlin, hadde på det tidspunktet allerede sona to års utestengelse for bruk av amfetamin.

Han vant VM-gull på de to korteste distansene året etter, men avla i 2006 nok en positiv dopingprøve.

Gatlin ble utestengt i fire år, men var tilbake i OL i London, der han tok bronse på 100 meter.

Tour de Dop

Steffen Kjærgaard er foreløpig sistemann i rekka med norske juksemakere.

Foto: Solum, Stian Lysberg/NTB scanpix

De siste årene har mange av de internasjonale dopingskandalene vært knytta til én spesiell konkurranse - Tour de France.

I 2006 ble Floyd Landis den første TdF-vinneren som ble diskvalifisert på grunn av doping.

I årene som fulgte brukte Landis, ifølge ESPN, to millioner dollar på å kjempe mot anklagene, men i 2010 innrømmet han at han hadde vært dopa gjennom store deler av karrieren.

• Les: Armstrong: – Har vært vanskelig

Året etter fortalte Tyler Hamilton, som vant OL-gull i 2004, at også han hadde dopet seg.

Begge to trakk fram Lance Armstrong som en notorisk doper, noe som satte i gang en snøball som har rulla helt fram til de siste dagers hendelser - og her til lands kulminert med at Steffen Kjærgaard nå har stått fram som juksemaker.

Å ramse opp alle dopsakene i sykkelsporten de siste årene er både tid- og plasskrevende, derfor er det like greit å avslutte med en oversikt som taler for seg: