– Min 16 år gamle datter måtte erklære at hun verken var krigsforbryter, terrorist eller ekstremist

På et kontor på Helsfyr i Oslo kjente jeg på nervene. En flere måneder lang prosess var i ferd med å fullbyrdes. Dokumentasjon skulle sjekkes, fingeravtrykk avlegges.

Kom jeg til å bli godkjent? Hadde jeg fylt ut de mange og lange skjemaene riktig? Ville jeg få visum til landet jeg har besøkt nesten hvert år siden ungdommen?

Visumkrav for å jobbe og studere i Storbritannia

Dette kan komme til å høres ut som syting, men jeg må bare si med en gang at jeg ikke klager. Jeg har fått drømmejobben som korrespondent i Storbritannia og Irland, og har absolutt ingenting å klage på. Men det er nytt at man må søke visum for å studere eller jobbe i Storbritannia.

Én ting er det formelle man skal gjennom. Noe annet er det emosjonelle. Jeg må innrømme at jeg har følt på en sorg over å måtte bevise at jeg er verdig et lengre opphold i det jeg med årene har begynt å regne som mitt andre hjemland.

Nå har brexit, som utmeldelsen av EU blir omtalt som, hatt større innvirkning på andres liv enn på mitt lille korrespondentliv. Handelen mellom Storbritannia og EU-land har gått kraftig ned på grunn av mer og dyrere byråkrati på grenseovergangene.

I Nord-Irland har voldelige opptøyer knyttet til grensekontroller der ført til frykt for at en ny krig kan blusse opp i det tidligere så urolige hjørnet av den britiske unionen. Og i Skottland kjemper nasjonalister for løsrivelse fra den samme unionen.

Brexit har også ført til at britene kunne bestille koronavaksiner utenom EU-systemet. Landet var tidligere ute med å vaksinere sin befolkning en resten av Europa, som riktignok har tatt dem igjen etter hvert. Den britiske økonomien går bedre enn fryktet. Det er både fordeler og ulemper.

Fem år med brexit – fem viktige endringer for deg

Brexit er bra

Nei, Brexit er ikke bra

Pandemi og brexit

Jeg opplevde nok visumsøknaden mest som en ulempe. En stor del av forberedelsene til korrespondenter er å skaffe nødvendige papirer og tillatelser, så det hører med. Og det tar tid. Mye tid. Jeg var klar over det.

Bare ventetiden for å snakke med riktig person hos ulike instanser har tatt mange arbeidsdager, være seg hos Nav eller søsterorganisasjon National Insurance Contributions and Employers Office, hos Den britiske ambassaden, Folkeuniversitetet, Lånekassen, eller hos norsk og britisk bank. Det har gått uker og måneder.

Visumsøknaden hadde jeg begynt på flere måneder tidligere. Først måtte jeg fornye passet mitt. På grunn av pandemien var det umulig å få time i Oslo der jeg bodde, så jeg måtte ut av byen for å finne ledig time.

Noen uker senere var nytt pass på plass – uten fullt personnummer og med bokstaver i starten av passnummeret! DET aksepteres ikke av britiske digitale systemer, men det er et sidespor nå.

Prøvekanin for et nytt system

Neste skritt var å finne ut hva slags visum som var det riktige for en kommende NRK-korrespondent. Arbeidsvisum, ja vel, men skulle jeg gå for «Skilled Worker visa», «Intra-company visa» eller kanskje «Representative of an Overseas Business visa»?

Jeg gikk for det siste, og følte meg litt vågal. Den britiske ambassaden i Oslo hadde sagt at det måtte være det ene eller det andre, men visste ikke helt de heller.

Deres problem var nemlig at jeg var den første nordmannen som søkte visum for denne typen opphold etter at visumkravet kom ved nyttår. I hvert fall den første som kontaktet dem om det. Jeg er dypt imponert over de som eventuelt har klart dette uten hjelp.

Selv måtte jeg leve med å være ambassadens prøvekanin. Og min frustrasjon over hvor tidkrevende, vanskelig og ekstremt kjedelig prosessen var, økte. Og verre skulle det bli.

Bevis på engelskkunnskaper

For så måtte jeg skaffe diverse attester til veie, blant annet på at jeg kan engelsk. Det kan jeg jo, men hvis man ikke har en bachelor på engelsk, må man ta en språktest, sto det på den britiske regjeringens nettside. En helt spesifikk test. Som ikke var mulig å få tatt i Norge på grunn av pandemien, viste det seg, etter en lang rekke med telefoner til ulike instanser i inn- og utland.

Jeg trålet den britiske regjeringens nettsider for å finne ut hva jeg skulle gjøre. Og det er jo et paradoks. Man må forstå ganske avansert byråkratisk engelsk språk for i det hele tatt å gjennomføre en digital visumsøknad til Storbritannia. Man skulle tro det var språktest nok.

Igjen måtte jeg ty til ambassaden. De kontaktet kolleger i det britiske regjeringsapparatet direkte på mine vegne, som lovte å godkjenne engelskkunnskapene mine hvis jeg kunne få NRK til å bekrefte at jeg hadde vært korrespondent i London før. Som sagt, så gjort.

Med all dokumentasjon omsider på plass begynte den digitale utfyllingen av selve søknadsskjemaet.

Krigsforbryter, terrorist eller ekstremist?

Det var ikke småtterier vi måtte skrive under på. Min 16 år gamle datter måtte erklære at hun verken var krigsforbryter, terrorist eller ekstremist. Ville egentlig krigsforbrytere, terrorister og ekstremister svart JA på det?

Deretter måtte vi oppgi hvilke datoer vi hadde vært i hvilke land de siste ti årene. Hvem husker sånt? Jeg må innrømme at jeg var litt omtrentlig der.

Noen timer og nesten 90 000 kroner senere var jeg klar for å laste opp all den deilige dokumentasjonen jeg hadde brukt måneder på å skaffe til veie.

Ja, du hørte riktig. I underkant av 90 000 kroner er prisen for tre visumsøknader, som riktignok inkluderer tilgang til det britiske helsevesenet i tre år. Man skal jammen være bemidlet i tillegg til tålmodig for å få opphold i Storbritannia nå til dags.

Men dokumentasjonen måtte vente. Den måtte jeg ta med til kontoret på Helsfyr for å få stemplet og godkjent. Og der hadde de ikke engang hørt om kravet til språktest, så der hadde jeg brukt mye tid og involvert mange mennesker både i Norge og Storbritannia til liten nytte.

Privilegerte nordmenn

Men jeg mener altså ikke å klage. Jeg vet jeg er privilegert. Det har denne prosessen bekreftet for meg.

For tenk så mange i verden som må gjennom lignende byråkrati for hver minste bevegelse ut av sine land. Folk med viktigere grunner for å flytte på seg, som kanskje har mindre tid, mindre penger, mindre informasjon og ingen PC. Vi nyter store friheter, vi nordmenn, tross alt.

Jeg forlot visumkontoret uten det splitter nye passet mitt. Tre lange uker senere kom det i retur – med visum innvilget.

Da tollerne på flyplassen i London ikke engang så på visumet, ble jeg nesten provosert. Så mye arbeid og ingen anerkjennelse? Jeg måtte gjøre dem oppmerksom på det.

– Det er et visum der også!
– Å ja, velkommen skal du være.

Storbritannia ville ha meg! Nå har jeg også vært på postkontoret og hentet et ID-kort som beviser tre års oppholdstillatelse. Men hvis jeg vil bli lenger, må jeg søke på nytt. Orker jeg det?