Tauba Auerbach, ”Uncertainty Principle”. Standard (Oslo) Frem til 08.06.08.
Anmeldt av Mona Pahle Bjerke
Et visuelt tidsskille
Akkurat som vi ikke lenger behøver å være redd for å få lys på filmrullen, eller for å fremkalle bare mislykkede bilder, er tiden også forbi for den flimrende og skurrete TV-skjermen.Vi lever i en digital tidsalder der det analoge bildet langt på vei er historie.
Det er dette visuelle tidsskillet, og forholdet mellom det digitale og det analoge ”språket” som den fremadstormende, og blottende unge amerikanske kunstneren Tauba Auerbach utforsker i utstillingen ”The Uncertainty Principle” som vises på Standard (Oslo) frem til 8.juni.
Skjermbilder
Auerbach har gjennom en årrekke har utforsket meningsfylden og det estetiske potensialet i ulike kommunikasjonssystemer, som blant annet blindeskrift og morse. Her beskjeftiger hun seg på en liknende måte med massemedienes informasjonsteknologi.
Og det er nettopp glødende skjermbilder man må tenke på i møte med flere av disse bildene, for eksempel i serien ”CMY 01 – 04.” Her har hun jobbet med airbrush på akvarellpapir med de tre primære trykkfargene, Cyan, Magenta og Gul. Hun har tidvis jobbet i blinde for å sikre en høy grad av tilfeldighet.
Likevel har uttrykket en klar visuell rytme som binder det hele sammen. Bildene har et frapperende teknologisk utseende, man må virkelig studerer dem inngående for å kunne tro at de faktisk er håndlagede. I utstillingen finner vi også en rekke fotografiske arbeider som viser forstørrede utsnitt av flimrende og skurrende TV-skjermer. Disse bildene er overraskende nok, uttrykksmessig svært nært beslektet med de håndlagde arbeidene.
Definisjonen av grått
I ett verk fra serien ”50/50” finner vi et ganske annet uttrykk. Verket er utført med svart tusj på hvitt papir,og tittelen henspiller på fargefordelingen som består av en halvpart hvit og en halvpart svart, som er definisjonen på grått, men som likevel ikke nødvendigvis fremstår slik.
Bildet er strengt systematisk bygget opp av svarte kvadrater, som demonstrerer umuligheten av å skape noe ambivalent (grått) av helt utvetydelige komponenter (svart og hvitt) Dette er skapt som en representasjon av det digitale bildets rigide to-tallssystem.
Medienostalgi
Kontrasten mellom dette bildets matematiske stringens og de tilsynelatende kaotiske, fargeglødende, analoge TV-bildene, med sin rikdom av ufullbyrdet informasjon, vekker spørsmål i oss om informasjonsteknologiens utvikling er utdelt positivt. Eller går det kanskje tapt noen visuelle muligheter i overgangen fra det analoge, til det mer presise digitale mediet?
Sånn sett kan utstillingen oppleves som uttrykk for en type medienostalgi. En melankolsk utforksning av en estetisk virkelighet som er i ferd med å gå tapt.
Samtidsmalerier
En klar styrke ved Auerbachs prosjekt er at det både åpner for hele dette spekteret av problemstillinger, samtidig som man slett ikke behøver å forholde seg til det over hode. Utstillingen har også helt andre, og sterkt formale kvaliteter. Bildene kan for eksempel sees som en type samtidsmalerier, som kritisk og kommenterende forholder seg til dagens data- og TV-visualitet, samtidig som de favner et vell av kunsthistoriske referanser, i et spekter fra neoimpresjonismen, eller pointilismen på slutten av 1800-tallet, til den abstrakte ekspresjonismen på 1950-tallet.
Når vi ser bildene i et slikt perspektiv, settes vi som betrakter på sporet av helt andre, og ikke mindre interessante spørsmål, som for eksempel hva maleriet kan være som tradisjonelt håndverksmessig basert medium, i dagens visuelt overstimulerte virkelighet.
På denne måten er Tauba Auerbach både på talefot med vår egen tid, samtidig som hun makter å favne historien, som er en vesentlig dimensjon ved den visuelle kulturen hun som billedkunstner operer innenfor.