Pål

«Pål» har begått overgrep mot flere mindreårige gutter. Han mener det ikke finnes unnskyldninger, men forklaringer.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Dømt

«Pål» begikk overgrep mot flere mindreårige gutter. Han mener det skjedde fordi han ikke fikk oppleve kjærlighet i barndommen.

Liv Eva Welhaven Løchen
Kim Nystøl
Journalist
Per-Kåre Sandbakk

En liten gutt tar seg til kinnet. Det gløder etter morens slag. Han har tatt en sjokolade i skapet, og forteller henne om det han gjorde for å lette på samvittigheten. Reaksjonen kommer umiddelbart.

Alt han vil er å være snill gutt. Kanskje vil moren og faren elske ham da.

Flere år senere kommer han til Ila fengsel. Alle skal vite hva han soner for. Medfangene roper «pedo» etter ham. Han vokter hvert skritt døgnet rundt.

Han som ville være snill, har nå blitt et monster.

Men «Pål» ser ikke ut som et monster. Han har det man kan kalle en solid fremtoning.

Han viker ikke med blikket når han forteller om guttene han begikk overgrep mot.

Stemmen er stødig og tillitvekkende.

Kanskje er det ikke så rart at ingen ble mistenksomme?

– Intensjonen min var aldri å ha sex med dem, sier «Pål».

Likevel endte det med overgrep.

Disse guttene var som Ibux og Paracet for meg, de dempet smerten jeg selv bar i meg.

«Pål»

Utviklet en kjærlighetshunger

Ønsket om å ikke forstyrre mor og far, følger «Pål» gjennom hele barneskolen. Foreldrene sliter med forholdet.

Alt han ønsker er å bli sett. Når han opplever at det ikke skjer, føler han seg uviktig og avvist.

– Jeg fikk en veldig kjærlighetshunger.

Når han konfronteres med at mange andre også mangler kjærlighet uten å begå overgrep, forsøker han ikke å unnskylde seg.

Han vil stå for det han har gjort.

Hans måte å gjøre opp for seg er å granske årsaker bak egne handlinger. Da må han tilbake i tid, til den tiden han føler seg mest sårbar.

Som barn blir det å unngå avvisning viktigere enn noe annet.

Når noen først viser interesse for ham som venn, blir han overivrig og vil være sammen med dem døgnet rundt.

Da går det ikke lang tid før han på nytt blir avvist og isolerer seg.

Hvis man blir avvist veldig mye, blir man også usikker på normal samhandling.

«Pål»​

Samtidig med isolasjonen er det en ny og overraskende følelse som kommer over ham i begynnelsen av puberteten.

Han begynner å forelske seg i jevnaldrende jenter og gutter.

– Når man blir tenåring med seksuelle følelser, og samtidig hungrer etter kjærlighet, er sex og intimitet det man ønsker mest.

Grenseløsheten han til da har vist ovenfor mulige venner, drar han med seg til kjærlighetslivet.

Problemet er bare at homofile følelser ikke er vel ansett. Derfor undertrykkes de helt til han igjen blir grenseløs.

Da er konsekvensene mye større, for alle.

Pål nær

«Pål» angrer på det han utsatte ungdommene for, og ønsker å bidra til at overgrep ikke skal skje.

Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Sår fra barndommen

Godt voksen raser livet sammen. Hans andre skilsmisse er et faktum.

Som nyskilt satser han for fullt på trenerrollen i et idrettslag, og starter en egen gruppe som raskt blir en suksess.

Han mener sårene fra barndommen ble avgjørende for hvordan møtet med ungdommene påvirket ham.

– Jeg ble sett, verdsatt og elsket, og det framkalte så mange følelser hos meg som hadde ligget i dvale i årevis.

Idrettsgruppa blir hele hans omgangskrets. Mønsteret fra barndommen om et konstant ønske om intimitet tar igjen overhånd.

Når grensen første gang blir tråkket over, er vanskelig å tidfeste. Som anerkjent trener opplever «Pål» stor tillit blant de yngre utøverne. Flere av dem har potensial til å nå langt.

De trener målrettet og dedikert, og lytter til ham. Han er mannen som kan hjelpe dem til å nå sine drømmer.

Ungdommene har mye av livet foran seg. Han har mye av livet bak seg.

Det er i dette skjæringspunktet det begynner å gå virkelig galt.

Inni meg var jeg fortsatt et barn som lengtet etter kjærlighet og bekreftelse. Jeg trodde det var det jeg fikk.

«Pål»

Der de unge utøverne ser en engasjert trener som bruker mye tid på dem, ser «Pål» noe helt annet. Han begynner å forelske seg.

Han beskriver en glidende overgang til overgrepene. Et vilt kaos av følelser melder seg og varsellamper tennes.

Den voksne samhandlingen som skal finne sted, er borte.

For alle guttene begynner det med beføling, deretter masturbering og oralsex. For noen går det lengre enn for andre.

Han mener det finnes forklaringer.

– Plutselig begynner man å fantasere om å ha sex, og man begynner å manipulere seg selv til å tro at det er greit dersom gutten selv ønsker det, forteller han.

– Skjønte du at det var galt?

– Ja, jeg skjønte det. Et menneske i følelsesmessig og mental balanse handler rasjonelt, men slik var ikke situasjonen for meg.

(Artikkelen fortsetter under)

Laster innhold, vennligst vent..

Verkebyllen som sprakk

«Pål» fortsetter overgrepene i en periode på rundt to og et halvt år.

Hvorfor fortsatte du når du visste det var galt?

– Den stemmen er der, men det er ikke den som blir bestemmende.

Slik fortsetter det til en uventet hendelse setter en stopper for overgrepene, ifølge ham selv.

I forbindelse med utdanning, leser han en bok om viktigheten av at barn blir møtt og sett på en god måte. Han sier skamfølelsen og den dårlige samvittigheten tar overhånd.

Plutselig ser han både ofrene og seg selv med nye øyne.

I tiden etter overgrepene vokser erkjennelsen til det han kaller en stor, vond klump. Til slutt oppsøker han psykolog for å snakke om sine problemer.

– Noen måtte stikke hull på byllen, og jeg klarte ikke det selv.

Da vet han ikke at verkebyllen er i ferd med å stikkes hull på også for ofrene.

En anmeldelse er rett rundt hjørnet.

– Det lages overgripere i dag

Guttene «Pål» sier han forelsket seg i, var på samme alder som de guttene han forelsket seg i da han selv kom i puberteten.

Det er ikke en ukjent mekanisme for sexolog og terapeut ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo, Thore Langfeldt.

Han og kollegaene ved IKST er noen av de svært få som behandler dømte overgripere, og de som selv føler de står i fare for å begå overgrep.

I dag har de ventelister lange som vonde år.

Han viser til forskning der det fremgår at menn som forgriper seg på gutter utenfor familien, ofte har en homofil legning i bunnen, men som av ulike grunner har problemer med å utvikle en homofil identitet.

«Pål» sier at dersom han må puttes i en kategori, er det som bifil, og ikke som pedofil.

– Det lages overgripere i dag. Det er omsorgssvikt på mange plan som gjør at man blir en overgriper, sier «Pål».

Selv mener han overgrepene aldri ville skjedd om han hadde vært i psykisk balanse og hadde blitt møtt med en annen omsorg i barneårene.

Der får han også støtte av Langfeldt.

– Det er ofte en relasjonsskade eller en tilknytningsproblematikk de første to leveårene.

Han reagerer på at man bruker "pedofil legning" som begrep, og har vært en av fanebærerne for at noen ikke er en pedofil, men har en pedofil forstyrrelse. Dermed mener han også at argumentasjonen om at pedofili ikke kan behandles, er feil.

«Pål» mener han er et levende eksempel på at det er mulig å behandle overgrepsatferd.

Dagen politifolkene kom

– Hele livet raste sammen.

En dag er «Pål» på jobb. Overgrepene har for lengst sluttet og han bor sammen med en ny kvinne etter to havarerte ekteskap.

To sivilkledde politifolk kommer inn på kontoret hans, tar med seg datamaskinen og fører ham til politistasjonen.

Der og da føler han at han skal dø.

– Det er som å bli tatt av en flodbølge.

Når «Pål» forteller om arrestasjonen, går ordene hurtigere og mer sammenblandet enn ellers. Det virker som om setningene som formes får preg av kaoset fra den gang.

De første dagene i fengsel er han på bunn. Etter hvert går det over i lettelse.

Samtidig får familien, hans egne barn og den nye samboeren beskjeden ingen kan være forberedt på.

Det «Pål» innerst inne har ventet på, har nå skjedd. Alle rundt ham vet hva han har gjort.

I rettssaken blir han konfrontert med sviket og tillitsbruddet.

I dommen fremgår det tydelig at han valgte å spille med åpne kort:

«Tiltalte har forklart at han for sin del ikke har noe klart minne av den første hendelsen, men bestrider ikke tidspunktet og at det har forløpt slik fornærmede har forklart. Han har også bekreftet at slik seksuell omgang deretter skjedde jevnlig.»

Dommen blir tre års ubetinget fengsel, og den er tydelig. Han har med forsett utnyttet flere mindreårige gutter gjennom å misbruke sin stilling som trener.

Handlingene beskrives i nøytrale vendinger.

«Det er ikke tvilsomt at samtlige tilfeller her overskrider grensen for beføling....Samleiebevegelser mot en annens seteparti regnes også som det.»

For den som møter «Pål», vil ordene i dommen være vanskelig å forene med hvordan han fremstår. Det står på ingen måte "overgriper" skrevet i pannen hans.

Kanskje er det ikke så rart at mange får sjokk da sannheten kommer frem.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Pål playerbilde

Se «Pål» fortelle sin historie (Stemmen er sterkt forvrengt i videoen).

Et liv i offentlig fordømmelse

Flere vender seg mot ham når alt kommer ut i lyset. Samtidig er det mange som velger å stå ved hans side.

Barna, ekskona og samboeren får det største sjokket av alle.

Når NRK gjennomfører intervjuet, blir «Pål» anonymisert foran kamera ved hjelp av skygge.

Han bruker situasjonen som metafor for hvordan de som er dømt for overgrep lever i skyggen av samfunnet.

Det gjør det igjen vanskelig å søke om hjelp eller terapi. Derfor mener han at offentlig fordømmelse og tendensen til å skjære alle over en kam er mer til skade enn til gagn.

Selv kan han kjenne på sinne og avmakt i møte med andre som har begått overgrep. I gruppeterapi har han møtt mennesker som har fortalt om handlinger som har gjort ham fysisk dårlig.

Hvordan hadde du selv reagert dersom noen hadde misbrukt dine barn?

– Jeg hadde blitt fryktelig sint, og ikke sett på vedkommende med milde øyne.

Han skjønner at det kan virke uforståelig at en som selv har utført overgrep kan fordømme andre.

Likevel mener han den eneste måten man kan forhindre overgrep mot barn og unge, er å sørge for at barn får gode oppvekstvilkår og at potensielle overgripere kan oppsøke hjelp før overgrep er et faktum.

Selv har han møtt psykologer som har nektet å ta imot sedelighetsdømte.

«Pål» vet godt at det ikke finnes unnskyldninger for det han har gjort.

Han er ferdig med soning, og tilbake i samfunnet. Likevel soner han på mange måter fortsatt. Han har ikke tilgitt seg selv.

Jeg vet hva jeg har gjort og vil ikke flykte fra handlingene mine.

«Pål»

I retten sa «Pål» unnskyld til guttene han forgrep seg på, og han gjør det gjerne igjen. Han håper alle har fått den hjelpen de trenger etter overgrepene.

Gjennom terapien har han kommet til en erkjennelse som han selv mener vil gjøre at han ikke vil forgripe seg igjen.

– Man har ingen rett til å begå overgrep eller ta kjærlighet fra andre, uansett hvor vondt man har hatt det i barndommen. Et overgrep er aldri godt for noen.

Laster innhold, vennligst vent..

Kilder