Nesten Broadway

P. L. Travers’ historier om Mary Poppins er kjent blant mange i dagens foreldre- og besteforeldregenerasjon. De siste ti årene har musikalen om superbarnevakten gjort stor suksess i London og på Broadway, og nå spilles den for første gang i Norge.

Folketeateret, som ønsker å være et Broadway i Norge, har fått rettighetene til musikalen, og denne gangen kjennes det faktisk et lite sus av Broadway over det de presenterer.

Uskikkelige barn

Det til tross for en noe utdatert og klisjéfylt historie. Familien Banks’ uskikkelige barn – for øvrig noe stort tull, det er foreldrene som er uskikkelige – har slitt ut den ene nannyen etter den andre.

Fars liv består kun av jobb, mors – tja, stort sett ingenting, virker det som. Men, som far (Jan Martin Johnsen) sier: Vi har en nanny, så kan du «holde på med de tingene du vil holde på med».

Med andre ord møter vi klisjeen av en overarbeidet tunnelsyn-far og en rådvill, snill, men svak mor (Siren Jørgensen). Er det rart barna finner på litt fanteri for å farge tilværelsen?

Som ved et trylleslag dukker Mary Poppins opp. En lysfontene av selvtillit – streng, vakker og med et hjerte for barna og alle mulighetene de og livet bærer på.

Med et knips og to åpner hun verden for dem og viser at alt er mulig – statuer kan snakke og danse, leker er levende, snakkebutikker finnes selvfølgelig når man trenger å slå av en prat.

Noe vokser frem i barna, men den viktigste endringen er hos foreldrene. Far må gjennom en aldri så liten katarsis for å finne frem det barnet han har i seg og gjennom det bli den faren han egentlig ønsker å være for barna sine. Mor kvikner også til i løpet av forestillingen.

Gammelmodig språk

For dette er Poppins’ enkle og selvpålagte oppdrag: Hun vil få familiene til å se verdien i å være sammen, være familie i gode og vonde dager. At de to ubehjelpelige foreldrene faktisk klarer å ta seg av sine egne barn, og at det attpåtil er hyggelig.

I en historie der mye oppleves utdatert, er det noe skarpt gjenkjennelig for et barn: Foreldre som ikke har tid eller ikke vil ha tid til dem. Barn – og foreldre – som ønsker å bli sett. Og hvor enkelt det kan være å gjøre noe med det.

Det noe gammeldagse, men til tider også sjarmerende universet inneholder et herskapshus i London, en hardtarbeidende bankansatt far og en hjemmeværende mor, feiere og fattigfolk.

En tilværelse under den daglige omsorgen av en nanny er få norske barn forunt. I et samfunn der mennene dominerer, tjener penger og er sjefer, er det fint at det kommer en androgyn-feminin barnevakt og ordner opp.

Hadde Folketeateret hatt motet til å røre og rote litt i kjønnsrollene, som oppleves som stereotype inntil det kjedelige, hadde det løftet forestillingen.

Men forestillingens største hemsko ligger i språket, som er voksent og fullt av ord man ikke umiddelbart kan vente at et barn forstår.

Ord som permittering, anarki, beslutning og irrasjonelt er typiske for teksten, og de er ikke akkurat hentet fra en førsteklassings ordforråd. Riktignok sprites det opp med et ”serr” innimellom – men det er det ikke stor hjelp i.

Sveve over byen

Det som tross dette gir en fornemmelse av Broadway, er først og fremst det visuelle ved forestillingen. Dette er basert på oppsetningen som ble gjort i Reykjavik på Island i 2013, der Petr Hlousek stod bak scenografien.

På Folketeateret har Maria Ducasse også vært med på å skape det visuelle uttrykket. Og det er storslagent.

Store bildeprojeksjoner får publikum til å sveve mellom parker, byrom og stjernehimmel. Bildene skaper dybde og gjør opplevelsen av scenerommet større enn det noen gang har vært før på Folketeateret. Det ser påkostet ut, og er det nok også. Men det er nesten magisk.

I kommunikasjon med den klassiske hus-og-interiørscenografien skapes poppinsuniverset, en liten verden og en stor. Skiftene går nærmest smertefritt (om enn litt tregt noen ganger), og wow-effekten er til stede.

I tillegg må ensemblet berømmes. Tett og godt arbeid, gode sangstemmer hos de fleste (alltid noen unntak, slik er det), god timing, utadrettet energi.

Et steppenummer å huske. Kostymer som minner barna om at det finnes verdener de bør klø etter å oppdage. Drager flys i fine scenebilder, og Mary Poppins letter med sin paraply.

Orkesteret er upåklagelig. Det er gøy å se hvordan Folketeaterets produksjoner stadig løfter seg.

Perfekt Ellingsen

Kveldens store stjerne er Mary Poppins selv, spilt av Heidi Ruud Ellingsen, en nærmest fullkommen musikalartist i Norge.

Hun synger presist, spiller presist, danser presist – praktisk talt perfekt, for å sitere hennes rollefigur.

Får hun ikke energi fra de andre skuespillerne rundt seg, fikser hun det selv. Om enn litt for høy på seg selv noen ganger, viser rollen likevel svakhetstegn som gjør henne interessant.

Poppins følger ikke sitt eget hjerte, hun lever for å gjøre andre godt. En kime til en konflikt vi ikke får utforsket mer. Men den er der.

Det Mary Poppins ved Folketeateret kunne behøvd, var en oppstramming av første akt, den blir lang og stillestående til tider. Dramaturgisk holder historien så vidt, den oppleves litt for episodisk til familieforestilling å være.

Men det er utrolig hva et åpnende visuelt uttrykk kan gjøre med en forestilling.