Sniktitt: Machinarium

Historien i Machinarium er så enkel og så sår. En liten robot uten navn, er kastet ut fra det gode fellesskap i robotbyen. Alt han vil er å komme inn igjen, og redde kjæresten sin.

Enkelt og greit

Det er ofte at vi møter komplekse historier i spill, filmer og bøker. Dype komplotter med mange karakterer, som alle bidrar med sin del for å avsløre neste del av en episk saga. Noen ganger fungerer det fantastisk bra, andre ganger ikke.

Machinarium velger å gå i motsatt retning, og forteller en historie så enkel at alle og en hver kan forstå hva som skjer, føle med den lille utstøtte roboten og ønske å vite hvordan det går til slutt.

Spillet åpner uten forklaring, den lille roboten står alene i et vakkert håndtegnet cyberpunk-landskap. Et samfunn uten mennesker, dominert av metall, maskineri og olje.

Musa er den eneste kontrollen som brukes i Machinarium. Du peker, leter, klikker og kombinerer gjenstander du finner for å åpne neste dør og komme deg videre.

I den første scenen må du plukke opp både ben og armer som falt av da den lille roboten ble kastet på søpledynga. Og her lærer du også at vår lille kompanjong kun kan samhandle med knapper, spaker og ting som ligger innenfor armenes rekkevidde.

Det finurlige er likevel at kroppen til vår lille venn kan strekkes, slik at han kan bli høy nok til å nå utilhengelige gjenstander eller lav nok til å snike seg rundt små hindringer.

Kløkt og logikk

Gjennom over 25 brett, må spillerne bruke kløkt, intelligens og ha litt flaks. For Machinarium er slettes ingen dans på roser, det er til tider så frustrerende vanskelig at jeg flere ganger gikk på veggen av irritasjon.

Denne typen «pek-og-klikk»-spill må passe seg for å ikke bli for vanskelig.

Om nøkkelen til å løse brettene ligger i en usynlig piksel på skjermen, vil mange gi opp fort. Belønner spillet logikk har det truffet spikeren på hodet.

Machinarium balanserer på en knivsegg med sin vanskelighets grad, men klarer til slutt å komme i mål ved at det baserer seg på nettopp logikken.

Dette er et spill du plukker opp, spiller en halv time før du lar det ligge et par dager igjen. Du trenger tid til å resonere deg frem til løsningene.

Frisk pust

Den lille uavhengige utvikleren Amanita Design viser med Machinarium frem et spill som bærer en kunsterisk visjon, samtidig som det er et tilgjengelig spill.

De håndtegnede scenene slår til tider pusten ut av meg, mens den enkle historien graver seg stadig dypere. Det er enkelt, det er bra og det er (til tider) irriterende vanskelig.

Machinarium er et lite og spennende spill som ikke bør forbigåes i en høst dominert av store titler.

Spillet ventes til PC i løpet av høsten.