Korrespondentbrev

En løpetur, fotballens far, en hodeløs kvinne og David Attenborough

Hva har min løpetur, fotballens far, en hodeløs kvinne og David Attenborough til felles? Svaret får du i denne historien.

undefined

Løpeturen ble en tur til viktoriatiden og tilbake.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Jeg begynte definitivt å bli sliten. Joggeturen var blitt lengre enn planlagt. Turen hadde som vanlig gått i vakre omgivelser langs Themsen. Forbi noen koselige puber og et gammelt bryggeri. Til lyden av ropene fra coxene som fikk roerne til å ro i takt i scullerne som skled forbi.

Men så fikk jeg for meg at jeg skulle prøve en ny rute.

Stien ledet til historiske skjebner

En smal gangvei bak en høy murvegg ledet meg vekk fra elva og først inn i et hyggelig boligområde. Deretter forbi en gammel fabrikk. Turen fortsatte gjennom en park, over en større vei og ned til et idrettsanlegg.

Og der visste jeg hvor jeg var igjen, og at jeg straks var tilbake ved Themsen. Jeg hadde kappet et stykke land ved å løpe en indre rute istedenfor den langs elva. Nå måtte jeg bare finne veien tilbake til elva.

Bak idrettsanleggets parkeringsplass fant jeg noe som lignet en sti. Den ledet meg inn i en skog. En nokså overgrodd skog - man kan faktisk finne slike i storbyen London også.

undefined

En hodeløs engel på Barnes gravlund i London. Jeg dro tilbake etter den opprinnelige løpeturen sammen med fotograf Håvard Blekastad Almås for å få bilder til dette korrespondentbrevet.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Det var da jeg fikk øye på det som ga meg en kjærkommen unnskyldning til å senke farten. Og det er egentlig her denne fortellingen begynner. Joggeturen skulle nemlig lede meg inn i viktoriatiden og tilbake. Til fotballens far, en arabisk gutt og en halshugget kvinne. Og til David Attenborough.

En overgrodd gravplass

Foran meg på stien så jeg en stein kledd i grønn mose. Men det var ingen vanlig stein. Jeg løftet blikket og så flere. Noen stående, andre liggende, og så dukket det også opp et kors.

Da jeg rettet blikket mot høyre, oppdaget jeg flere, mange flere, innover i skogen. Blant steinene var også hodeløse statuer, noen med vinger, andre uten. Overgrodde av eføy og dekket av løv. Jeg hadde havnet midt på en gammel gravplass.

Jeg begynte å lese på gravsteinene. Børstet buskaset unna, jaget et ekorn som kom hoppende. Det var krigsgraver fra første og andre verdenskrig. Andre graver fra mellomkrigstid og viktoriatid.

Blant dem som ligger gravlagt der er legen som døde av difteri etter å ha blitt smittet av pasienten sin i 1884. Det kunne jeg lese meg frem til da jeg omsider var kommet hjem igjen.

Den arabiske gutten

Det store internettet kunne også fortelle om den syriske tjeneren med samme endestasjon. Han som arvet arbeidsgiverens velstand og fikk en pub oppkalt etter seg.

The Arab Boy fra 1849 sies å være den eldste puben i bydelen Putney. Mens gutten selv altså endte i en overgrodd skog nede ved Themsen, lever puben videre i beste velgående. Der er det quiz night hver torsdag.

undefined

Puben er oppkalt etter en syrisk tjener, og sies å være Putneys eldste.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Jeg lurer på om quizen spør om hvem ligger gravlagt sammen med den arabiske gutten som ga navn til puben. De fotballinteresserte pubgjestene kunne ha tatt et poeng da, for de ville kanskje visst at der ligger også mannen som regnes som den moderne fotballens far.

Den moderne fotballens far

Bare deler av navnet hans synes på steingraven. De to første bokstavene er dekket av blader fra viltvoksende busker som har tatt kontrollen over gravplassen.

undefined

Her ligger den moderne fotballens far begravet. Ebenezer Cobb Morley stiftet fotballassosiasjonen FA og FA-cupen.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Ebenezer Cobb Morley grunnla Barnes fotballklubb i 1862 og var kaptein på laget. De vant sin første kamp mot Richmond, men da de skulle spille mot Blackheath sørøst i London i sin andre kamp, ble spillet et helt annet.

Der hadde de for vane og ta ballen i hendene og sparke folk i leggen. Spillet lignet mer på rugby enn Morley kunne like.

Han stiftet fotballassosiasjonen FA for å lage felles regler for fotballen. Der fikk han så vidt flertall for å forby hands og sparking.

Men han måtte gi seg på et annet forslag. Dessverre. Jeg er rimelig sikker på at jeg har mange med meg på å beklage det. Tenk, så mye enklere fotballen hadde vært hvis han hadde fått den nystiftede fotballassosiasjonen med seg på å fjerne offsideregelen. Men det satt for langt inne.

undefined

Overgrodde graver på Barnes gravlund skjuler mange skjebner.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Et ukjent sted i leira like ved ligger også Julia Martha Thomas. Det vil si, deler av henne ligger der. Hun ble lagt i en umerket grav i 1879. Ingen visste at liket hadde tilhørt en 54 år gammel enke som hadde vært lærer. Men de hadde forstått at hun hadde fått et grusomt endelikt.

Barnes-mysteriet

Vi snakker om et bestialsk drap, et mysterium som rystet Londons befolkning og ble en føljetong i britiske aviser. Det var en slags oppvarming til den ni år senere Jack the Ripper.

Enkens hushjelp var lei av at den temperamentsfulle fru Thomas pirket på alt arbeidet hun gjorde. En søndag kom hun litt for sent hjem fra en formiddag på ølbula, og fikk gjennomgå for det. Hun hadde hatt fri, men skulle vært hjemme tidligere for å hjelpe enkefruen med å komme seg til kirken i tide.

Det oppsto en heftig krangel mellom de to før gudstjenesten, som fortsatte da enken kom hjem igjen. Krangelen endte med at hushjelpen dyttet Julia Martha Thomas ned trappen. Thomas skrek i smerte, og for å hindre skrikene kvalte hushjelpen henne like gjerne. Men hun nøyde seg ikke med det.

Hun sagde opp liket i flere deler, kokte dem for å hindre identifisering og brente opp innvollene. Det sies at hun prøvde å selge suppa hun hadde kokt på kjøttet til puben ved siden av, men det ble aldri bekreftet.

Hun la de kokte kroppsdelene i en koffert og i en boks, som hun så tok med seg ned til Themsen. Kofferten kastet hun ut ved Hammersmith, boksen gikk i elva lengre sørvest ved Richmond.

David Attenboroughs funn

En fot hun ikke fikk plass til, kastet hun på en søppeldynge i Twickenham. Mens Julia Marthas avkappede hode ble gravd ned under puben Hole in the Wall to hus bortenfor, den hun skal ha prøvd å selge suppe til.

Tidevannet i Themsen er kjent for å være hissig. To ganger i døgnet forandrer vannstanden seg opp til sju meter. Strømmene er strie. Kofferten ble aldri funnet.

Men det ble boksen. Og også foten. Politiet konstaterte at kroppsdelene hørte sammen og at det hadde blitt begått et drap. Men de visste fortsatt ikke hvem hun var da de gravla Julia Martha Thomas. Først etter et par uker begynte naboene å etterlyse enken. Hushjelpen ble etter hvert pågrepet. Hun tilsto og ble dømt til døden.

Historien slutter ikke der. Over 130 år senere, i 2010, hadde puben Hole in the Wall fått en ny eier som ville pusse opp. Mannen i nabohuset ville utvide. Hans hus lå mellom puben og huset til den parterte Julia Martha Thomas. Mannen heter David Attenborough.

Og gjett hva han fant, da han skulle pusse opp publokalene?

undefined

Julia Martha Thomas bodde til venstre. David Attenborough bor i det blå huset, og har kjøpt nabobygget til høyre, som tidligere var puben der Thomas' avkappede hode ble funnet i 2010.

Foto: Håvard Blekastad Almås / NRKFoto: Håvard Blekastad Almås / NRK

Under jorda, men oppå noen viktorianske fliser fant bygningsarbeiderne en rund, mørk gjenstand som viste seg å være enkefru Thomas' avkappede hode.

Barnes-mysteriet var endelig oppklart. Men hodet ble aldri gjenforent med de øvrige kroppsdelene. Fortsatt ligger bare en fot og halvparten av likrestene som ble kastet i Themsen gravlagt på den overgrodde gravplassen jeg fant på joggeturen min. Kofferten med resten av kroppen seiler fortsatt på de syv hav. Og hodet ble lagt i en umerket grav nærmere der hun bodde. Nå visste de jo hvem hun var.

London langs Themsen er fortsatt min foretrukne løpetur. Men den blir aldri den samme igjen.

SISTE NYTT

Siste nytt