Pål og sønn sammen
Foto: Helge Carlsen / NRK

Sjokket

Da «Pål» ble arrestert for overgrep mot flere mindreårige gutter, raste sønnens verden sammen. Så ble han en av farens viktigste støttespillere.

– Hva faen er det du har gjort, pappa?

Ordene blir skreket av en ung mann som har fått sitt livs største sjokk. Han og faren sitter overfor hverandre i hver sin stol.

– Jeg har runket noen av guttene, sier faren rolig.

Når samtalen finner sted er det tre uker siden faren ble pågrepet og siktet for overgrep mot flere gutter. Han har akkurat kommet ut fra varetektsfengsling.

– Hvorfor i helvete gjorde du det?

Slik sitter de i over én time. Ansikt til ansikt. En sønn som krever svar av sin far. Og en far som frykter han vil miste all kontakt med sine nærmeste. Derfor forteller han absolutt alt.

Det er guttens mor, ekskona til «Pål», som beskriver samtalen. Hun satt der som et taust vitne. Dette var det første oppgjøret mellom far og sønn etter at faren fikk mulighet til å forklare seg.

Hun sier det var rått, reint, tøft og sårt.

Sønnen måtte vite hva faren hadde gjort for å ta stilling til om han skulle støtte ham eller ikke.

– Han trengte å ta et standpunkt som sønn, sier hun.

Og det gjorde han.

– Jeg har alt å takke pappa for. Han har stilt så mye opp for meg i mitt liv. Det var på en måte min tur til å passe på ham, sier sønnen.

Pappa mot verden

Stålportene virket enorme. Og etterpå kom det bare nye porter. Han ble ransaket, og vaktene skannet bollene han hadde tatt med seg. De skulle sjekke at han ikke smuglet noe inn i fengselet.

På vei inn til sin egen far måtte han passere folk som satt inne for drap.

Han beskriver det som surrealistisk.

Men han hadde bestemt seg for å være der for sin far.

Pappa vil alltid være pappa for meg. Den personen som gjorde disse tingene kjenner ikke jeg til.

Sønnen til «Pål»

Han brukte lang tid på å reagere. Da faren ble pågrepet, hadde begge foreldrene det vanskelig. Han kunne ikke tillate seg selv å være lei seg, og fortrengte følelsene.

Da ting gikk bedre for dem, gikk det galt for ham. Han mistet kjæresten, sluttet i jobben og flyttet hjem til moren. Men han hadde bestemt seg for å alltid støtte faren.

– Det som var viktigst for meg var å ta vare på pappa fordi jeg synes synd på ham.

Han fikk ikke lov av foreldrene å være i rettssalen under straffesaken, de ville ikke at han skulle høre detaljene knyttet til farens overgrep. Men han ville være der selv.

– Jeg følte det var pappa mot verden. Jeg ville at han skulle se at noen satt i salen for ham, han måtte vite at han ikke var alene.

Derfor dro han ofte alene til Ila fengsel på besøk. Han dro ikke dit for å besøke en som hadde gjort noe veldig galt.

Han dro dit for å besøke pappa. Han dro dit for å passe på ham.

Bortrevet

– Man blir revet bort. Det er brått og uventet og katastrofalt. Plutselig blir hele familien satt i unntakstilstand.

"Pål" snakker om en familie som måtte lide for det han gjorde. Alles liv ble totalt endret den dagen to politimenn dukket opp på kontoret og hentet ham.

– Hadde jeg dødd i en trafikkulykke hadde de hatt noe å forholde seg til. Men slik var det ikke. Jeg ble bare borte. Jeg hadde gjort noe veldig, veldig alvorlig, sier «Pål».

Det er noen år siden han ble dømt til tre års fengsel, en straff han har sonet ferdig. Men "Pål" var ikke den eneste som fikk lide for hans handlinger.

Tilbake satt en sønn, en ekskone og en samboer i sjokk.

– Jeg gikk egentlig inn i en sjokktilstand. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, sier sønnen.

Det samme sier moren hans, ekskona til «Pål». De var skilt da bobla sprakk, men har alltid vært gode venner.

– For meg raste verden sammen i det øyeblikket jeg fikk vite hva han hadde gjort, sier hun.

Når hun forteller blir det ofte stille. Minnene er sterke og tårene presser på.

Hun hadde forsøkt å få tak i «Pål» den uken, og kunne ikke skjønne at han hadde glemt å gratulere henne med dagen, noe han alltid gjorde.

Hun ringte til slutt samboeren til «Pål». Det hun fortalte endret livet hennes.

Han som jeg hadde kjent i 23 år. Den snilleste, mildeste, forsiktige og ydmyke mannen. Og så gjør han dette?

Ekskona til «Pål»

Men også ekskona reagerte som sønnen. Hun sier de tar vare på hverandre. Både den gang og nå.

– Jeg tenkte at vi skulle være der. Mange familiemedlemmer tok avstand. Men vi valgte å hjelpe ham, sier hun.

Og det var flere som tenkte slik.

(Artikkelen fortsetter under)

Laster innhold, vennligst vent..

Som en knust termos

Da "Pål" ble arrestert, var samboeren den første som fikk vite hva han hadde gjort. Som de andre reagerte hun med sjokk.

– Jeg var helt sikker på at det måtte være en feil, helt til jeg fikk snakket med ham selv, sier hun.

For henne er det umulig å beskrive det som traff henne. Men hun prøver å finne ord som passer.

– Det var totalt lammende. Det er så grusomt at man ikke kan sette seg inn i det.

Inntrykkene var massive, men også hun måtte skille mellom den personen hun bodde sammen med og de handlingene han hadde gjort.

Barndommen til "Pål" ga henne mange svar. Hun visste at han vokste opp nærmest uten kjærlighet, og at han hadde hatt det vondt. Hun visste at det var mange faktorer gjennom hele hans liv som kunne forklare hvorfor han hadde utført handlingene.

Etter arrestasjonen og samtaler med «Pål» skjønte hun hvor ille det faktisk var. Og etter samtaler med fagfolk i politiet og psykologer fikk hun et helt klart bilde av ham.

Hun så hvordan problemene, som startet i barndommen, hadde skapt en ubalanse som tiltok i voksenlivet, helt til alt raknet.

Han var fullstendig ødelagt.

Han var et menneske som ser hel ut utvendig. Men innvendig var han som en knust termos der alt er i tusen biter.

«Pål» sin ekssamboer

«Pål» fortsatte sin trenergjerning også etter at overgrepene tok slutt.

– Det er ingen som er ved sine fulle fem som tar sjansen på å gjøre det, og risikere hele livet, sier hun.

Også hun må stoppe når hun forteller, for minnene er vonde. Hun blir trist av tanken på at det gale han gjorde overskygger hans gode sider.

– Alt det fine han gjorde er jo glemt. Det er jo også tragisk, sier hun.

Hun mener de som sier at han hadde en skjult agenda med å være trener, tar feil. Og at det han gjorde var en tragisk konsekvens, ikke en drivkraft.

Og hun husker at han var tydelig på at det var guttene som skulle bli trodd i retten, uansett.

Han innrømmet all skyld og tok straffen. Senere har han gått i terapi og holdt foredrag for å prøve å hindre andre i å komme i samme situasjon.

– Han gjorde alt han kunne for å gjøre opp for seg, sier hun.

I dag ser hun et menneske som er helt. Hun beskriver «Pål» som en termos som er hel innvendig og utvendig. Hun ser en mann som er en frisk utgave av seg selv. Hun mener det er derfor han har fått beholde familien og jobben, og kan leve et godt liv.

– Han har gjort mye for å rette opp det gale han gjorde. Han har vist at han er et godt menneske som har fortjent en ny sjanse.

Pål alene ute

«Pål» var redd han ville miste all kontakt med sine nærmeste da han ble pågrepet. Men de valgte å støtte ham.

Foto: Helge Carlsen / NRK

Den dårlige samvittigheten

Overgrepene ødela mye for mange. Det var forferdelig for de guttene som ble utsatt, og for deres familier.

Alle fikk et helt nytt liv på grunn av handlingene til én mann.

Det er nesten umulig å gradere vonde opplevelser, men det er ingen tvil om at saken også påførte «Pål» sin familie stor lidelse.

Sønnen beskriver perioden som grumsete, som en lang berg-og-dal-bane uten tidsperspektiv.

Men én ting husker han godt.

Da han tillot seg selv å føle igjen, kom den dårlige samvittigheten. Hvorfor sa han så ofte nei?

Han ble aldri sint eller skuffet over faren. Han ble lei seg fordi han så ofte hadde vært avvisende.

– Jeg husker jeg lå hjemme dagene etterpå og var lei meg. Jeg tenkte tilbake på alle gangene jeg ikke ble med på ting han foreslo, sier han.

Hva om han hadde sagt ja de gangene faren ringte ham og spurte om han ville bli med på fjellet eller på en konsert?

– Jeg tenkte alltid at det kom en ny sjanse. Og plutselig ble han borte.

For den kom veldig plutselig, den dagen da han ikke lengre kunne ta kontakt med faren, eller se ham når han ville. Skyldfølelsen ble enorm.

– Hvorfor ble jeg ikke med da jeg hadde mulighet? Det gikk bare på at jeg ikke gadd, sier han.

Han er lik sin far i måten han snakker på. Også han har en solid fremtoning. Og han er reflektert. Derfor vet han godt at det ikke er barnas ansvar å passe på foreldrene sine. Likevel reagerte han med dårlig samvittighet og anger.

– Jeg var lei meg for at jeg ikke grep de mulighetene jeg hadde til å være med pappa.

Det var derfor han lagde en CD til faren da han skulle inn for å sone sin straff. En CD faren kunne lytte til der inne. Innholdet er personlig, mellom far og sønn. Men han røper gjerne budskapet.

– Jeg ville si unnskyld til pappa.

Respekterer mannen, men ikke handlingene

Alle i familien er veldig tydelige på en ting når de forteller.

De har en enorm respekt for mennesket «Pål». Men ikke for handlingene hans. Alle mener handlingene er forferdelige.

Og de klarer ikke å forstå at han gjorde det.

Sønnen kaller overgrep for feige, forferdelige og forkastelige handlinger, det verste et menneske kan gjøre mot et barn.

– Men det er vanskelig å si at det er forferdelig, punktum. Fordi når dette handler om pappa er det nesten umulig for meg å ikke gå inn i en smålig, defensiv posisjon, sier han.

Derfor har han ofte opplevd nettopp det, å føle at han forsvarer farens handlinger, ved å bruke farens oppvekst som forklaring.

– Men handlingene er forferdelige og skal aldri forekomme. Dette skal ikke skje. Enkelt og greit, sier han.

Ekskona til «Pål» har jobbet med barn i mange år, også overgrepsutsatte barn. Å takle det som skjedde i hennes egen familie var nærmest umulig.

– At min mann, min venn, kunne gjøre noe slik. Jeg ble så forbanna og sint, sier hun.

– Det han har gjort kommer jeg aldri til å forstå. Jeg kommer ikke til å tilgi det heller.

Men hun klarer å skyve det til sides, for hun kjenner han som menneske. En fin person og en fin pappa.

Og en fin samboer.

For heller ikke hun som bodde sammen med «Pål» klarer å sette mannen og handlingene sammen. Hun synes handlingene er forferdelige.

– Så stusslig, sier hun, og utdyper:

– Han hadde familien sin, treningen og jobben, og han hadde jo meg og min familie. Han hadde jo et godt liv.

Hun sier «Pål» var en respektert mann i nærmiljøet. Hadde han vært i balanse og handlet med fornuft, ville han aldri byttet ut det med de stusslige greiene han gjorde.

– Slikt gjør bare et menneske som er ødelagt og i dyp ubalanse, sier hun.

Fortsatt bekymret for pappa

Da faren ble arrestert og forsvant, måtte sønnen og resten av familien vente utenfor.

Sønnen mistet faren i en lang periode, og ville ikke dra fra ham. Livet stoppet helt opp. Det gikk i alle fall ikke fremover.

Jeg følte jeg sonet en straff, bare at jeg var på utsiden.

Sønnen til «Pål»

Hele perioden var preget av bekymringer og redsel.

Da «Pål» var inne til soning, var sønnen redd for at han skulle bli skadet eller drept. Samfunnet tolererer ikke overgripere, og inne i et fengsel er de lavest på rangstigen.

Men selv nå, en god stund etter at faren har sonet ferdig, er han redd.

Han er redd for at faren ikke skal ha det bra.

– Jeg er så redd for at han skal være ensom eller fortsatt møte motgang.

Når faren ringer og vil ta en øl, sier han ja fordi han har lyst. Men også fordi han lurer på om det ligger noe annet bak.

– Er det lenge siden jeg møtte ham? Trenger han noen å prate med?

Forholdet dem imellom er bedre og sterkere enn det har vært. Men det er likevel annerledes. Det er annerledes fordi faren forgrep seg på flere mindreårige gutter.

Da mistet han faren sin litt. Men det å miste ham helt hadde aldri vært en bedre løsning.

Faren din har sagt at det kanskje hadde vært lettere å forholde seg til om han døde. Er du enig i det?

– Nei. Jeg blir provosert av å høre det. Jeg kan ikke miste pappa. Ikke den gang, ikke nå.

Laster innhold, vennligst vent..

Kilder: