Nå er forskerne sikre på hvor den norske ulven kommer fra

Hopp til innhold

I 2016 bestemte Stortinget at det trengtes en ny og uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen som lever i Norge. Den opphetede ulvedebatten hadde skapt tvil om hvor den skandinaviske ulven egentlig kom fra.

Hele 34 forskere og institusjoner i Europa og Asia har bidratt til verdens største forskningsprosjekt på ulver. Nå er svarene her, i en helt fersk rapport.

– Den moderne norsksvenske ulven som lever her i dag, er genetisk mest lik den ulven som nå lever i Finland. Nærmere bestemt en bestand sørvest i Finland.

Det sier forskningsleder og direktør Hans K. Stenøien ved NTNU Vitenskapsmuseet til NRK. De har sammen med Universitetet i København samlet inn og analysert DNA-prøver fra over 1300 ulver fra Skandinavia, Europa og andre deler av verden hvor ulven lever.

Genmaterialet er tatt fra levende ulver i villmarken og fra flere dyrehager – og fra en mengde døde ulver fra langt tilbake i tid.

Fant «rester» fra opprinnelig ulvestamme

Resultatene fra dette enorme datamaterialet bekrefter funnene fra tidligere genetiske ulvestudier, forteller forskningslederen.

– Vi har også funnet ut at den opprinnelige norsksvenske ulvestammen ble utryddet en gang før 1970. Men at «restene» fra denne ulvestammen fortsatt finnes i noen svenske og finske dyrehager, sier Stenøien.

– Er dette overraskende funn?

– Ja. Jeg synes det er overraskende at det er såpass stor genetisk likhet mellom disse dyrehageulvene og den opprinnelige norsksvenske ulvestammen. Det hadde jeg ikke ventet.

Rapporten peker også på at dagens norsksvenske ulvebestand er svært innavlet, noe som gjør den sårbar.

Hybrider i våre skoger?

Dette blir kontant avvist av NTNU-forskerne som har sammenlignet DNA-prøvene fra ulver med en mengde DNA-prøver fra ulike hunder.

– Norsk og svensk ulv er ren ulv. Det er liten eller ingen innblanding av hund, sier Stenøien.

Det har dessuten blitt hevdet at ulvene kan stamme fra Latvia eller en dyrepark i Paris, i tillegg til teoriene om hybridisering.

Men forskerne konkluderer med at det sannsynligvis er mindre hundegener i den norsksvenske ulvestammen sammenlignet med de fleste andre ulvebestander i verden.

– Men denne forskningen kan fortsatt ikke si noe om hvordan de finske ulvene kom seg hit til Norge?

– Vi kan bruke genetiske verktøy for å si noe om hvor sannsynlig avstamming for en ulv er. Men vi kan ikke bruke genetikk for å finne ut om ulven har gått på egne bein, eller om den har blitt fraktet med helikopter, for å si det sånn.

Slik konkluderer forskerne i rapporten

I denne studien konkluderer vi, med stor sikkerhet, at den moderne norsk-svenske ulvebestanden er genetisk mest lik den finske ulvebestanden, og at den nåværende bestanden er genetisk distinkt fra den som ble utryddet en gang før 1970.

Vi finner det imidlertid sannsynlig at dyr som representerer siste gjenlevende rest av denne nå utryddede bestanden fortsatt er å finne i visse finske og svenske dyrehager.

Vi kan også konkludere med stor sikkerhet at det ikke er mer, og mest sannsynlig mindre, slektskap med hund i genomene til moderne norsk-svenske ulver sammenlignet med de fleste andre ulver i verden. Vi finner ingen holdepunkter for nylig hybridisering mellom ulver og hunder i genomer til norsk-svensk ulv som vi har studert.

Videre finner vi at norsk-svenske ulver er sterkt innavlet, og at dette sannsynligvis ligger til grunn for sterk genetisk drift som igjen har medført at norsk-svenske ulver er blitt genetisk differensierte fra opphavsbestand i løpet av de siste tiårene.

På den andre siden finner vi det rimelig å konkludere at det er ingen unike genetiske tilpasninger i norsk-svensk ulv sammenlignet med andre ulvebestander.

Kilde: NTNU Vitenskapsmuseet / Genetisk opphav til den norske-svenske ulvestammen (Canis lupus lupus)

Møte med den vitenskapelig rådgivningsgruppe om ulvens genetiske opprinnelse. — En ekstern vitenskapelig rådgivningsgruppe har fulgt studien. Disse forskerne fra flere ulike land har blitt informert om resultatene underveis, og har kommentert analysene som har blitt gjort av NTNU Vitenskapsmuseet og Universitetet i København.
Foto: Morten Waagø / NRK

Møte med den vitenskapelig rådgivningsgruppen om ulvens genetiske opprinnelse. — I flere år har den kinesiske tigereksperten Xin Sun og andre forskere jobbet med å samle inn og analysere genmateriale fra utallige ulver, fra hele artens utbredelsesområde på den nordlige halvkule.
Foto: Morten Waagø / NRK

Miljødirektoratet: Solid rapport

Denne studien blir omtalt som verdens største ulveforskningsprosjekt. NTNU Vitenskapsmuseet og Universitetet i København har brukt tre år på å ferdigstille den uavhengige utredningen.

– Dette er en utrolig solid rapport. Prøvene er innhentet fra et stort utbredelsesområde. Det er gjort helgenomsekvenseringer, så nå har vi et veldig trygt kunnskapsgrunnlag.

Det sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet til NRK. Studien ble bestilt av Miljødirektoratet i 2018 etter en anbudsrunde. Bakgrunnen var altså Stortingets vedtak i 2016.

– Det var Stortinget som ba om en slags second opinion, en uavhengig utredning. Derfor hadde vi en bred internasjonal utlysning, sier Hambro.

Har kostet 8 millioner

– Hva vil disse funnene bety for norsk ulveforvaltning?

– Det er politikerne som bestemmer rammene for ulveforvaltningen. Men jeg håper at dette dønn solide kunnskapsgrunnlaget i hvert fall legger den delen av rovviltdebatten død. Om hybridisering og den genetiske opprinnelsen, sier Hambro.

Miljødirektoratet opplyser til NRK at rapporten har kostet 8 millioner kroner.

– Siden denne studien bekrefter tidligere funn, som betyr at fagmiljøet egentlig visste alt dette fra før, er dette vel anvendte penger?

– Stortinget har bedt om denne rapporten, og da er det alltid vel anvendte penger. Dessuten vil dette solide kunnskapsgrunnlaget være nyttig for videre forskning i andre land. Studien har data om genetisk opprinnelse for ulven andre steder i verden, sier Hambro.

Rapporten er nå overlevert Miljødirektoratet. Forskerne ved NTNU Vitenskapsmuseet arbeider med å få publisert en vitenskapelig artikkel i løpet av 2022 – slik at all data blir tilgjengelig og kan ettergås av andre.