Med Lyders hastighet

Mørket falt på, en stiv kuling angrep fiskebåten fra vest, og Svein Lyder kavet rundt på dekket med en ødelagt pumpe i nevene og et redningshelikopter svirrende over seg.

Det var bare å gi opp. «Sandor» lå altfor tungt i sjøen.

Skipperen ble heist i sikkerhet; redningsskøyta kuttet slepet og lot båten synke på 30 meters dyp utenfor Berlevåg.

Lite visste Lyder at forliset skulle føre til konkurs. Og lite visste han at han 11 år senere skulle være såre fornøyd med oppturen som kom i ettertid.

– Livet fikk en annen snu, sier Lyder.

Den velbrukte islenderen og dongeribuksa med en stor flenge foran i skrittet gir ingen hint om at han har bygget opp et selskap med 200 millioner i omsetning.

Det er en historie med store doser lidenskap og bannskap.

I sentrum står skoletaperen, fiskeren og rederen Svein Vegar Lyder (46) fra Sørøya i Finnmark.

«Svenne» blant venner. «Slavedriver», «surgubbe» og «martyr» blant fiender.

– Han har fått de små bygdesamfunnene til å blomstre igjen, sier den lokale rådmannen.

– Helt ærlig, sier Lyder selv:

– Det har vært et helvete fra dag én. Det er sannheten.

Ikke så god på bunnen

«Sandor» var forsikret, men det var ikke bare å hente pengene.

Det manglet noen papirer.

Båten skulle egentlig vært til kontroll et par uker i forveien – et såkalt bunntilsyn. Nå hadde ikke Lyder dokumentasjon på at alt var i orden før forliset. Derfor måtte han selv bevise at lekkasjen ikke skyldtes slurv med vedlikeholdet.

Dykkere gikk ned til havaristen, og alt så bra ut. Men det holdt ikke. Forsikringsselskapet betalte ikke en krone, forteller rederen. Banken fikk det han skyldte dem, men så var kassa tom.

Det var ikke bare «Sandor» som gikk til bunns. Torskeprisene gikk samme vei. De ble mer enn halvert på noen måneder, og fiskemottakene ville knapt kjøpe fangsten fra fiskerne.

Strålende. Nå kunne det jo bare gå oppover.

Etter konkursen i rederiet hadde Lyder fortsatt et par mindre båter som han eide privat. Han så en mulighet i Laksefjorden og det lille fiskeværet Veidnes, der han bodde en tid som guttunge.

– Vi var åtte–ti mann. Noen var i land og bygde hjeller og hengte fisken. Året etter ble det etterspørsel. Da hadde vi bra med tørrfisk og fikk jævla god pris.

Tørrfisken var bare starten. Det fortsatte med innvandrerne fra Russland. De har lange, lekre bein, tas til fange i tusentall og selges for fire hundre kroner kiloen til Korea, USA og kontinentet.

Kongekrabben var selve forutsetningen for at det gikk an å bygge videre på Veidnes. Det kondemnerte fiskebruket kom i drift igjen. Den gamle havna ble fylt med båter, vogntog med sjømat rullet ut på nylagt asfalt, og folk flyttet til bygda. I noen år var det så mye folk at de måtte drive den gamle barneskolen.

Men Veidnes hadde sine begrensninger. Litt lenger ut i fjorden kastet Svein Lyder sine øyne på et annet fiskevær. Og en dame.

Fiskevær med koneemne

Dyfjord ligger nesten ut mot havet, nært de rike fiskefeltene.

Her er Linn Mørch en av de største lokalpatriotene. Hun har kjempet for bygda i gode og onde dager. Flest onde, strengt tatt. Fakkeltogene har varmet de femti fastboende, men ikke hindret at fiskebruket har gått over ende – igjen og igjen. En russer drev i to-tre år før den siste konkursen.

I 2018 så Linn enda en fyr som kom utenfra og ville prøve å få liv i bruket.

I en fei fikk Dyfjord tidenes ansiktsløftning.

Svein Lyder og hans ansatte rev det falleferdige hybelhuset, støpte ny grunnmur, hentet brakker med båt fra Hammerfest og bygde dem om til moderne leiligheter. De støttet opp den råtne kaia og la nytt betongdekke på den, rev de gamle fiskehjellene, kjøpte asfalt og lappet hullene i fylkesveien for egen regning, før de tok fatt på å bygge om de gamle tyskerbrakkene i nabolaget til pub og restaurant. Innimellom slagene malte de huset til den 83 år gamle naboen.

Underveis ble tonen stadig mindre forretningsmessig mellom han Svenne og ho Linn.

– Det var kanskje derfor jeg bygde så mye her – for å imponere. Ha-ha!

Noen var litt mindre imponert. Spesielt teknisk avdeling i Lebesby kommune.

Det manglet noen papirer.

Dermed ble det 50.000 kroner i gebyr for å rive og bygge uten lov.

– Jeg tok nå bare gravemaskinen og støtte hele greia på hodet. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt man måtte sende søknad for å rive gammel mannskit. Man skulle hatt premie for det!

Den brutale rivingen gjorde vondt for noen av sambygdingene, sier Linn.

– Kanskje fant de sin første kjæreste på hybelhuset og ripet inn navnet på loftet. Kanskje fedrene deres hadde vært med på å bygge det opp. Det er mye nostalgi ute og går.

– Men bygget sto på påler i brakkvann. Kloakken rant rett ut og blandet seg med rester av fisk som hadde samlet seg opp i mange år. Det stinket. Det råtnet nedenfra.

Linn ble etter hvert ansatt i Lyder Fisk, og siden august i fjor lyder også hun navnet Lyder. Bryllupet sto under de morkne fiskehjellene.

Svein Lyder regner med at han så langt har brukt omkring 20 millioner av egne penger på å fikse opp Dyfjord. (Bankene står ikke i kø for å låne deg penger til å bygge fiskebruk i Finnmark; de har brent seg ofte nok.) Bygda har rettet nakken og ser framover, og delikatesser i tonnevis passerer kaia på vei til USA og Korea.

I 2020 var Lyder Fisk en av de største eksportørene av kongekrabbe. Ikke så halvgærent, med tanke på at daglig leder ga opp skolegangen midtveis i åttende.

Skoletaper

– Til og med lærerne anbefalte at jeg skulle få slippe, forteller Lyder over vaflene i kantina.

Og nå tar han løs. Det neste kvarteret avviser han kontant alle anropene som hagler inn på mobilen. Det er full konsentrasjon om en kjærlighetserklæring til dem han kjenner seg så godt igjen i:

Urokråkene som dropper ut.

Han har rekruttert kanskje hundre av dem gjennom snart 30 år som fiskeskipper.

– De var gjerne problembarn på land. På havet var de maskiner! De var de beste fiskerne. De likte ikke skolebenken, de likte ikke papirene, de likte ikke A4-livet. Men de elsket fysisk arbeid og det tøffe livet på sjøen.

Mer enn én gang har han hentet mannskaper på politistasjoner og i fyllearrester.

– Men når du satt i rorhuset og pratet med dem, merket du at det var verdens snilleste og mest godhjerta gutter. Det var ingenting ondt i dem. De var bare ikke helt ... altså, tankegangen var kanskje litt i etterkant av handlingene deres.

Men fiskeryrket er ikke lenger det fristedet det en gang var.

– Nå har det blitt sånn at du skal ha skole til alt. Det er kursing og rapportering og papirarbeid. Yrket som passet så perfekt for problembarna, passer ikke lenger. Vi trenger noen yrker for dem som er skoletrøtte, men egentlig flinke.

Selv har han aldri savnet mer utdanning. Han har klart seg gjennom flere styreverv, blant annet i Innovasjon Norge i Finnmark, med det han har lært seg underveis.

– Kanskje man heller kan bli litt overskolert, undrer han.

– Kanskje det er derfor jeg er den sjefen som trives på gulvet eller i grøfta.

Kompetanse er jo noe man skaffer når man trenger det. Et kurs for å føre tunge kjøretøy, for eksempel: Han har spart mange millioner på å kjøpe en halvrusten gravemaskin og bli sin egen entreprenør.

Satan satan satan

Men noe kurs i diplomatisk dannelse har han foreløpig ikke prioritert. Tonen hans er uformell og vel så det.

Som da en vinterstorm herjet i havna på Veidnes i januar 2017. Én sjark sank ved kai, en annen ble berget ved hjelp av gravemaskin og dumdristighet.

Kommunen hadde allerede brukt en drøy million på å fikse kaia og lage ny flytebrygge. Akkurat det kom ikke så tydelig fram i innlegget Lyder skrev på Facebook. Han var mest opprørt over at de ennå ikke hadde fått en skikkelig molo til vern mot været.

«Snart kan dæm ta hele hælvetes fiskerie å tørk sæ i ræva me.»

Og i tilfelle noen fortsatt var i tvil:

«Satan satan satan.»

– Han sier jo ting rett ut. Han er på kanten drøy, erkjenner Linn.

– Så jeg bruker å si at han er den sprøeste personen jeg kjenner. Han er også den personen med det største hjertet. Jeg har ikke møtt noen som er så dumsnill som han. Så du skiltet der?

«Svennes sosialkontor» står det på en utskrift på veggen utenfor kontoret. I en arkivskuff henger flere titalls mapper med søknader og klager de har sendt på vegne av andre.

– Han har veldig vanskelig for å si nei til å hjelpe folk. Han har blitt utnyttet en del. Som når han låner penger til fiskere som trenger akutt hjelp, og så forventer man kanskje at de leverer krabbe her. Men det er ikke alltid det er noen super lojalitet. Jeg tror han innerst inne blir litt skuffet, sier Linn.

En halvtime senere må Svennes sosialkontor trå til igjen. Inn på spiserommet kommer en fortvilt fisker; hun har fått brev fra direktoratet med beskjed om at hun blir kastet ut av manntallet og mister kvoten. De mener hun har jobbet for mye som sjåfør. Da kan hun ikke regnes som heltidsfisker.

– Nei da, det har de ikke lov til, sier Lyder, før han foreleser kjapt om lover og regler.

– Vi har jo oversikten over hvor mye du har kjørt, sier Linn.

– Vi kan sende den inn, så ordner det seg. Og her er mere vafler.

Belærer byråkratene

Pauserommet hos Lyder Fisk summer snart av en ny skandale: Direktoratet har vært på raid i fjorden og trukket krabbeteiner for kontroll. Fiskerne mener inspektørene har brutt reglene og ødelagt fisket for dem. Nå skal de gå sammen med advokaten til Fiskarlaget og klage.

– De vil skape kjeltringer, sier Lyder.

Refrenget er gammelt. Han har refset regelverket og myndighetene i årevis.

– De framlegger det som at det er blitt mer kriminalitet, men reglene er blitt så vanskelige at fiskerne ikke får det til. Det som var lovlig før, er blitt totalt ulovlig.

Lærerne som ga ham opp på ungdomsskolen, hadde kanskje blitt overrasket over at Lyder som voksen belærer byråkratene. Han tok tenning da Fiskeridirektoratet ville inndra krabbefangst for nesten 400.000 kroner.

Reglene sier at eieren av båten selv må være skipper om bord under fisket. Men i familieselskapet er det ingen som eier mer enn 50 prosent. Hvem er «eieren» da?

Lyders sønn Matz Vegar sto til rors da inspektørene slo til. Ikke bare én, men to ganger.

– De mente flertallet av eierne måtte være om bord. Sånn kan du ikke tolke regelverket, det går ikke an, sa jeg.

Dokumentene fra saken viser at direktoratet ikke ga seg. Først da Lyder stevnet staten for retten, innså departementet at de ikke hadde ryggdekning i reglene. De måtte pent la fiskerne beholde fangsten.

– Vi får store sanksjoner mot oss hvis vi ikke tolker reglene rett, og så kan de ikke selv tolke dem, sier han.

– Men de ser ikke positivt på det og sier det er bra at vi kan reglene. Nei da: «Fiskerne er flinke til å spekulere og snu seg rundt regelverket», sier de da.

«Slavedriver»

Noen reiser bust når Lyder går i rette med byråkrater og politikere.

En som stadig har filleristet ham, er forfatteren Magnar Mikkelsen på Veidnes. «Han ter seg som en surgubbe og legger all skyld på det offentlige for alle sine indre og ytre plager», skrev Mikkelsen i et leserbrev. Andre merkelapper: En «martyr og et selverklært idol» med «vrangforestillinger» – som har «hånt, forfulgt og trakassert offentlig ansatte».

Dessuten er Lyder en bøllete slavedriver.

Den siste salven kom fra en litauer på bruket i Dyfjord: Han hadde fått sparken, og oppvasken ble tatt for åpne dører i tingretten. Mannen mente han hadde blitt pisket rundt, hverdag som helg, med arbeidsuker opp mot 80 timer – uten betaling for overtida.

Lyder mente tvert imot at litaueren hadde nektet å utføre ordre. Dessuten var han ikke fullt så edru på jobb som man kunne forvente. Det siste kunne en kollega bekrefte fra vitneboksen.

Problemet:

Det manglet dessverre noen papirer.

Dommeren ga opp å finne ut av alle detaljene.

Vaktplaner? Fantes ikke.

Timelister? Nope.

Hva med skriftlige advarsler, som kunne dokumentert at mannen hadde fått en sjanse til å skjerpe seg? Nada.

Spesielt lett er det jo heller ikke å bevise at noen er fulle i arbeidstida når de ikke har noen avtalt arbeidstid.

Litaueren vant første runde; han og advokaten ble tilkjent drøyt 800.000 på deling. Lyder anket og slapp med halvparten etter et forlik.

– Hva lærte du av det?

– Vi skulle fått inn en sånn som Linn mye tidligere. Men når du bygger så fort som vi gjør ... Folk tror dette er en stor bedrift som har eksistert lenge og har rutiner på plass. Men vår kurve har gått sånn her, sier Lyder og peker mot taket.

– Da var det aldri mulig å ansette en Linn før vi faktisk hadde penger til lønn. Linn er ikke på gulvet og lager penger. Hun er der for å stimulere byråkratiet.

– Nå er alt skriftlig, og vi har fått alle systemer vi trenger, sier Linn.

Bot uten bedring

I februar i fjor gikk alarmen igjen på teknisk avdeling i Lebesby kommune, og noen tok turen inn til Veidnes for å sjekke.

Var det ikke slått ned noen påler i vannet foran kaia? Og fylt ut litt masse?

Jo visst.

Og det manglet – nei, vi tuller ikke – noen papirer.

Det vil si, Svein Lyder mente han hadde sitt på det tørre denne gangen. Kommunen ga ham likevel bot for å bygge uten lov. Litt lavere enn sist, 40.000 kroner.

Lyder delte nyheten på Facebook, nokså diplomatisk til ham å være. Men kommentarfeltet fikk ikke akkurat fram det vakreste i fanklubben.

« ... ondsinnet og maktarrogant ...»

«Æ fatte ikke at du orke i den derre drittkommunen.»

«Er kommuneledelsen en samling med psykopatiske barnslige hestkuker?»

Rådmann Harald Larssen i Lebesby har hatt vett til å bla forbi de fleste, men han tror tonen i kommentarene går inn på kolleger i kommunen.

Og dessuten:

Helt ubrukelig er kommunen tross alt ikke. Lista over investeringer viser at de har skaffet flere millioner til å ruste opp havnene i Veidnes og i Dyfjord. Jobben fortsetter i år.

Larssen har en viss forståelse for at Lyder reagerer.

– Jeg skjønner at folk som får gebyrer fra det offentlige, kan bli irritert og provosert når de faktisk bare mener å gjøre noe godt for bedriften, for bygda og samfunnet, sier rådmannen.

Noe godt har det blitt:

– Lyder har gjort utrolig mye bra siden han kom. Før Lyder Fisk etablerte seg på Veidnes og i Dyfjord, lå det ganske brakk.

Tross rosen, Larssen er ikke i tvil om at kommunen gjorde det rette da de slo ned på rivingen og byggingen i Dyfjord. Klagesaken er behandlet av både lokalpolitikerne og Fylkesmannen, og boten står ved lag.

Den siste boten, den fra Veidnes, gadd ikke Lyder å klage på. Da tok ansatte og bygdefolk saken i egne hender og skrev til kommunen.

Snart skal saken opp hos lokalpolitikerne i Lebesby. Kanskje trekker de straffen tilbake.

Vil ha fred på havet

Det har gått fire år siden Lyder skrev på Facebook at han skulle satan heller ligge hjemme og hælvettes klø seg i ræva enn å satse videre i Lebesby kommune.

Truslene var tommere enn en kongekrabbe i skallskiftet. Det er først nå det tar av for fullt på fiskebruket i Dyfjord.

I mellomtida har Lyder Fisk utvidet imperiet til alle fjordene i Øst-Finnmark. Først kjøpte de fiskebruket på Skjånes i Tanafjorden, så satset de på rekemottak i Bugøynes i Varangerfjorden.

I fjor passerte omsetningen i Lyder-systemet 200 millioner. Men egentlig vil sjefen sjefe mindre.

Han vil heller fiske og være på havet.

– Det er jo der jeg får slappet av. Så fort du kommer i land, er det bare stress. Da blir man dratt i så mange retninger.

Og dessuten, tenker han antakelig inni seg, er det så mye mas om papirer.