Den siste krigsseileren

Hopp til innhold

Det er så vidt plass til en lenestol ved siden av enkeltsenga på rom nummer 30. I den sitter 102 år gamle Oscar Anderson med en splitter ny medalje rundt halsen.

Disse ni spartanske kvadratmeterne på et britisk sykehjem er blitt den norske krigsseilerens foreløpig siste stoppested.

Men kanskje må han flytte inn i en campingvogn.

Jeg er på besøk hos den aldrende krigshelten for å snakke med ham om krigen. Han er trolig den siste gjenlevende krigsseileren i Storbritannia. Mange krigsseilere bosatte seg på De britiske øyer da hjemkomsten til Norge etter krigen ikke ble som forventet.

Oscar Anderson het egentlig Andersen og kommer fra Tjøme i Vestfold. Mens han ennå var tenåring, dro han til sjøs. Så kom krigen.

Han ble en av dem som gjennomførte noen av de aller farligste operasjonene for de allierte under andre verdenskrig. Det er sånne som ham vi kan takke for den friheten vi har i dag.

102-årsdag på sykehjem

Noen spede, aldrende stemmer fyller sykehjemmets oppholdsrom: «Happy birthday to Oscar. Happy birthday to you». Bursdagsbarnet sliter med å få blåst ut lysene på bursdagskaka. Ballonger og norske flagg pryder vegger og tak.

Oscar har invitert meg med på 102-årsfeiringen sin. Vi er åtte gjester til sammen, meg selv inkludert.

Den pensjonerte sjøkapteinen Wiktor Mølleskog reiser seg. Han har fått æren av å dele ut to nye medaljer til den aldrende krigsseileren. På jakkeslaget hans henger tre han har fra før.

Han tar imot og kjenner på den nye medaljen. Oscar ser nesten ingenting lenger. Men han er glad for å bli verdsatt. Det var ikke sånn før.

«Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig», skriver Forsvaret om krigsseilerne i dag. Men oppgaven med å frakte drivstoff, soldater, våpen, stål og andre krigsviktige varer, var alt annet enn ufarlig.

Ble torpedert

I havet under skipene truet tyske ubåter. Over dem var nazistenes bombefly. Oscar Anderson vet hva det vil si å være livredd.

Det er 80 år siden skipet hans ble torpedert på vei fra Liverpool til New York. Han sto på broen og holdt utkikk da det smalt i maskinrommet. Han skjønte der og da at de to kollegene fra Larvik gikk i døden sammen der inne.

Oscar måtte overtale kapteinen til å gå i livbåten. Det reddet både kapteinens, hans eget og flere andres liv. Ti minutter senere senket en ny torpedo det skadeskutte skipet.

Vel om bord i livbåten, var det noen som begynte å skyte mot dem. De klarte ikke å få i gang motoren, og tok årene fatt. De rodde for livet. Det var allierte som skjøt. I februarmørket trodde de at livbåten var en av de 18 tyske ubåtene som angrep.

Etter en stund ble de plukket opp av et britisk skip i konvoien. Der var Oscar med på å redde livet til mannskapet som hadde skutt mot dem. Også deres skip var truffet av en torpedo. Nå var det de som kom i livbåter. Én mann døde i armene hans.

14 båter gikk ned den natten. 400 sjømenn mistet livet. Oscar så mennesker drukne, de forlot desperate folk i bølgene. Han lever med minnene.

Den vanskelige hjemkomsten

Han spør meg om jeg syns han virker «riktig». Jeg svarer bekreftende. Han husker detaljer fra 80 år tilbake, og lenger enn det også. Han er kvikk i replikken og forteller lett.

Han spør om hvordan han fremstår fordi jeg nettopp har spurt ham hvordan han ble preget av de dramatiske hendelsene. Mange krigsseilere ble psykisk syke av de traumatiske opplevelsene. Alkohol var en hyppig brukt medisin. Det gikk ikke bra med alle.

De fikk heller ikke den velkomsten krigshelter fortjener. De ble mistrodd, også Oscar. Han forteller at folk hjemme i Norge trodde han hadde sneket seg unna krigen. At han hadde levd i utlandet i sus og dus.

Han fikk ikke utbetalt lønna han skulle hatt, og slet med å få seg en jobb. Han ble bitter og ville ikke ha noe mer med Norge å gjøre.

Han dro tilbake til Storbritannia. Og her har han blitt.

Ber Norge om hjelp

Og så forteller Oscar meg noe som gjør vondt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Han sier at nå vil han helst dø. Det er kjedelig på sykehjemmet. Han har vært her i tre måneder. Han ser ikke, har ingen å snakke med. «Jeg sitter her som en idiot», sier han.

For tre måneder siden havnet kona i rullestol og klarer ikke lenger ta vare på ham. Men sykehjemsplassen koster flesk, nærmere 100.000 kroner i måneden. Kommunen dekker bare utgiftene for folk med mindre enn 300.000 kroner i sparepenger. Oscar og kona har omtrent akkurat det.

Oscars norske krigspensjon går til å betale regningene, men nå vurderer kona å selge gjenstander de har i huset. Hvis også hun havner på sykehjem, ryker hele huset.

Det er ofte saker i britiske medier om familier som må selge huset for å finansiere sykehjemsopphold. Det er mange som er fortvilet over et system som er så innviklet at ikke engang folk i helsevesenet forstår seg på det.

Det er en stor debatt om manglene i eldreomsorgen. Kona til Oscar har prøvd å finne andre og billigere alternativer, men det har hun ikke klart.

I desperasjon har hun skrevet brev til NAV. Fordi Oscar får krigspensjon fra Norge, mener hun at han også kan ha rett på norsk støtte til sykehjemsoppholdet. Hun venter fortsatt på svar.

Den norske loven dekker «medisinsk behandling for skade eller sykdom godkjent som krigsskade».

Kan ende opp i en campingvogn

Imens søker sønnen om å få sette opp en campingvogn i hagen. Det er ikke et ideelt hjem for en nesten blind 102-åring og en 83-årig rullestolbruker, men det er noe de kan ha råd til.

Dermed kan en av Norges krigsveteraner, en av dem som ga oss vår frihet, ende sitt liv som camper.

Når Oscar Anderson ser tilbake på livet, er det én ting han angrer på: Han skulle beholdt Andersen-navnet. «Man skal være den man er født som». Han skulle ønske han fortsatt var norsk statsborger. Han vil dø som norsk.

Men det blir ikke slik, han innser det.

Jeg hadde med meg «et lite stykke Norge» i bursdagsgave. Norsk melkesjokolade. Men nå har Wiktor Mølleskog kommet på at vi kan gi ham en ting til fra Norge, han og jeg. Som de eneste norske gjestene til stede, renser vi stemmebåndene, legger fra oss all blygsel og stemmer i - på norsk:

«Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere.»