Tilbuds­jakt på rådyr magi

– Skal vi gå på teater i helgen?

Jeg spurte en venninne. Jeg prøver å ta for meg mest mulig av underholdningstilbudet som bobler over i denne gavepakken av en by jeg er så heldig å få bo i.

Og siden jeg alltid har elsket teater, er det å ha tilhold i Europas teaterhovedstad det rene Mekka. Skulle man tro.

Men det er et mekka kun for noen.

– Jeg kan ikke ta meg råd til det nå, svarte venninnen min.

Da jeg sjekket nærmere, fant jeg fort ut at det kunne ikke jeg heller. Mange av de store showene koster rundt 2.500 kroner per billett, hvis man skal unne seg en orkesterplass.

Gjennomsnittlig pris på slike plasser har økt med 20 prosent siden pandemien, viser undersøkelser nettstedet Stage har gjort.

Da det amerikanske superstjerneekteparet Sarah Jessica Parker (Sex og singelliv) og Matthew Broderick (Ferris Bueller) sto sammen på scenen i London nylig, kostet de beste billettene over 4.000 kroner.

Og verre skal det visst bli. Ifølge lekkasjer fra statsbudsjettet som skal legges frem her til uka, vurderer regjeringen å knipe inn på skatterabatten teatrene får. Ryktene har allerede ført til at det er planlagt 20 prosent færre produksjoner for neste år.

Ennå er det et hav av forestillinger å velge mellom. Men jeg har et inntrykk av at typen forestillinger som settes opp, endrer karakter.

Folk lokkes til teatrene med historier de kjenner fra film eller TV. De blir til sceneversjoner, og ofte musikaler. Utvalget er stort:

• «Back to the future»
• «Mrs. doubtfire»
• «Stranger things»
• «Mean Girls»
• «DR strangelove»
• «Fawlty Towers»
• «Devil wears Prada»
• «Some like it hot»
• «Frozen»
• «Totoro»
• «Shrek»

Dette er bare noen av filmene som blir, eller har blitt, teater på Londons teaterscener.

Og når mer tradisjonelle skuespill settes opp, så er det ofte med kjente skuespillere vi kjenner fra film og TV som trekkplastre.

Noen av disse skuespillerne er bekymret for at de høye prisene fratar folk muligheten til å oppleve teatergleden.

Ralph «Voldemort» Fiennes er blant dem som advarer. Han mener det må gå an å prise opplevelsene lavere.

Andrew «Moriarty» Scott er frustrert over at særlig unge voksne ikke har råd til å gå på teater lenger. Han frykter at scenekunsten blir noe som er forbeholdt eliten.

Jeg anser meg selv verken som ung eller elite. Men fra mitt ståsted midt imellom skulle jeg gjerne gått oftere på teater.

Og selv om jeg gjerne ser stykker jeg verken kjenner historien til eller skuespillerne i, innrømmer jeg at jeg lar meg friste av fjes jeg har satt pris på fra skjermen. Jeg underholdes jo tross alt oftere derfra enn i teatersalen.

I ukevis har jeg prøvd å vinne billetter til Ibsens «En folkefiende» med Matt Smith i hovedrollen. Han som en gang var Dr. Who, og som mange nordmenn kjenner best som prins Phillip i de første sesongene av «The Crown».

Vinne, fordi de av oss som ikke syns vi kan bruke mange tusen kroner på én billett, kan delta i lotterier for å få lov til å kjøpe teaterbilletter til en overkommelig pris.

Hver dag prøver jeg, og hver dag får jeg negativt svar. Sannsynligvis fordi jeg ikke legger ut på sosiale medier at jeg deltar i lotterier. Hvis du gir dem den reklameeffekten, øker nemlig sjansen for at du vinner disse lotteriene.

Så da står vi igjen med at teater bare er noe man bare vurderer til de store anledningene. Eller?

Det fins noen muligheter.

• Se teaterforestillinger på kino
• Kjøp restbillett samme dag
• Velg et teater utenfor West End
• Benytt faste spesialtilbud

Nasjonalteateret her har et fast fredagstilbud. På et gitt tidspunkt åpner de for et digitalt supersalg av billetter til enkelte forestillinger den kommende uka.

Det er gjerne flere tusen mennesker foran deg i køen uansett hvor tidlig du prøver å koble deg på, og ofte er tilbudsforestillingene fullbooket før det er din tur.

Men forrige fredag lyktes jeg. For under 150 kroner fikk jeg ta del i teatermagien.

Jeg fikk se en historie som ikke er kjent fra TV eller film. Uten kjente skuespillere i noen av rollene.

«Standing on the Sky's Edge» er en forestilling fra en boligblokk i Sheffield.

En skildring av hverdagslivet i en mastodont av et kommunalt boligkompleks med nesten 1.000 leiligheter. I senere år er byggene blitt verneverdige og ombygd til attraktive leiligheter for middelklassen.

Men gruvearbeiderne og innvandrerne som bodde der fra 1960-tallet og de påfølgende 50 årene, hadde neppe hatt råd til å betale full pris for å se historien sin på teater. Men kanskje de som bor der nå.

Stykket ble i hvert fall så populært da det gikk i Sheffield, at det nå går sin seiersgang i London.

«I love you will you marry me».

Graffitien overlevde eiendomsutviklernes ombygging. Det vil si, maling ble erstattet med neonlys, og teksten på en av broene mellom blokkene i boligkomplekset er synligere enn noen gang.

De ble visst ikke gift.

Men da vi forlot teateret den kvelden, fikk vi utdelt hver vår button med frieriet påskrevet: «Jeg elsker deg vil du gifte deg med meg».

Kjærligheten lenge leve.

Er det lov å ønske seg det for kjærligheten til teaterkunsten også? At den skal lenge leve? Kjærligheten til magien og drømmene, refleksjonene og provokasjonene?

Det er håp.

Prisøkningen til tross, folk gikk på teater i Londons West End mer enn 16 millioner ganger i 2022. Det er en økning på over 7 prosent siden før pandemien.

Og ble du inspirert av dette, så er vi fortsatt innenfor en toukers kampanjeperiode med billetter til rabatterte priser. Magi og drømmer, refleksjoner og provokasjoner er på tilbud i London til og med søndag 3. mars.

Og nye tilbud kommer. Jeg sitter klar til bestilling. Gjør du?

Les flere korrespondentbrev fra Gry Blekastad Almås:

• Alle parlamenters mor forvitrer
• Den siste krigsseileren
• Musefangeren i Downing Street
• Rettssaken mot Shakespeare
• Landsbyen med de mørke hemmelighetene
• Dronningens død - en ny æra
• Ascot og økonomisk festbrems
• Roing på Themsen
• Reddes av puben
• Juletrær til besvær
• Turen som førte til makabre overraskelser
• Visumveien tilbake til Storbritannia