Han bar på en grusom hemmelighet

MOLLEŠJOHKA, KARASJOK: Vi er på Finnmarksvidda, ved Nedre Mollisjok fjellstue hos Per Edvard Johnsen. Nærmere 30 snøskutere står parkert utenfor hovedhuset og inne i kafeen sitter snøskuterkledde bedriftseiere fra Finnmark. De er på safari og har stoppet hos familien Johnsen for å få seg middag, samisk biđus er på bestillingslisten. Mollešjohka ligger midt på vidda, sju mil til Alta og sju mil til Karasjok.

– Det er fint å være her, viddas naturperle, sier en av bedriftseierne fra Alta. Innehaveren sjøl, Molleš Piera eller Per Edvard, går rundt og snakker med gjestene. Vil høre siste nytt fra Alta. Om våren stopper flere hundre gjester hos han for å spise middag. I tillegg har han mange overnattingsgjester året rundt.

Men livet har ikke alltid gått på skinner for ham. Da han var sju år gammel endret livet hans seg dramatisk.

Det sier Per Edvard Johnsen. For fire år siden, da han var 49 år, måtte han få hjelp til å bearbeide traumene etter ni år på internatskolen.

Evig lengsel

AUGUST 1969: Den første reisen til Grensen internatskole ble en stor reise for en liten gutt. En skolereise på to dager med traktor. Han hadde aldri vært nede i bygda, aldri forlatt barndomshjemmet.

Faren Anders fraktet ungene ned fra fjellet. Moren Kirsten Ravna ble igjen hjemme med de minste. En familie med ni barn og alle ble etterhvert sendt på internatskolen.

– Jeg husker enda hvor jeg gledet meg til å begynne på skolen. Jeg skulle lære å lese og skrive, få nye venner og endelig få smake på salamipølse som mine eldre søsken brukte å snakke om. Hjemme hadde vi bare laks, røye, ørret, multebær og reinkjøtt. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til å smake nye fremmede matretter, minnes Per Edvard.

Les om to av lærerparene ved Grensen internatskole, og hvordan de opplevde å undervise samiske barn på norsk.

Kunne ikke ett ord norsk

– Da jeg kom til skolen kunne jeg ikke ett ord norsk. Hjemme hos oss snakket vi bare samisk og jeg hørte norsk i ny og ne på radioen, forteller Per Edvard.

De første årene ble vanskelig på skolen. Han forsto ikke alltid hva lærerne sa til ham. Lekser ble et mareritt.

– Jeg kjenner enda smerten av mislykkethet når jeg ikke hadde gjort leksene, og jeg kunne ikke innrømme til lærerne at jeg ikke skjønte hvordan man skulle gjøre det. Jeg som knapt kunne norsk skulle løse skoleoppgaver på et fremmed språk, et undervisningskrav som jeg ikke mestret. Det tærte veldig på selvtilliten min, sier Per Edvard.

– Hva husker du fra internatlivet, fra dagliglivet både på internatet og skolen?

– Det er en ganske absurd situasjon. Jeg husker reisen til internatskolen, de første dagene og ukene, men mange skoleår er borte. Jeg klarer ikke å huske hva vi lekte, hvem jeg lekte med og hvordan vi ble aktivisert på skolen. Det var lite voksenkontakt. Vi savnet gode rollemodeller, slik vi var vant til hjemme. De ansatte hadde ikke tid til oss og de var jo fremmede, de var ikke en av våre. Vi hadde ikke eventyrstunder, så vi barna ble etterlatt til oss selv. Vi levde i barns verden, forteller Per Edvard.

• Les flere nyheter fra NRK Sápmi her.

Helgene var aller verst

Barna til familien Johnsen var en av de som hadde lengst skolevei, derfor kom de seg ikke hjem til helgene. De måtte bli igjen på internatet.

Per Edvard var en av de få som sto igjen på trappen og så når bussene kjørte av gårde. Etterhvert som han og søsknene ble litt eldre, kunne de dra til Karasjok for å bo i det lille huset som faren hadde bygd på kirkestedet. Der bodde barna alene, foreldrene kunne ikke komme ned fra fjellet.

– Mine storesøsken tok godt vare på oss som var mindre, men jeg lengtet alltid hjem. Husker den smerten da vi kom tilbake til internatet søndag kveld og det alltid var en misunnelse med ubehag. De andre hadde vært hjemme hos foreldrene og de hadde med seg godter, nye klær eller leker. Jeg hadde aldri med meg noe fra foreldrene eller fra vårt hjem, minnes Per Edvard.

Grusom hemmelighet

Etter endt skolegang trodde Per Edvard at han var ferdig med skoletiden og internatlivet. At han kunne fortsette et normalt liv på fjellet med kone, barn og gamle foreldre. Det var allikevel noe som ikke stemte, noe vondt som trykket der hele tiden. Depresjonen ble sterkere jo eldre han ble.

Av hensyn til familien valgte han å be om hjelp fra SANKS- Samisk nasjonalt kompetansesenter innen psykisk helsevern. Her fikk han møte samisktalende terapeuter og psykologer.

– Jeg kunne ikke forså hvorfor jeg ikke tålte hester eller hestelukter. Det er jo en del hestegårder i Karasjok sentrum og jeg følte alltid voldsom ubehag når jeg kjørte forbi de gårdene. Jeg unngikk den forferdelige lukten, forteller Per Edvard.

Han visste at det hadde skjedd noe grusomt med ham på internatet, men det var en hemmelighet som nesten ingen visste noe om. Han hadde lagt lokk på hele hendelse og trodde at han var ferdig med det.

Per Edvard vil ikke fortelle detaljer og vil heller ikke snakke om hvordan det skjedde. Han kaller det for internatets skyggeside.

Vil ha granskning

Han er veldig takknemlig for at han søkte profesjonell hjelp. Han har fått behandling de siste fire årene og nå begynner livet å normalisere seg.

Familien har fått tilbake en mann og en far som kan sette ord på det som skjedde med ham.

– Jeg har fått profesjonell hjelp og har satt ord på det som har skjedd med meg. Jeg innser også at det ikke er jeg som må bære hoved byrden for tapt barndom, ei heller at jeg må bære ansvaret for dramatiske hendelser på internatet. Det er skolesystemet og fornorskningen som har gitt meg senskader. Så derfor er min oppfordring nå til myndighetene, at de må sette av midler og ressurser til å kartlegge skadene som internatet har påført så mange barn. En egen kommisjon, en sannhetskommisjon må se på konsekvensene fra internatlivet i Finnmark, sier Per Edvard.

• Les også: Forsker Jens Ivar Nergård om internatlivet: – Norske myndigheter har forbrutt seg. Det er jo en overgrepssituasjon, uansett hvordan man enn snur og vender på det.

Han forventer at Sametinget kommer på banen og at de krever granskning, fordi det er mange internatbarn som har viktige historier å fortelle.

Samtidig presiserer Edvard at det også finnes barn som har hatt et godt liv på internatet, at ikke alt bare er en svart historie.

Etter endt skolegang flyttet han hjem igjen. Han vil leve i pakt med naturen og høster av det naturen gir ham, fisk, ryper og bærsanking. I tillegg er Mollešjohka et yndet sted for turistene, de kommer tilbake år etter år for å jakte og fiske.

Om kveldene når det roer seg, så setter han seg ned foran PC-en, slik han er blitt enig med terapeuten, psykologen og familien.