Spor av tapt tid

Da den anerkjente norske fotokunstneren Tom Sandberg døde i februar i fjor, var allerede en større utstilling med hans bilder under planlegging. Nå vises denne utstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo.

Sandberg er betraktes som en av våre aller fremste kunstfotografer. Han har spilt en meget viktig rolle for fremveksten av kunstfotografiet i Norge. Hvis man ikke var enten maler, grafiker eller billedhugger, så var det ikke så lett å finne fotfeste på den norske kunstscenen på 70-tallet.

Tom Sandberg sto i bresjen for kampen for en alminnelige aksept av fotografiet som kunstform. Han var også med å starte fotogalleriet som frem til i dag har spilt en viktig rolle som visningsarena for fotobasert kunst.

Sandberg var inspirert av amerikansk 1920-tallsfotografi, særlig trekker han veksler på fotografen Edward Weston, og den såkalte Straight photography-sjangeren.

Les flere kunstanmeldelser:

• Byen som sinnstilstand
• Naken angst
• Fattig feiring

Vakre underlige detaljer

Tom Sandberg jobbet hele sitt liv med analoge svart-hvitt fotografier. Bildene hans er preget av teknisk perfeksjonisme.

Fotografiene fokuserer på detaljer, vakre underlige øyeblikk som er fanget inn og frosset fast i tiden, som en tom papirpose som fylles med luft i sekundet før den blåser sin vei, eller ringer av regn i en sølepytt.

Ofte er han vel så opptatt av sporet av en gjenstand, som av gjenstanden selv. I et bilde kan vi se speilingen av en mannsperson i en sølepytt, eller refleksene av et ansikt i et vindu. Slik sett er flere av hans arbeider nesten abstrakte.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En kunstig todeling

Utstillingen har fått tittelen Diptyk, og fokuserer på en dobbelthet kuratorene mener finnes både i kunstneren egen personlighet og avspeilet i bildene hans: Noe innadvendt og noe utadvendt.

Dette er gjort til utgangspunkt for en todeling av utstillingen, der den ene salen er viet det innadvendte, og den andre det utadvendte.

I mine øyne er dette et noe kunstig skille i et svært helhetlig kunstprosjekt. Men selv om kuratorgrepet ikke akkurat tilfører noe, forringer det heller ikke Sandbergs mektige prosjekt på noen måte. Det går meg rett og slett litt hus forbi.

Og kanskje er det ikke så galt at kuratorene kommer litt i bakgrunnen. Tom Sandberg var en kunstner som bevisst ikke ga sine bilder titler, i frykt for at det verbale skulle forstyrre det visuelle. Det ville vært ganske rart med en idétung, litterær ramme omkring et slikt prosjekt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Viser fremfor å fortelle

Tom Sandbergs bilder viser altså mer enn de forteller. I et av hans mest berømte bilder fra 2003 ser vi for eksempel bakhodet til en liten jente. Hun er kanskje rundt fire år, og bøyer hodet forsiktig fremover.

Dette bildet åpner ikke for spekulasjoner omkring hva denne jenta eventuelt føler, eller hvem hun er. Det handler bare om de lyse sjatteringene i håret hennes. Den skjeve linjen som danner skillen mellom museflettene som strutter ut av hodet som to spinkle fontener av blondt hår.

Slik feiret Sandberg gjennom sine bilder fotografiets unike evne til å fremstille virkeligheten i en glassklar realisme, gjennom et vell av ulike valører i grått.

Sandbergs bilder kaster utvilsomt blikket bakover, men der jeg vandrer omkring i de vakre salene i Kunstnernes Hus, undrer jeg meg på om ikke det er nettopp dette litt gammelmodige som gir prosjektet en så sterk appell. Bildene har en melankolsk klangbunn fordi de minner om en tid og en billedvirkelighet som ugjenkallelig har gått tapt.