Jeg er på vei inn i Westminster Hall. Den eldste delen av den britiske parlamentsbygningen. Den er bygd i år 1097, nesten 1000 år siden.
Sammen med et titalls andre journalister, skal jeg få se dronning Elizabeths kiste på paradeseng her inne. Jeg lurer på om mine følelser blir like de Richard og Christine Wardel kom ut derfra med.
– Det var veldig, veldig følelsesladet. Dette er slutten på en æra. Hun var en klippe for dette landet, sier Christine.
Mens Richard forteller at han endelig kunne gråte - også for sin egen mor, som døde i 1980.
– Jeg klarte ikke gråte den gang. Det var forventet at jeg skulle manne meg opp. Men da jeg så flagget på halv stang ved Buckingham Palace - da dronning Elizabeth var død - da gråt jeg endelig, også for min mor.
Inne i den storslåtte hallen ser jeg dronningens kiste på en forhøyning midt i rommet. Den er drapert i monarkens flagg; det som ellers vaier over slottene når monarken er til stede.
Oppå flagget ligger et septer og en blomsterkrans. Og på en liten pute ligger kronen vi er vant til å se på dronning Elizabeths hode, med sine nesten 3000 diamanter og en vekt på over en kilo.
Men jeg føler foreløpig ikke noe spesielt.
«Dunk, dunk».
En av de utspjåkete livvaktene - det må være lov til å si det? - dunker en stav så det ljomer i steingulvet. Det er tid for vaktskifte.
Strømmen av folk som sakte siger forbi kisten stopper opp, og vaktene som omkranser dronningen i sine ulike uniformer med tunge hatter av svanefjær og bjørneskinn skal byttes ut.
De følger århundrer lange tradisjoner i vaktholdet av kisten. Hvert 20. minutter bytter de mannskap. Vi ser at det første de gjør når de går ut av hallen er å ta av seg den tunge hodepryden og kneppe opp de tykke klærne. En av dem besvimte den første natten på vakt.
Når det nye skiftet er på plass, går folk igjen forbi kisten.
Jeg kikker opp i bjelketaket, som er det største middelaldertaket i tømmer i Nord-Europa, bestilt av kong Rikard den andre i 1393.
De historiske linjene som trekkes i dette rommet, får Elizabeths 70 år på tronen til å virke puslete. Tennisballer av lær og hundehår fra 1400-tallet ble funnet gjemt mellom bjelkene her under en oppussing på tidlig 1900-tall.
Mannen som under dette taket tok imot kisten med dronning Elizabeth på onsdag, gikk plutselig forbi meg på gaten onsdag ettermiddag. Jeg huket tak i erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.
– Jeg elsker Norge, sier han når jeg spør om å få stille ham noen spørsmål.
Han er den høyest rangerte biskopen i Den anglikanske kirke. Men heller ikke han vet helt hva han føler disse merkelige dagene.
– Jeg har vært veldig travel og har ikke fått stoppet opp og tenk over det. Men jeg tror jeg er litt todelt. Jeg sørger jeg over tapet av dronningen. Samtidig er jeg full av beundring og tillit til kongen.
Mandag står han, sammen med en kollega, for begravelsen av dronningen. Først med gudstjenester i Westminster Abbey og deretter i St Georgs kapell i Windsor, der hun gravlegges sammen med ektemannen prins Philip.
I Westminster Hall er min halvtime foran kisten over. Det er betydelig lengre tid enn de som har stått 14 timer i kø for å få gå forbi. De rekker knapt å stoppe opp for å bukke, neie og korse seg - eller å føle, tenker jeg.
Selv stopper jeg opp rett ved kisten for å kjenne skikkelig etter. Jeg ser hardt på den, på kronen på toppen og flagget som pryder den. Men jeg klarer ikke å føle noe sterkt. Til det er staffasjen rundt for oppmerksomhetskrevende.
Men andre kommer ut med tårer i øynene. Foreldre trøster sine barn. Det snufses så det gjaller i de gamle steinveggene.
Og så begynner en ny æra for britene.
Les flere korrespondentbrev fra Gry Blekastad Almås: