Redningen er en pub

Det er nok en hektisk dag. Jeg står utenfor Downing Street, der den festglade statsministeren og hans indre kjerne har sørget for at det har vært nok å rapportere hjem om den siste tiden.

For folk flest er statsministerens bolig og kontorer gjemt bak en stor, svart og godt bevoktet jernport. Bare de med tillatelse får komme inn porten og videre gjennom den lille bua med sikkerhetskontroll.

Når både kropp og gjenstander er skannet, kan man gå så langt inn i gatestubben at man står utenfor den sagnomsuste svarte døra med nummer 10 på.

Vi journalister løper gjerne i flokk. Når det først skjer spennende ting i nummer 10, eller i britisk politikk overhodet, så er vi sjelden alene foran den svarte døra.

Vi står tett i tett med bare akkurat nok plass rundt oss til at døra skimtes i bakgrunnen, mens kollegene fra hele verden jabber i vei rett utenfor vår bildekant.

Ofte blir det mange sendinger og mye venting mellom hvert innslag. Slik er det også denne dagen. Og det er da naturen melder seg; jeg må på do.

Det er bare å komme seg ut av jernporten igjen og finne nærmeste frelse. Den finner jeg på puben. Gang på gang.

Puben The Red Lion ligger tvers over gaten fra Downing Street, på vei mot parlamentet. Ofte er det stappfullt av folk både utenfor og inni. Takket være beliggenheten er klientellet en uskjønn blanding av tilfeldige turister og britiske toppolitikere.

Jeg presser meg gjennom trengselen og opp den smale trappen som leder til toalettene. To svarte, tunge tredører, ikke ulike dørene i Downing Street, leder inn til herligheten. Herretoalettet har fått nummer 11 på døra, damedo er nummer 10. Jeg letter altså på trykket bak den døra jeg nettopp forlot. På en måte.

«Boris lied. People died.»

Noen har skriblet på innsiden av den trange båsen, der jeg nå fikler på meg kåpa igjen. Det nærmer seg en ny sending om «partygate».

Over damedøra henger en rød veske. Over herredoen en rød koffert. Kofferten er en etterligning av den finansministeren hvert år har statsbudsjettet i når det legges frem.

Det er et årlig ritual at han holder den røde kofferten frem for oss journalister på utsiden når han kommer ut av sin dør i Downing Street nummer 11 for å legge frem budsjettet.

Nummer 10 er som kjent statsministerens dør. Selv om han egentlig bor i en leilighet over nummer 11. Den er visstnok større en leiligheten i nummer 10.

Damevesken over pubens nummer 10 er vel en referanse til Margaret Thatchers regjeringstid, vil jeg tro. Hun var jo kjent for å klamre seg til vesken sin. Eller kanskje til Theresa May?

Jeg gjestet toalettet her også den dagen i 2016 da britene fikk sin andre kvinnelige statsminister.

Da var det kamp om plassen blant oss journalister i Downing Street, da!

David Cameron og hans familie hadde nettopp gått kanossagang forbi oss og forlatt det som hadde vært deres hjem i seks år. Han hadde feilberegnet britenes støtte til EU, og trakk seg da folket stemte for å forlate den europeiske unionen.

Jeg gikk på do innimellom Theresa Mays utnevnelser av nye statsråder. Da jeg kom til The Red Lion den gan,g møtte jeg den helt ferske brexitministeren David Davies der. Om han feiret eller tok de sorgene som skulle komme på forskudd, er ikke godt å si.

Men han gjorde uansett som statsministrene Winston Churchill, Edward Heath og Clement Attlee hadde gjort før ham; slukket tørsten på denne puben.

Charles Dickens var også en del av inventaret her en gang i tiden.

Så populær har The Red Lion vært blant politikerne borti veien, at noen av parlamentarikerne i 2016 foreslo å nasjonalisere den. De ville rett og slett ha puben for seg selv, slik at de hadde et sted å drikke i fred mens parlamentet var under oppussing. Det ble ikke noe av.

Puben er likevel full av politiske referanser, flere enn de to dodørene. En bjelle lik den som brukes i parlamentet ved avstemninger, henger over baren. Ikke bare én, men to, faktisk. De skal visstnok fortsatt varsle øltørste parlamentarikere om at det nærmer seg avstemning og at de bør komme seg tilbake til parlamentet.

Underetasjen heter Cabinet Room, og viser til rommet der regjeringen holder sine møter i Downing Street.

Det var i dette rommet regjeringen laget reglene om minimal sosial omgang under pandemien. Og det var der Boris Johnsons bursdagsselskap skal ha blitt holdt mens landet var underlagt nettopp de reglene som var blitt til i det rommet.

Fem og et halvt år etter at jeg møtte David Davies på et av mine dobesøk på puben, er den tidligere brexitministeren en såkalt backbencher i parlamentet. Han tilhører Det konservative partiet, men er ikke lenger en del av regjeringen.

Derimot er han opprørt over den nåværende statsministeren og måten han har styrt landet på. «I guds navn, gå av», sa Davies nylig til partifellen Johnson i en av de mange opphetede debattene om festene i Downing Street. De som jeg bør komme meg tilbake gjennom jernporter og sikkerhetskontroller for å rapportere videre om.

Nå etterforsker politiet til sammen 12 lockdown-fester som ble holdt i denne lille gatestubben.

Mens jeg småløper ut av puben og over gaten, lurer jeg på hvorfor ikke også Boris Johnson er blitt stamgjest på The Red Lion, slik noen av hans forgjengere ble. Han er tilsynelatende glad i en fest.

Men han har ikke behøvd å gå over gaten. Det virker som om de har hatt nok å drikke på inne i Downing Street nummer 10. Og på innsiden har de nok doer også, tenker jeg.

Selv blir jeg nødt til å returnere til puben. Det er ikke det verste her i livet.

Les også Gry Blekastad Almås' tidligere korrespondentbrev:

• Juletrær til besvær
• Løpeturen langs Themsen som førte til makabre overraskelser
• Visumveien tilbake til Storbritannia
• Folkeavstemningen som ble en politisk vits
• En avskjed etter tre år som London-korrespondent