En av de store Broadway-musikalene fra det siste tiåret er endelig kommet til Norge, og det var med fryd i hjertet Premiereløvene dro til
i går.Stjerneoppskrift på suksess
«The Producers» handler om Broadway -produsent Max Bialistock, berømt for sine store fiaskoer. Han får en interessant opplysning av sin revisor: Under de rette omstendigheter kan man tjene mye mer på en fiasko enn en suksess.
Mer om denne oppskriften skal ikke røpe her.
Dette er en av de morsomste handlingene vi har sett i en musikal på mange år! Supersvindleren Max Bialistock er herlig overspilt av Anders Hatlo i helt suveren toppform.
Hans nevrotiske og hysteriske sidekick, Leo Bloom, spilles av Jan Martin Johnsen som skaper er nærmest helt perfekt sceneskikkelse av denne stusselige og sjarmerende puslingen.
Og kvinnen mellom dem, den dummeste av alle klisjéblondiner, Ulla, den svenska synden selv, er sexy og villig, varmt og vidunderlig spilt av Hilde Louise Asbjørnsen.
Man kan bli gammel mannsgris av mindre.
Glitrende i sin avskjedsforestilling
Ivar Nørve spiller den gale tyskeren Franz Liebkind som har skrevet skrekkmanuset de velger for sin fiaskooppsetning «Springtime for Hitler».
Fælt å si det, men når han blomstrer og gjør en praktfull morsom rolle glitrende tolket til fingerspissene, så er det faktisk i hans avskjedsforestilling som skuespiller vi snakker om.
Den siste store herrerollen står Geir Kvarme for, som Broadways absolutt dårligste instruktør, og skeivere enn det skjeve tårn i Piza, med mantraet at musikalen som form bør være mest mulig «skrullete og skeiv». Kvarme gjør figuren Riger De Bris til en herlig stilstudie, og hans produksjonsteam er helt praktfullt.
Det er godt å se at kveldens svenske regissør Anders Aldgård, koreograf Jona Digerud og kveldens kapellmester Trond Lindheim tar denne elleville sceneleken på alvor. Her er ikke ett poeng sløst bort i et ensemble der absolutt alle gir sitt. Og Ivar Tindbergs oversettelse er meget elegant.
Boltrer seg i klisjeer
Det hele bygger på Mel Brooks egen filmsatire «The Producers» fra 70-tallet, som faktisk brakte ham en Oscar den gangen for morsomste manus.
Mel Brooks har også skrevet et vell av flotte melodier, ofte i samme stil som de største komponistene på Broadway, så også her boltrer man seg med klisjeene!
Dette er en musikal man enten liker, eller liker svært godt, og skal man dømme etter stemningen på Oslo Nye Teater i går, er saken klar. Premiereløvenes kast plasserer pila på tallet 9.