Den ensomme ulven som ble rikskjendis

Høsten i 2019 gikk noen tamrein og gressa i Elgå i Engerdal. De skulle snart bli samla med de andre reinsdyra i området et par mil fra svenskegrensa.

Ved enden av den store innsjøen Femund var vinteren i anmarsj.

Gomlinga i lyngen ved foten av fjellet var eneste lyden. Bortsett fra kvitringa fra fugler som ville overvintre i Femundsmarka, der kulda kan synke ned i 40 minusgrader.

Men et stykke unna ruslet det én som skulle gjøre denne høstkvelden helt annerledes enn tidligere år. Både for reinsdyra og for de som eier dem.

En innvandrer som er hata av noen og elska av andre.

Under furutrærne lusket nemlig en ensom hannulv.

En som skulle få et navn som ga store overskrifter. Bli en superkjendis i sine kretser.

Hvert år er det flere ulver som forlater flokken sin i Sverige og går over grensa til Norge. De kalles streifulver og er på leting etter sitt eget område.

Denne streiferen var sulten. Han fikk ferten av reinsdyra som er et lettere bytte enn elgen.

De beita utenfor ulvesona. Men det kunne ikke ulven vite noe om.

Forsynte seg av «matfatet»

Det gikk som det måtte gå. Det ble funnet to døde reinsdyr i lyngen i Elgå. Statens Naturoppsyn (SNO) bekrefta at det var ulv som hadde drept dem.

Den sørsamiske tamreindrifta er del av rovdyrforliket på Stortinget. Nå som ulven var midt i matfatet, ventet de å få innvilget søknaden om skadefelling.

De fikk ja til å skyte ulven. Men det skulle ikke bli så lett som når ulv har drept beitedyr utenfor ulvesona tidligere.

Skulle skyte ulven

Stein Arne Brendryen var en av dem som ble sendt ut for å skyte ulven som drepte reinsdyr utenfor ulvesona.

Han er seniorrådgiver i Statens Naturoppsyn og er mye ute i fjellet og i skogen for å identifisere om ulv har vært på ferde.

Han skulle snart bli en av ulvens menneskelige «bekjentskaper».

For da de var på sporet av den, fikk de en viktig beskjed: STOPP!

Det var tatt DNA-prøver av ulvemøkka som var funnet i området. De viste at denne hannen hadde noe som de nesten 100 ulvene som holder til i Norge mangler.

– Prøvene viste at den hadde finsk-russiske gener, sier Brendryen.

Funnet gjorde at både forskere og enkelte politikere ble veldig ivrige. Det hadde nemlig ikke kommet mer enn seks ulver som har fått valper fra Russland og Finland til Norge siden 1983. De regnes som grunnleggerne av den norsk-svenske ulvestammen.

Ulvestammen som holder til i Norge, som myndighetene har vedtatt at vi skal ta vare på, har mye innavl.

Kunne dette være løsningen på innavlsproblemet?

Hvis den parra seg med ei norsk tispe ville de kanskje få inn friskere blod i ulvestammen.

Brendryen skulle snart få et helt annet oppdrag enn å jakte på ulven for å avlive den.

Ville ha nytt blod

Nesten alle ulvene i Skandinavia er barn av to halvsøsken. Innavl gjør at valpene kan være utsatt for sjukdommer og dø.

– Da blir jo de finsk-russiske genene verdifulle for den norske bestanden, sier Brendryen.

Med få overlevende valper, når ikke Norge målet om fire til seks helnorske valpekull i året. Nå øynet de som er opptatt av å bevare ulven et håp.

Men det var en del, spesielt i Østerdalen, som ikke var like begeistra. Reineierne ville helst bli kvitt den finsk-russiske hannulven som nå fikk navnet Elgåulven.

Og da den hadde drept beitedyr i et område der den ikke skulle, men ikke kunne skytes på grunn av de verdifulle genene, gjensto bare ett alternativ for de som har jobben med å beholde ulvestammen.

Men heller ikke det skulle vise seg å være så lett.

En snartur til Kongsvinger

I midten av november 2019 dro Stein Arne Brendryen og de andre fra SNO ut for å finne ulven. De skulle bedøve den.

Den våkna til litt i bilen.

– Den var litt urolig på turen. Da kjenner du det i bilen, sier Brendryen.

Ulven skal være mest mulig våken, så den ikke risikerer å drukne i sitt eget oppkast. De kjørte 30 mil sørover.

I skogen utenfor Kongsvinger, inne i ulvesona, ble den sluppet fri. Håpet var at den skulle slå seg til ro.

Men Elgåulven ble ikke i Kongsvinger lenge. GPS-senderen viste at den var på vandring nordover igjen. Mot Østerdalen.

– Et sjansespill

De visste at de hadde tatt en sjans. Det er ikke ofte ulver flyttes og norske myndigheter har ikke så mye erfaring med det.

Hos Statsforvalteren i Innlandet sa de det høyt: – Det var jo et sjansespill.

Den løp flere hundre kilometer innafor og utenfor ulvesona. Den lette etter sitt eget revir.

Men i Østerdalen er det flere andre ulveflokker som for lengst har tissa for å markere sine egne områder. Der var den ikke velkommen.

Den verdifulle innvandreren løp sørover igjen. Men også langs svenskegrensa var det andre ulver som hadde slått seg ned.

Med snuta atter vendt nordover fikk den ferten av noe som skulle endre alt.

Fant kjæreste i skytefeltet

Våren 2020 dukka det opp et bilde på et viltkamera i furuskogen midt inne i Forsvarets skyte- og øvingsfelt i Åmot kommune. Der tanksene ruller og soldatene skyter for å øve på å forsvare Norge.

Der var det to ulver. Ei tispe og en hannulv. Den ligna da veldig på Elgåulven. Og jo visst var det den. Ulven som hadde skapt store overskrifter og blitt nevnt på Stortinget flere ganger det siste halve året.

Den andre viste seg å være tispa som hadde fått navnet Deisjøtispa. Hun hadde tisset til seg et stort område i Åmot, Stor-Elvdal og Rendalen. Mesteparten av området ligger i ulvesona, men noe av det er også utenfor.

Hun hadde mistet partneren sin to ganger og nå var hun på slutten av løpetida si.

Det hadde Elgåulven snust seg fram til.

Det var gode nyheter for de som hadde verna denne ulven i håp om at den skulle spre de viktige genene sine i Norge.

Selv om det ikke er reinsdyr på menyen i skytefeltet i Åmot, dukka det opp både storfe og sauer på beite utenfor ulvesona på sommeren.

Lett bytte for et ulvepar.

De jakta storfe, og SNO kunne i løpet av sommeren bekrefte at én kalv ble drept av ulvene i Åmot.

Stortinget satt ned foten

Storfebønder var fortvila. Staten og miljøministeren var ikke til å rikke. Det var ikke aktuelt med skadefelling av ulven.

Så dukka det opp et nytt problem.

Den vinteren sa rovviltnemnda ja til lisensjakt på ulv rett utenfor ulvesona. Akkurat der det verdifulle paret hadde slått seg til. Det kan de gjøre dersom det ikke er til fare for bestanden.

Forvaltningen og Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) frykta reprise av en hendelse i 2005. Da slo en annen genetisk viktig ulv seg ned i Norge, Gråfjelltispa.

Hun ble skutt under lisensjakt utenfor ulvesona.

Det måtte ikke skje igjen.

Men i mørket er alle ulver grå. Hvor enkelt er det å se forskjell på Elgåulven og andre ulver ute i de dype skogene i grålysningen?

Først prøvde regjeringa og Statsforvalteren å verne et område rett utenfor ulvesona der det ikke var lov å jakte.

Det sa flertallet på Stortinget nei til.

Dermed sto de på nytt igjen med ett eneste alternativ.

Nytt flyttelass

I romjula 2020 var Stein Arne Brendryen og laget fra SNO i beredskap. Rett før høytiden slo inn hadde Rotevatn gitt klarsignal til å gjøre et nytt flytteforsøk.

Denne gangen skulle to ulver bedøves og fraktes bort fra de østerdalske skoger.

– Det er dobbelt så mye arbeid, sier Brendryen.

Enklere ble det heller ikke av at den åpne furuskogen i Elgå var erstattet av tett granskog i Midt-Østerdal. Det ville bli vanskelig å se dem fra lufta, selv med gode sporingsforhold.

3. januar 2021 stemte alt.

Elgåulven og Deisjøtispa ble omringet av folk på bakken og presset opp i høyden slik at de som satt i helikopteret kunne skyte med bedøvelsespiler.

På Evenstadkjølen i Stor-Elvdal segnet de to om i snøen.

Begge ble veid og målt før de ble lagt i en bil, i hvert sitt bur.

– Det var ganske rolig i bilen fra begge mens vi kjørte, forteller Stein Arne Brendryen.

Men hvor skulle bilen kjøre?

Det ville ingen si.

Heller ikke Brendryen visse hvor de skulle før han satte seg i bilen. Miljødirektoratet ville at det skulle være hemmelig. De fryktet at paret skulle bli forstyrra av folk i den nye skogen de skulle til.

Lang kjøretur sørover

Bilen kjørte sørover. Langs svenskegrensa der kjendisulven hadde løpt opp og ned før.

Skulle de til Sverige?

Nei, Norge har jo ikke noe avtale om å kjøre problem-ulver dit.

De to ulvene var delvis våkne, men groggy mens bilen kjørte forbi Kongsvinger.

De fortsatte sørover. Til ukjente områder selv for den streifende Elgåulven.

Bilen stanset ikke før den hadde kjørt nesten 40 mil og kommet inn i skogen sør for Oslo mot svenskegrensa.

I et skogområde langt fra folk, i Sarpsborg og Våler i Viken, ble burene åpnet.

Deisjøtispa spratt rett ut og inn i skogen. Elgåulven var litt mer forsiktig.

Stein Arne Brendryen så at begge var friske og raske. Jobben var gjort.

Nå var håpet var at de skulle slå seg ned og få valper.

Friske valper.

Uanmeldte gjester

For andre hadde jobben akkurat begynt. Det var i skogene til ordføreren i Våler, Reidar Kaabbel (Sp), de to ulvene nå snuste seg rundt.

Han ønsket dem ikke direkte velkommen.

– Det er veldig spesielt at regjeringa setter ut et ulvepar her uten at vi blir varsla, sa han til NRK dagen derpå.

Hvordan ulvene ville reagere på sitt nye hjem var for tidlig å si, men håpet for mange var at kjendisulven i det minste ville holde lav profil.

Det gjorde den ikke.

Det tok bare en måneds tid før Elgåulven ble filmet da den gikk over et gårdstun i Østfold.

– Jeg er glad barnebarna ikke var her da den kom, sa Grete Dingstad Johansen som filmet kjendisulven.

Nå kom både hun og mannen til å se seg ekstra omkring før hun gikk ut av døra på gården.

Rastløse og rotløse

Både Elgåulven og Deisjøtispa var rastløse i den nye skogen. Begge hadde på GPS-halsbånd som viste at de gikk litt på kryss og tvers innafor ulvesona.

I skogen var det på nytt lisensjakt på ulv. Der gikk jegere som fikk lov til å skyte ulver utenfor ulvesona.

Paret var i faresonen på nytt.

Jakta ble stoppa alle steder der de to bevega seg. Det var ikke populært og nok en gang ble ulven tema blant landets øverste politikere.

– Nå har vi satt himmel og jord i bevegelse for å ta vare på den, sa stortingsrepresentant Emilie Enger Mehl fra Sp.

Hun syntes Elgåulven hadde fått nok særbehandling. Staten hadde brukt nesten en halv million kroner på å flytte denne ulven to ganger. Hun ble hørt.

Jakta fikk starte igjen. Men så ble det stille. Ingen fikk vite hvor de var.

Valper med russiske gener

Kanskje savnet Elgåulven rampelyset. Når sommeren kom var han i alle fall igjen på manges lepper.

Håpet til Miljødirektoratet hadde gått i oppfyllelse.

Elgåulven og Disjøtispa har fått valper!

SNO hadde allerede tidlig på våren sett bilder av Deisjøtispa fra et viltkamera. De viste at hun var drektig. I mai viste GPS-senderen at hun lå i ro i et hi i flere uker. Elgåulven gikk fram og tilbake med mat.

Alt tydet på valpekull.

– Et valpekull er den endelige bekreftelsen på at den innsatsen som er lagt ned ser ut til å gi ønskede resultater, sa seksjonsleder i miljødirektoratet Knut Morten Vangen.

Klima og miljøministeren, som hadde møtt ulveparet da de ble bedøvd og flytta, var også veldig fornøyd.

– Formålet med å ta vare på slike individer er nettopp at de skal formere seg, sa han.

Hva nå?

Minst tre valper med de finsk-russiske genene til Elgåulven ble født innafor ulvesona i Aurskog-Høland, Indre Østfold, Marker og Nes. Det var i alle fall det de fant DNA fra. Kanskje er det flere.

Nord for E18 og øst for Glomma er deres nye hjem.

Der kan ingen røre dem.

Og kanskje har de slått seg til ro?

Det som er sikkert er at historien om den finsk-russiske innvandreren ikke slutter der.

For når valpene blir mellom ett og to år vil nok også de prøve seg på egne jaktmarker.

– Noen føler trangen til å reise ut, som andre ungdommer, sier Stein Arne Brendryen.

Da tar de med seg farens verdifulle gener. Det var det som var planen til de som gjorde det de kunne for at Elgåulven skulle få leve.

De fleste norskfødte ulvevalper vandrer mot Sverige. Men noen velger kanskje å gå vestover eller nordover i Norge, utenfor ulvesona der beitedyr har fortrinn.

– Da tror jeg vi kan sette på repeat fra da Elgåulven først kom hit, sier Stein Arne Brendryen.

Så snipp snapp snute, så er nok ikke eventyret om den ensomme ulven ute.