En historisk rotur i tidevann og kloakk

Themsen er dit jeg alltid går for å finne ro. Og ro fant jeg - i dobbelt forstand denne dagen.

Det er som å skrelle en løk, sa han som skulle lære meg kunsten. Det kommer stadig et nytt lag. Og så la han til: Og hvert lag får deg til å gråte.

Jeg begynner å angre.

For meg har roingen fremstått som ren idyll. Mens båtene glir lydløst på elva, kan roerne nyte vakker natur, historiske bygninger og et variert folkeliv langs Themsens bredd. Det har jeg sett for meg. Ingen tårer i min forestilling.

En langvarig drøm skulle gå i oppfyllelse. Endelig skulle jeg få prøve å ro. På ordentlig. Sånn som de gjør det her, på elva der den moderne rosporten hadde sitt opphav. Themsen er selve hjertet av britisk roing.

Det var på Themsen det startet

Allerede på 1400-tallet ble de første rokonkurransene arrangert her. To av racene som fortsatt pågår i dag, går århundrer tilbake i tid.

For drøye 300 år siden var London sentrum for et britisk imperium under utvikling. Den industrielle revolusjon var i emning. Folk strømmet til byen som var i ferd med å bli den største i Europa med sine 600 000 innbyggere.

Betydelig færre broer bandt sørlige og nordlige London sammen den gang. Det var båtfolkets jobb å frakte folk over elva med små passasjerferger. Båtfolk som ville kappes om å være kjappest. Litt moro må man jo kunne ha det på jobb.

Og i 1715 gikk det som er blitt verdens eldste pågående rokonkurranse av stabelen for aller første gang. Hvert år i mer enn tre århundrer har Doggett's Coat and Badge Race mellom London Bridge og Chelsea blitt holdt.

Men de byttet ut passasjerferger med scullere på et tidspunkt.

Oxford vs. Cambridge

Drøye 100 år senere var det ikke arbeidskarer, men to studenter ved prestisjeuniversitetene Oxford og Cambridge som startet det som gjør krav på navnet The Boat Race, altså bare Båtracet. Det kanskje mest kjente i hele verden. Som følges av millioner av mennesker over hele kloden den dag i dag.

Charles og Charles var to kompiser som gikk på hvert sitt universitet. De kjente hverandre fra gamle dager, og han med etternavn Wordsworth tok ofte turen fra Oxford til Cambridge der han med etternavn Merivale holdt til. Der rodde de sammen, og etter hvert utviklet det seg til en vennlig rivalisering mellom de to universitetene.

I 1829 ble den første konkurransen holdt. Også den på Themsen, først ved Henley, der den berømte kongelige regattaen avholdes hver sommer. Senere ble konkurransen flyttet til London, der den årlig holdes mellom Putney og Mortlake.

Og nettopp der målstreken for Båtracet går, ligger båthuset jeg var på plass i denne grytidligere morgenen.

Roing er en tidlig sport, som instruktøren min sa. Jeg hadde gnidd søvnen ut av øynene og bestått testen på romaskinen. Nå var jeg og mine tre lagkamerater på vei ned til vannet med båten over hodet.

Drikkevann med suspekt tilbehør

Det er da det går opp for meg hvor ekstremt smale disse kapproingsbåtene er. To tanker går gjennom hodet mitt: Får jeg plass til rumpa mi nedi der? Og: Det må være veldig fort gjort å gå rundt!

Den av mine nye venninner som også er den eldste på laget, bekrefter det siste.

Mary Mortimer på snart 64 år har gått i vannet mange ganger. For det er ikke enkelt å ro. Og et slikt ufrivillig bad er ikke bare forfriskende.

Jeg har alltid med en cola, ler hun. Det skylder ting ut. Hvilke ting, vil jeg vite. Hun forklarer at det ofte går kloakk rett uti elva.

Angeren dobler seg. Themsen er Londons største drikkevannskilde, det er vann herfra jeg har på flaska. Men jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å ramle ned i en urenset smørje. Jeg skyver tanken vekk.

Rumpa får plass og vi er på vannet.

Forsiktig prøver jeg ut mine aller første åretak. Det er mye å tenke på. Jeg skal være rett i ryggen, myk i knærne, vri håndleddet riktig for hvert tak og holde blikket ned - men det er så mye fint å se på, så det klarer jeg ikke.

En parakitt flyr forbi oss. Dem er det mange av på disse kanter. Og en masse andre vakre fugler. I elva er det også et rikt dyreliv. Tross enkelte kloakkutslipp er Themsen hjem for både seler, hvaler, haier - og til og med sjøhester. Men vi ser ikke noe til dem.

For vi må konsentrere oss om å passe oss for andre roere, og de er det mange av i disse konkurransetider. For det er langt flere konkurranser enn de nevnte. Og folk er ute og trener.

Og så er det tidevannet.

I denne delen av Themsen er det flo og fjære to ganger i døgnet. Det er opp til sju meter forskjell mellom høyvann og lavvann. Det har jeg ofte erfart fra land, når veien langs elva oversvømmes og vannet til og med klatrer opp på husveggene.

Tidevannet fører til skumle strømmer, som vi også må passe oss for.

Derfor må jeg innrømme at jeg strever. Hadde det ikke vært for tre erfarne roere bak meg i firersculleren og gode råd fra instruktøren i følgebåten, hadde jeg lett kantret. Men jeg er fremdeles tørr, og det er øyeblikk hvor jeg finner en slags rytme. Da glemmer å tenke og det føles akkurat så fredelig og deilig som det ser ut fra land.

Jeg har alltid vært tiltrukket av Themsen. Den er min hverdagsflukt. Her går jeg mine turer og tenker mine tanker omgitt av vakre omgivelser og historiens sus.

Langs elva ligger moderne glassbygg og landsbykirker side om side. Historiske puber, fabrikker og bryggerier - og en lang rekke roklubber. Nesten et halvt hundre bare langs denne delen av elva.

Mange av dem tilhører privatskoler. Enhver slik skole med respekt for seg har sin egen roklubb, må vite. Men roing er også en stor sport ved offentlige skoler. Og blant amatører av alle slag.

Etter OL i London i 2012 fikk idretten et oppsving. Og særlig blant eldre damer, forteller instruktør James Holmes-Siedle.

Og de er konkurransedrevet, legger han til.

Så er jeg altså ikke unik i mitt ønske om å komme meg på elva. En dame i 50-årene er blitt den klassiske roeren på Themsen.

Men denne helgen er det de unge det handler om. Da er studentene fra Oxford og Cambridge tilbake her etter to års opphold. Bare pandemi og verdenskriger har klart å stanse denne tradisjonen. Nå er den tilbake.

Når jeg tråkker ut av båten er jeg, utrolig nok, fortsatt tørr. Jeg slapp et dypdykk i elvas mangfold. Og jeg angrer ikke lenger.

En stakket stund har jeg vært en del av en århundrelang tradisjon. Jeg har følt på kroppen historien og historiene denne elva og denne byen rommer.

Jeg har fått ro - på mer enn én måte.

Les flere korrespondentbrev fra Gry Blekastad Almås:

• Reddes av puben
• Juletrær til besvær
• Turen som førte til makabre overraskelser
• Visumveien tilbake til Storbritannia