Det er i år 25 år siden Museet for Samtidskunst åpnet i det gamle Norges Bank-bygget i kvadraturen i Oslo.
Nasjonalmuseet feirer jubileet med utstillingen «Fattig kunst, rik arv», en samlingsutstilling som tar utgangspunkt i den italienske, kunstneriske opprørsbevegelsen Arte Povera.
Men selv om museet har en fin samling Arte Povera-arbeider, er det selvsagt ikke nok til å lage en stor, omfattende presetasjon av denne gruppen som historisk fenomen.
Derfor har man i underoverskriften skyndsomt føyet til «… og parallelle praksiser».
I pressemeldingen presiseres det at det dreier seg om konseptkunst, jordkunst og postminimalisme i perioden fra 1968 til 2015.
Svart sorg
Selv om utstillingsideen er noe uklar, er det utvilsomt mye fint å se. Her finner vi alt fra Louise Bourgouise til Mathias Faldbakken, fra Mario Marz til Ida Ekblad.
Men ett verk jeg er ekstra glad for å se igjen, er Berit Soot Kløvigs sterke «Svart September» fra 1972. Dette er en installasjon der hun tematiserer massakren av de israelske idrettutøvererne på OL i Munchen.
Verket består av en en romslig svart frakk som henger på veggen. En høy, svart, gammeldags tjærebehandlet eller brent ski er montert oppå frakken.
Hele installasjonen ser ut som en stilisert menneskeskikkelse.
På skien finner vi elementer som gir assosiasjoner til jødedommen. Vi ser en del av en ødelagt syvarmet lysstake og en liten svart bok, som får oss til å tenke på hellige skrifter. Uttrykket har noe skjebnesvangert mørkt og sorgtungt ved seg.
Jeg har stått og sett på denne dunkle sorgen før, men kjenner den enda sterkere i mellomgulvet nå: Smerten over det faktum at det fremdeles i dag er slik at jøder i Europa hates og drepes kun på bakgrunn av sin hærkomst og sin tro.
En begrenset mannsrolle
Et annet kraftfullt og velkjent verk er Per Barclays «Skjorte» fra 1979. Her ser vi en en blanklakkert, hvit skjorte med slips, der både ermene og kragen er besatt med skarpe barberblader som vil kutte opp den som bærer plagget.
Her uttrykkes enkelt og kraftfullt et ubehag knyttet til den begrensende, trange mannsrollen som skjorte og slips er et symbol på.
Som et tilleggsaspekt ved utstillingen, har museet viet en sal til kritikk og refleksjon knyttet til museets rolle og status i norsk kunstliv.
Her kan vi se tolv videointervjuer med blant andre museets nåværende og tidligere direktører, sentrale kunstner, og kunsthistorikere og kritiker, deriblant meg selv.
Det er prisverdig at museet har ønsket et kritisk blikk på sin virksomhet, men som del av utstillingen opplever dette som litt malplassert. Det fremstår som et element som egentlig var planlagt som del av en helt annen type utstilling.
Uklar utstillingsidé
Det er med andre ord ikke helt lett å få grep om hva museet egentlig vil med denne utstillingen. Man har ikke ønsket å lage noen tilbakeskuende, selvgranskende jubileumsutstilling, men man gjør det litt likevel litt.
Man har villet ta fatt i Arte Povera, man man slår ikke på stortrommen og lager en stor presentasjon av denne kunstnergruppens viktige, historiske prosjekt. Også dette gjør man bare litt.
Denne smålåtenheten som her kommer til uttrykk, viser den manglende faglige selvtillit jeg mener dessverre preger institusjonen.
Dette er igjen noe av forklaringen på at museet etter 25 år, fremdeles ikke har den posisjonen i kunstlivet som det burde ha hatt. Museets folk har ikke turt å være tydelige nok i kunstdebatten, de har ikke vært flinke nok til å navngi impulser, peke på tegn i tiden.
I stedet har museet endt opp med å halse litt etter. Det har blitt litt for mange trygge seperatutstillinger med allerede kanoniserte kunstnere, og litt for få ambisøse tematiske utstillinger.
I fremtiden må vi håpe at museet våger å ta sin egen kompetanse og faglighet på større alvor, og ta den plassen på kunstscenen som et nasjonalt samtidskunstmuseum burde ha.
Museets stemme
Men hvordan skulle man så ha markert et slikt jubileum? Det er naturlig at man ønsker å feire museet ved å løfte frem samlingen, men det hadde vært mulig å gjøre det til mer av en satsning, gjennom for eksempel noen spenstige innlån, og kanskje innkjøp.
Hva hadde passet bedre for anledningen enn for eksempel en ambisiøs presentasjon av norsk samtidkunst?
For vanskelig? For omfattende? På ingen måte!
For det vi vil se, er jo ikke den hele sannhet om norsk samtidskunst, den endelige versjonen. Vi vil høre museets egen tydelige stemme.
LES OGSÅ:
