Den klassiske tematikken i en opera er kjærlighet og død. De store følelsene, det innerste av livet. Det brytes ut i sang, og det grunnleggende ved menneskelivet belyses.
Når skuespiller og librettoforfatter Marianne Meløy nå har skrevet kammeropera med nettroll og kommentarfelt som hovedinnhold, er det en slags kjærlighetslengsel som ligger til grunn for alle karakterenes handlinger og ytringer på nett.
Behovet for å bli sett og dermed elsket er det samme uansett hvilken form og sammenheng det fremføres i.
Les flere teateranmeldelser her:
Maske
Men dette ser ikke karakterene i kammeroperaen «Kommentarfeltet» selv. Få arenaer i livet gir anledninger til å ta på seg en selvvalgt maske og identitet som internettet gjør, og denne operaen vil vise menneskene bak disse identitetene. Det vanlige ved nettrollene, det høyst ordinære hos en suksessrik ernæringsblogger vises frem (hun er for eksempel alltid sur på privaten, ifølge hennes mann).
Se video laget av Trondheim Kammermusikkfestival:
Marianne Meløy har skrevet frem karakterer med troverdige trekk, så troverdige og presist plasserte at de kanskje ikke lenger kunne vært hvem som helst. De er alle utstyrt med treffende særtrekk: Tim Arthur (alias Thaiprinsen) er en ensom og snill kar, har dysleksi, skryter på seg at han befinner seg i luksus i Thailand når han egentlig går rundt i kosebukse hjemme i stua si.
Eva, som står bak ernæringsbloggen Supermamma, har mange barn og en mann med glutenallergi. Hege Mari har hatt en vanskelig oppvekst med mobbing, er innvandringskritisk og kan sin ortografi.
Nær nettvirkelighet
Skuespiller og librettoforfatter Marianne Meløy har skrevet en kammeropera med nettroll og kommentarfelt som hovedinnhold.
Foto: Per Kristian Johansen / NRK«Kommentarfeltet» har klassiske nettkarakterer og en klassisk historie med gjenkjennelig innhold. Handlingen har i seg elementer fra en nær nettvirkelighet, vi kjenner igjen Fotballfrue-avsløringene fra tidligere i år, blant annet.
Det utbygde karakterbildet og den muntre tonen, det gjenkjennelige plassert på typete trekk gjør at vi ler av andre, snarere enn å tenke at essensen i operaen rammer oss selv. Humor er gjenkjennelig, og her er mye tatt på kornet.
Men det er kanskje også forestillingens lille problem: Når Tim Arthurs skrivefeil synges, blir det noe annet enn å lese dem på papir. Da henges hans problem ut, og fokus flyttes dit. Noen ganger når ting settes på spissen, skaper det distanse til virkeligheten.
Men det er ikke rart vi ler. Nå blinkesmileys fremføres operatisk med sprett i musikken og muntert driv, er det morsomt og fint gjort.
Blinkesmiley. Mums.
Musikken, komponert av Trygve Brøske, underbygger disse karakterene. Ensemblet fra Trondheim Sinfonietta er upåklagelig og medlevende, deltar i handlingen som moderatorer – trombonisten sletter uønskede innlegg – og i det hele tatt er ensemblet lydhørt overfor det som skjer på scenen.
Musikken varierer mellom ulike sjangre, er kabaretpreget og har i seg mange referanser til kjente verk. Den er malende i kjærlighetserklæringer og utbrudd, munter i sin beskrivelse av blinkesmileys og andre emoticons, og er skrevet med tema som følger de ulike karakterene, varierende etter sinnsstemning.
IRL
Sangerne Isa Katharina Gericke, Maija Skille og Torstein Fosmo gestalter typete karakterer med innlevelse og troverdighet. De øvrige karakterene er mer anonyme.
Karakterene inneholder få overraskelser, slik er det også med handlingen. Fra starten, der Sprudlemamma presenterer sitt herlige bloggliv, ryker kommentarene inn, og en nettdebatt utvikler seg. Til slutt gir Sprudlemamma opp og takker for seg på nettet (nesten), og to av karakterene bestemmer seg for å møtes IRL (in real life).
Karakterne tar ikke et langt sted i sin utvikling, men en liten bevegelse finnes, i alle fall hos noen av dem.
Formmessig følger stykket kommentarfeltets: Starter med en rolig presentasjon, så kommer motstanden, og på et punkt skal alle kommentere hverandre på samme tid. Så roer det seg igjen, og lite er nytt under solen.
Første opera
Dette er den første norske operaen som er skrevet om denne typen nettvirkelighet. Ungdomsoperaen «Simon», som ble fremført i Operaen tidligere i år, hadde også nettrelatert tematikk, men da handlet det om å ta steget fra det virtuelle til det virkelige mer enn om nettroll.
Cecilie Ore har også skrevet bestillingsverket «Who do you think you are?» for sangeren Eir Inderhaug, handlingen i dette verket er sentrert rundt netthets av kvinner.
På teaterfronten skrev den norske dramatikeren Marius Leknes Snekkevåg stykket Folkedypet på bestilling fra Brageteatret til stemmerettsjubileet i 2013. Stykket hadde ungdom som målgruppe og var basert på faktisk materiale hentet fra kommentarfelt og debatter på nettet.
Skarpt
Det er kanskje typisk at det er dramatikk for ungdom (som noen ganger kan tilskrives å ha et oppdragende aspekt) eller den utbruddsrike formen opera som velges når ytringsfrihet i kombinasjon med mer eller mindre dokumentariske meninger fra folkedypets sumper skal problematiseres på scenen.
Hvis det er slik, blir utfallet gjerne at det er lett å le bort, eller at det kan bli et oppdragende alvor over det. Men de som utgjør majoriteten i kommentarfeltet, er voksne. Operaen Kommentarfeltet viser at denne tematikken trener å belyses skarpt fra scenen.
