Ila fengsel

«Pål» opplevde innsiden av Ila fengsel. Han var

Foto: Roald Berit / NTB scanpix

Hierarkiet bak murene

Overgrepsdømte «Pål» ble stemplet første dag bak murene på Ila. Det tok ikke lang tid før han fikk et stikkvåpen presset mot halsen.

Liv Eva Welhaven Løchen

Vi snakker ikke med deg før du viser oss hva du er dømt for.

Ordene tilhører en av fangene på Ila. «Pål» er fersk der, og spør den innsatte om rutinene.

Reaksjonen blir et varsel om det som venter ham de neste årene.

Han har aldri vært i fengsel før. Den eneste erfaringen han har fra fengselslivet, er det han har sett på TV eller lest i bøker.

Han vet godt hva han er dømt for. Og han vet han ikke kan si det til noen.

Det trenger han ikke heller. De har allerede skjønt det når han svarer at han ikke har domspapirene med seg.

Han er dømt for overgrep, og da er han nederst på rangstien.

Fra det øyeblikket vokter han hver eneste bevegelse. Hvis han ønsker å bruke felleskjøkkenet, sniker han seg ut når ingen ser. Hvis han vil trene, gjør han det når lokalet er tomt.

I fengselet er han en dritt, en pedo, avskum. Hjemme er han pappa, partner og venn.

For noen tenåringsgutter var han en betrodd trener. Og det var da handlingene begynte, som senere skulle gjøre at han ble dømt.

Celle i Ila fengsel

Celledørene i Ila fengsel er ikke alltid låst. Fanger lavt i hierarkiet kan få uvelkomment besøk.

Foto: Roald, Berit / SCANPIX

Må ikke vise frykt

En ting lærer «Pål» seg kjapt. Han må ikke vise frykt. Og han må ikke provosere. I ettertid tror han at det var det som reddet livet hans de gangene han ble truet på livet.

Første gang følger en av medfangene etter ham etter opphold i fellesarealet.

På ettermiddagen står alle celledørene åpne, slik de alltid gjør på den tiden. «Pål» merker ikke at han blir forfulgt før han oppdager den ruvende skikkelsen bak seg.

De er ikke synlige der fra kontoret til vaktene, ved enden av gangen.

Han snur seg og ser inn i øynene til han som er lederen blant de innsatte på avdelingen. Det er ikke uten grunn. Han er langt over hundre kilo, og det er stort sett i rene muskler.

På rullebladet står det grov vold og drap.

En slepet plastgjenstand blir klemt mot strupen. En annen gang er det en kulepenn. Budskapet er det samme:

– Vi vet hva du har gjort, og kan drepe deg lett.

– Jeg hører hva du sier, svarer «Pål» og kjenner den skarpe gjenstanden presse mot halsen.

I øyeblikket fokuserer han på å være rolig og passiv. Det er en hårfin grense mellom å legge seg flat og miste respekt.

– Jeg skal ikke lage bråk, sier «Pål», og blir overlatt til seg selv igjen.

Når celledørene låses for kvelden, føler han seg trygg for en kort stund.

Fra «pedo» til ganggutt

«Pål» vet veldig godt hva han gjort.

Han har gjennomgått terapi og vet at han ikke kan forvente mye tilgivelse eller forståelse. I hvert fall ikke i fengsel, blant noen av landets mest hardbarkede kriminelle.

Derfor er ikke virkeligheten som møter ham noe sjokk.

Likevel blir episodene med trusler såpass skremmende at han ber om overføring til en annen avdeling.

Han får muligheten når det viser seg at den såkalte «ganggutt»-jobben på en annen avdeling er ledig. «Pål» er ønsket i stillingen, siden han ikke lager bråk og følger reglene.

Han flyttes til den andre avdelingen, og blir dermed en slags vaktmester. Det er han som sitter på nøklene dersom noen trenger noe på lageret. Det er han som deler ut mat. Det er han fangene må komme til dersom de trenger noe.

Det faller ikke i god jord.

– Du kan jo tenke deg hvordan det er når en som er nederst i hierarkiet, blir flyttet opp i en litt høyere stilling.

Ved matutdelingen oppdager han at noen av fangene er vant til å få mer mat enn andre. Han gir beskjed om at han deler ut like mye til alle.

Uten forvarsel kommer tallerkenen susende forbi hodet hans, og går rett i veggen med et øredøvende smell. Vaktene kommer til, og fjerner fangen.

– Jeg prøvde bare å gjennomføre mitt system, selv om jeg var dritredd.

Ifølge forskningssjef Berit Johnsen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, er det flere grunner til at sedelighetsdømte ender opp lavest på rangstigen i fengsel.

Berit Johnsen, KRUS

Berit Johnsen ved KRUS sier maskulinitetskulturen i fengslene kan bidra til økt trakassering av sedelighetsdømte.

Foto: Sturlason / Fotograf Sturlason

Hun peker blant annet på at mange innsatte har vært utsatt for overgrep selv. Men først og fremst kan det skyldes en maskulinitetskultur.

– Mange av dem som er i fengsel, har selv kone og barn utenfor murene. Når de omgås folk som har gjort fæle ting med barn, kjenner de på en avmaktsfølelse av å ikke kunne beskytte familien sin.

Johnsen mener disse mekanismene kan forsterkes når flere kommer fra miljøer hvor kjønnsstereotypiene står sterkt, og fengselet fratar dem beskyttelsesrollen de kanskje er vant til.

– De er ikke bare fanger, de er fedre, kjærester og ektefeller.

Fra ganggutt til «professor»

Selv om «Pål» vet og frykter det vil spre seg blant de innsatte, velger han å være åpen om bakgrunnen sin. Det møter blandede reaksjoner, hvor noen aksepterer ham og andre fortsetter trakasseringen.

– Det var en kamp, en egen liten verden som du måtte finne ut av for å overleve, eller så kunne du like gjerne ta livet ditt.

Å ta livet sitt er ikke noe alternativ for ham. Han har tenkt å komme ut av fengselsdørene som et bedre menneske, og igjen stille opp for familien, som fikk sitt livs sjokk da han ble arrestert.

I den ledige tiden studerer han og utmerker seg med skolearbeid. Det gjør at de andre innsatte henvender seg til ham.

Noen av dem trenger hjelp til søknader, og kommer til «Pål» for hjelp.

– Det er en verden av menn, og fysikk og intelligens blir respektert.

Noen av søknadene går gjennom. Selv om skjellsordene fortsatt hagler, er det noen som gir ham tilnavnet «professoren».

Fortsatt er han på vakt døgnet rundt. Og med god grunn. For en dag ser han plutselig at den fryktede lederen som truet ham på den første avdelingen, har blitt overflyttet.

Nå står han igjen ansikt til ansikt med sin verste fiende.

– Dette var jo bare et helvete, tenkte jeg.

Da skjer noe uventet. Han kommer bort til «Pål», tar ham i hånden og ber om unnskyldning. Han har blitt kristen.

– For noen er det faktisk sånn at de blir ganske troende innenfor murene, sier «Pål».

ILA FENGSEL

Her på Ila fengsel, sonet «Pål» det første året av dommen. Han var redd hele tiden.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Ønsker egne anstalter for overgrepsdømte

«Pål» er ikke en av dem som blir frelst under fengselsoppholdet.

Men før soningen, har han oppsøkt terapi for å endre sitt eget handlingsmønster og komme til bunns i årsakene til at han begikk overgrep.

I fengselet ønsker han å fortsette med terapi, men på grunn av ressursmangel er det ikke mulig.

Han mener den stigmatiseringen og trakasseringen overgrepsdømte opplever, bidrar til å gjøre terskelen enda høyere for å oppsøke hjelp.

Derfor tror han samfunnet ville tjent på å ha egne anstalter for overgrepsdømte. Et tøft miljø i fengselet, mener han kan bidra til at noen stenger seg inne i seg selv.

Selv om han ser noen kan argumentere for at fangene da ville vært omgitt av likesinnede som kan gire hverandre opp, mener han tvert imot at det kan forhindre nye overgrep.

– Man skulle vært et sted hvor man ble fulgt opp, fikk terapi og ro til å foreta den nødvendige endringen i handlingsmønster og personlighet som må til for ikke å gjøre nye overgrep.

Han er heller ikke overrasket over at en innsatt på Ringerike ble drept av en medfange i slutten av februar.

– Jeg synes egentlig det er rart at det ikke skjer drap oftere, med så mange tunge skjebner og diagnoser som lever tett på hverandre.

Nå er «Pål» en fri mann. Bak fengselsmurene har han ingen planer om å havne igjen. Først og fremst fordi han mener han aldri skal begå overgrep igjen.

Laster innhold, vennligst vent..
Pål

«Pål» er ferdig med soning, og mener han ikke vil begå nye overgrep.

Foto: Helge Carlsen / NRK
Laster innhold, vennligst vent..