For hver suksess som Nintendo NES, Atari 2600 og Sony PlayStation, er det en haug med selskaper som aldri klarer å komme seg av flekken og ut på det store spillkonsollmarkedet. Og dette som regel av gode grunner.
Noen av konsollene som blir listet opp her, var latterlig overpriset, noen var smertefullt dårlig, og noen fungerte bare sammen med en stabel av patetiske og dårlige spill. Og noen av dem hadde faktisk alle disse .
Apple Computer designet Pippin som en “multimediaenhet” og lisensierte den ut til andre selskaper for produksjon, men bare Bandai og Katz Media signerte en avtale. Uheldigvis for Apple, hadde deres nye maskin en slags identitetskrise: den var en spillkonsoll, et internettsurfingsapparat og en multimediaspiller – men den utførte alle egenskapene sine på en svært dårlig måte.
Svært dårlig ytelse, med en treg 66MHz prosessor og et håpløst 14.4-kbps modem. Dårlige brukeregenskaper. For dyr. Den kostet 600 dollar da den kom ut. Snevert spill- og programvareutvalg. Produsert for et marked som ikke eksiterte.
I teorien et godt konsept. Det kan virke som Pippin faktisk var litt forut for sin tid.
På slutten av 90-tallet var Tiger en veletablert produsent av håndholdte konsoller. Alle lekebutikkene hadde en billig Tiger LCD-håndholdt på lager, og en periode kunne det neste virke som Tiger hadde tenkt å utfordre Nintendos Game Boy i det håndholdte spilluniverset. Dette var den første håndholdte konsollen med berøringsskjerm og internettilgang. Problemet var derimot at for å komme seg på nett måtte du koble deg opp gjennom et eksternt modem – med andre ord 80-tallsteknologi.
Veldig, veldig dårlig spillkatalog. Uklar og lav oppløsning på berøringsskjermen.
Den første berøringsskjerm-konsollen.
Da 2000-tallet grydde, kom det en ny klasse med håndholdte produkter med multibruksområde på markedet, inkludert denne Nokia-modellen. N-Gage kombinerte en mobiltelefon og en håndholdt spillkonsoll som verken fungerte eller oppførte seg som den burde. Senere designet Nokia N-Gage programvaren på nytt for å få bukt med disse problemene.
Vanskelig å skifte spillkort. Dårlig spillbibliotek. Håpløse kontrollknapper. Tåpelig navn.
Innlemmet trådløs flerspiller, internett tilkobling, spillkonsoll og mobiltelefon i samme apparat.
Hyperscan-en var en salgsmanns drøm – et produkt som hadde både spill og spillkort. For ethvert Hyperscan-spill som kom, solgte Mattel også spillkort av papir som hadde en kode som kunne scannes inn for å få flere muligheter i spillet. I teorien kunne Mattel solgt disse spillkortene til evig tid, noe som ville ha gitt helt ekstreme salgstall.
Skrøpelig konstruksjon. Veldig dårlige spill. Lang lastetid på spillene.
Den første konsollen som brukte scanne-teknologi. Med innrømmelse fra Mattel, satt de standarden ganske lavt med denne konsollen, så dens dårlige levekår kom egentlig ikke som et sjokk.
I 1983 opplevde Japan en boom i hjemmekonsoller, og en av disse var denne snodige produksjonen. Ikke lenge etter Gakken TV Boy ble presentert, kom Nintendo på banen med Famicom, den japanske utgaven av NES, som ble en braksuksess, og som sveipet all konkurranse av banen.
Snål, T-formet joystick bygd inn i hovedenheten. Håndtaket på venstresiden var ikke avtabart, men tvert imot designet for at spilleren skulle få en stabil spilleposisjon ved å holde seg fast. Liten og dårlig spillkatalog.
Dens rare utseende har mye sjarm.
Utgitt i begrenset opplag og priset til 2500 dollar (4950 dollar i 2009). Halcyon var så å si dødsdømt allerede før den forlot fabrikken på grunn av prisen. Hele meningen med konsollen var at brukerne skulle kunne spille spill av samme typen som suksessen ”Dragon’s Lair” hjemme.
Ekstremt kostbar. Bare to spill ble utgitt, og begge var skremmende dårlig.
En må bare beundre ambisjonene som ble klemt inn i konsollen.
Denne konsollen var i utgangspunktet en interessant idé: en CD-ROM-basert multimediaenhet for spill som uten problem kunne stå ved siden av videospilleren i stua. Philips laget en ny CD-standard og lisensierte det ut til andre selskaper for produksjon.
Stort og ekstremt dårlig programvarebibliotek. Dårlig bildekvalitet og kontrollerdesign.
Zelda-spillene som kom til konsollen kjøpes i dag dyrt av samlere på eBay.
Som et produkt av multimedia-entusiasme-jaget tidlig på 90-tallet, ble Tandy sin Video Information System (VIS) nok en konsoll av høyst dårlig kvalitet. Konsollen ble også på mange måter en billig kopi av Philips CD-i-en.
Nesten ikke noe programvare, og dårlig ytelse.
Ganske dugende utseende, i tillegg til at den hadde golfspillet Links.
Alt i alt en håpløs konsoll. Men Tigers dårlige rykte i spillbransjen, hadde like mye med frekkheten og den illegale oppførselen til Tiger Telematics’ sjefer og ledere. Det og en veldig dårlig spillkatalog.
Lite givende spillkatalog, dårlig markedsføring og flaut navn.
Innebygd GPS-mottaker.
RCA Studio II var den andre konsollen i historien som brukte utskiftbare ROM-patroner. Uheldigvis for RCA fungerte den første og tredje konsollen, henholdsvis Fairchild Channel F og Atari VCS, i denne kategorien bedre. Begge disse konsollene brukte håndkontrollere med ledning, noe som Studio II ikke gjorde. Og hva med navnet? RCA ga jo aldri ut en Studio I.
Ingen joysticker. Kontrollerne var bare to numeriske tastatur som var innebygd i hovedenheten. Ingen farger, bare svarthvitt. Dårlig lyd fra en høyttaler i konsollen. Spillene var i beste fall middelmådige.
Ingen rapporter om personskader som følge av bruk av konsollen, selv 32 år etter den kom ut.
