Hva får folk til å bruke halve livet sitt i garasjen?
Vi ble med inn i det aller helligste.
Garasjeentusiastene
Nå har de fått seg en garasje på 110 kvadratmeter.
Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.
– Andre bruker tida på å se på TV. Dette er vår stue, sier Helle.
Det var interessen for bil og motor som førte dem sammen. Nå har de vært kjærester i 10 år.
Ole Erik og Helle leide først en garasje i byen. Den ble raskt for liten. Da startet jakten på mer boltreplass.
I 2016 fant de det de lette etter. Det som skulle bli deres livsprosjekt. En nedslitt gård i Buvika, langt unna bylivet i Trondheim.
De har brukt 4 år på å totalrenovere. I høst ble selve hjertet, garasjen, endelig ferdig.
Her jobber de alltid sammen, og de lærer av hverandre.
Hun er prosjektingeniør og han er automatiker. Både på jobb og hjemme i garasjen får de brukt sine tekniske hoder.
Motor og bil har alltid vært en stor del av livet til Helle.
Helt fra hun kunne snakke har det gått i bilmodeller og motorsport.
Tidligere i år kjøpte hun like godt drømmebilen til seg selv i 30-årsgave: En Porsche 911 Turbo med 540 hestekrefter.
Deres neste store prosjekt i garasjen er å fikse en sliten Subaru Impreza WRX STI.
Planen er å lage en tro kopi av bilen verdensmester Petter Solberg har brukt i utallige rallykonkurranser.
– Vi prioriterer litt annerledes enn andre. Vi bruker heller penger på bil og garasje enn å reise på strandferie, sier Ole Erik.
Men en god fest unner de seg …
... for garasjen passer også utmerket som festlokale for vennegjengen.
– Det er sinnsykt morsomt. Folk slipper seg løs og det er fullt trøkk.
De er stolte av det de har fått til på gården.
– Vi har satset, og det har gått veien. Man lever bare en gang. Da synes jeg man skal følge drømmen, sier Helle.
Først da Justin White (35) mistet jobben, skjønte han hva han ville.
Nå satser han alt på garasjeprosjektet.
Han har nesten flyttet inn i garasjen sin i Tønsberg.
På 35 kvadratmeter blir de helsprø ideene til virkelighet.
Justin vokste opp som en kreativ fyr i Sydney i Australia.
Dette førte ham inn i jobber som gitarmaker og ubåtmekaniker i marinen.
Kjærligheten til norske Kristin fikk ham til Tønsberg.
De giftet seg, fikk to barn og han jobbet som mekaniker i et oljeselskap.
Men så endret alt seg.
Oljekrisa gjorde ham arbeidsledig. Justin tok det tungt, og var langt nede.
Så tok han et oppgjør med seg selv.
Han savnet skapergleden han hadde som ungdom. A4-livet hindret ham i å få utløp for kreativiteten.
Justin og kona ble enige om at han skulle få leve ut drømmen.
– Vi lever på litt mindre, men har det mye bedre.
Justin legger ut noe nytt hver dag på Instagram, Youtube eller Facebook. Han har også en podkast.
Noen følgere betaler litt i måneden for å støtte ham. Det er ikke mange av dem, men Justin er tålmodig.
Det nyeste prosjektet er det mest krevende.
Ideen var å gjøre en sofa fra Ikea om til en stemmestyrt øl-assistent med innebygd kjøleskap.
Når han sier «Sofa! Øl meg!» på kav norsk-australsk, åpnes en skuff og en iskald øl kommer ut.
Inne i kjøleskapet er det et samlebånd som gjør neste ølflaske klar.
Justin har gitt seg selv ti år på å lykkes som oppfinner i garasjen. Gjør han ikke det, må han tilbake i en vanlig jobb.
– Jeg har det lille ekstra og er tålmodig, i tillegg er jeg gal nok til å gjøre dette.
Camilla (15) vil bli verdens raskeste båtkjører.
I garasjen blir hun lært opp av en mester.
Camillas bonuspappa er tre ganger verdensmester i båtracing, og har 11 verdensrekorder i hastighet.
De har hver sin båt, og det går mange timer på å skru, prøve og feile.
Tiden sammen i garasjen har gitt dem et nært forhold.
De har også funnet ut at de er ganske like. Ikke bare når det gjelder jakten på adrenalinkick.
Camilla har ADHD og dysleksi. Hun har slitt med å finne sin plass i en normal skolehverdag.
Men i garasjen har hun fått tid og hjelp til å lære.
Frode Sundsdal kjenner seg igjen i Camilla.
– Jeg slet også på skolen. Men da jeg begynte med båtracing, kom mestringsfølelsen. Det er godt å se at Camilla også kan kjenne på den.
Hun må kjenne båten inn og ut. Gjør hun ikke det, kan det gå galt.
Det vil man ikke når farten er oppe i 70 km/t.
Hvis de gjør gode forberedelser i garasjen, er det mer sannsynlig at de lykkes de få dagene båtene er på vannet.
Men det blir ikke bare mekking. Det er også blitt et fristed for Camilla.
– Uten dette stedet hadde jeg ikke hatt det så bra. Det er som et hjem. Her kan jeg slappe av og samle energi.
Hun blir stadig minnet på at hun har en verdensmester som bonuspappa.
Han tror at hun kan bli like god som ham.
– Drømmen min er å bli verdensmester, og slå rekordene til Frode. Jeg har det som trengs, i tillegg har vi en garasje som kan skape vinnere, sier Camilla.
En utfordring fra kona var det som skulle til. Nå har Oskar Aagaard (67) sin egen stavkirkegarasje.
Det er trangt om plassen i garasjen på snaue 9 kvadratmeter.
Likevel rommer den en veteranbil og et alter litt utenom det vanlige. Religionsfrihet og humor er stikkordene.
Den pensjonerte elektrikeren fra Lillehammer har alltid vært fascinert av stavkirker.
I tillegg er han over gjennomsnittet interessert i å bygge ting.
For noen år siden lekte han med tanken om å bygge en stavkirke. Men det han egentlig trengte var en garasje til veteranbilen.
Det var da kona utfordret ham til å slå to fluer i ett smekk.
To år og 2500 takspon senere sto det 9 meter høye kirkebygget ferdig.
– Det er velfundert galskap, sier Oskar.
Inne er det mye artig. Bønnehjulet blir han aldri lei av å spinne.
– Enten får du tomatbønner eller pils. Ja, nå fikk jeg pils, ler Oskar.
Det er lite guddommelighet å spore på altertavlen. Men en annen kjent figur er viet mye plass.
– Finere person enn Ole Brumm finnes ikke, sier Oskar dønn alvorlig.
I taket er det dragehoder som skal beskytte Oskars veteranbil.
– Det er antirustbeskyttelse. Det eneste som virker på rust er overtro, flirer Oskar.
Kona Anne Synnøve har hjulpet til med innredningen. Hun mener det skal være stor takhøyde i garasjen.
– Vi har pyntet med ting vi har funnet i skuffer og skap. Det er bare for moro skyld, sier hun.
Veteranbilen til Oskar er en østtysk EMW fra 1953.
Den får så vidt plass i garasjen.
– Bilen er like gammel som meg, men i mye bedre stand, fleiper Oskar.
Det finnes faktisk enda en stavkirke på tomten ...
... den er til robotgressklipperen.
Fotograf/innholdsutvikler
Tekst/innholdsutvikler
Tekst/innholdsutvikler
Grafikk/utvikler
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal