– Noen satt musestille i månedsvis

Fram til 1940 ble det bygget 51 internatskoler i Finnmark og 35 prosent av alle elevene i fylket bodde hjemmefra i alderen sju til 15 år. Barna var borte i ni år fra foreldrene og hjemmemiljøet.

– Det var en voldsom utfordring å møte elevene. De kom fra Finnmarksvidda, fra gårdene i Tanadalen, Iešjohka og Anárjohka og noen kom også fra andre små grender. Vi møtte barn som for første gang forlater foreldrene og mange av dem hadde aldri vært borte fra hjemmet. Vi kunne ikke ett eneste ord samisk, og de forsto ikke norsk.

Det forteller Berit og Leiv Skare. Et ungt, norsk lærerpar som i 1971 kom til Grensen internatskole i Karasjok. De ville oppleve noe nytt, og derfor søkte de på to ledige lærerstillinger i bygda - og valgte kommunens minste internatskole. De sa opp trygge lærerstillinger i Lillehammer. Mange av kollegene sørpå ristet på hodet da ekteparet valgte bort en karriere i norsk skole.

ALVDAL, HEDMARK:

– Det var ikke lett, sier Leiv Skare, som var skole- og internatleder.

Han prøver å tenke i bilder, memorere tilbake i tid. Høsten 1971, det er 45 år siden. Leiv var 31 år og Berit 28 år.

– Det var en kulturkollisjon. Vi husker da to-tre elever ble kjørt til skolen. Det gjorde et enormt inntrykk på oss, små barneføtter som går opp trappen til internatet. Noen hadde pappeske, mens andre igjen bar en liten koffert. Jeg tenkte, "stakkars, stakkars unger", å være borte fra foreldrene i ukesvis. Disse bildene er limt på min netthinne, sier Berit. Hun rister på hodet.

«Morn, morn, morn jeg heter Ola»

Leiv sitter hjemme i lesekroken. Han blar i gamle fotoalbum, stopper opp, tenker.

– Også var det undervisningsforholdene. Det er jo svært vanskelig å undervise barn som ikke forstår hva du snakker om. Jeg skulle undervise i forskjellige fag. Jeg husker at norskundervisningen var morsom, fordi da kunne vi spille hansketeater. Vi sang "Morn, morn, morn jeg heter Ola". Slik begynte jeg å bygge opp språket til barna, smått om senn.

– Hvordan var det å jobbe som lærer?

– Det kunne føles bortkastet å forberede seg grundig til en time, også vet man ikke hvor mye som blir oppfattet av elevene. Det var frustrerende, sier Leiv.

Han og kona hadde ikke noe kompetanse om flerkulturelle samfunn eller minoritetspedagogikk.

Ble en betrakter

På internatskolen var det en samisktalende betjening som tok seg av ungene. Husmoren hadde hovedansvaret for internatstellet, at ungene fikk nok mat, pleie og omsorg.

– Jeg ble mer en betrakter enn deltaker i begynnelsen, minnes Leiv. Det var vi fremmede som skulle ta oss av barna.

Lærerparet bestemte seg tidlig for at de skulle ut å besøke foreldrene, snakke med dem og treffe dem i hjemmemiljøet. De kaller det for en spennende og artig reise, en språkreise hvor de kommuniserte på samisk, norsk og tysk.

– Noen foreldre snakket noen få ord på norsk, mens andre igjen var flinkere. Mange kunne også litt tysk etter 2. verdenskrig, så vi snakket på norsk og tysk, forteller Leiv. Han husker at i noen hjem brukte de barna som tolk.

– Vi ble tatt godt imot av foreldrene. De serverte den beste maten de hadde, laks, multer og tørkakjøtt. Det var rørende, sier Berit.

Et lite samfunn med gode naboer

Berit og Leiv var småbarnsforeldre. Sønnene Eivind og Kjetil ble bindeleddet mellom internatbarna og familien Skare.

– Vi måtte sette grenser, slik at vi også fikk privatliv. Jeg husker at da jeg kom ut med sønnene mine og vi skulle leke ute, så spurte barna "Kor du skal?", og jeg forklarte dem at vi skal leke ute. De var mange som sto der med store øyne. De var ikke vant til at voksne lekte med barna, fordi de fleste kom fra hjem hvor foreldrene jobbet mye, de var småbrukere og reineiere, forteller Berit.

Begge minnes livet på Grensen som et godt liv. Der de voksne sosialiserte seg med nabolaget, de som bodde i Dorvonjárga og Gámehisnjárga. Et lite samfunn med ti hus. De hadde "bestemor i blåhuset", og bonden Klemet Ole Boine som introduserte laksefiske til dem, og tok dem med på lange turer til fjells.

Noen var svært begavede

Berit og Leiv vil heller ikke svartmale skolehverdagen, og de opplevde at mange av barna hadde en god læringskurve.

– Vi hadde elever som fikk lov til å hoppe over klasser, fordi de var skoleflinke. Noen kunne lese og skrive da de begynte på skolen. Vi husker spesielt en gutt som var begavet. Han kunne mye, visste mye og var lettlært, men en dag, da han gikk i 5. klasse, sa han: "Jeg gidder ikke mer!". Slik ga han opp skolen, forteller Leiv og Berit.

De prøvde å snakke med ham, men han ville ikke mer, og lærerparet vet ikke hvorfor han ga opp.

– Det var min feil at jeg ikke kunne samisk

HØNEFOSS, BUSKERUD:

Bjørn og Bitten Berg var to unge lærere som var eventyrlystne. De hadde valget mellom Svalbard og Karasjok, ved en tilfeldighet oppdaget de at det var ledige stillinger på Grensen. De fikk jobbene og flyttet nordover i 1970, ett år før Leiv og Berit.

– Jeg husker at det var en ny verden for oss, og vi prøvde å kommunisere med barna. Det var min feil at jeg ikke kunne samisk, sier Bjørn.

De to sitter hjemme i terrasseleiligheten med panoramautsikt helt mot Vikersund og Norefjell. Bjørn (76) har hatt slag og er noe redusert, men han kvikner til når han snakker om livet i Finnmark.

– Jeg fikk et samisk navn av elevene, de kalte meg for Guovža Bákti, og det smeltet jo mitt hjerte. Guovža betyr bjørn og bákti er berg.

En av elevene hans, Sverre Porsanger, som også er kjent som samegutten "Ánte", lagde en fin skulptur av keramikk til ham, "Guovžža guovža", Bjørns bjørn.

Oppdaget ikke mobbekulturen

I ettertid har mange elever fortalt om mobbekulturen som var på skolen, og en av de som har snakket mye om det er tidligere elev Mari Boine. Hun ble senere en kjent artist.

– Vi tenkte ikke over at det skjedde så mye, men har hørt i ettertid at mange elever hadde det tøft på skolen, sier Bitten (72). Mobbingen skjedde i det skjulte, og mange av elevene holdt kjeft.

Tilbake igjen i Alvdal og hjemme hos Berit og Leiv. Et lite koselig hus, som paret har bygget sjøl. Et hus med sjel, et lite kontor ved inngangen, en nydelig hvit peis i den lille foajeen, og masse kunst og brukskunst på veggene.

De blar i gamle album og setter seg ned på sofaen for å mimre. De prøver å hjelpe hverandre. Hva husker de? La de merke til mobbekulturen?

– Vi forsto ikke alvoret mens vi bodde der, men i ettertid har vi skjønt at det var visse ledertyper som styrte og plaget de som var mindre. På internatet ble barna overlatt til seg sjøl, og de kom fra mange avsidesliggende plasser. Det bød seg nok muligheter for at slike vonde ting kunne skje, sier Berit og Leiv. De kategoriserer sjefsmobberne som "Dronningen" og "Kongen", som hadde lakeier som bisto dem på internatet.

– Vi lærerne var ikke der om ettermiddagene, så de som jobbet på internatet, skulle ha vært bedre til å rapportere om mobbing og trakassering, sier Berit.

Kampen om skolen

"Det var ikke så farlig med Grensen"- det hørte lærerstaben ofte. De opplevde at skoleledelsen og kommunepolitikerne hadde en negativ holdning til internatskolen og at den skulle nedlegges. Sentraliseringen og assimilering var i fokus. Dette aksepterte ikke lærerparet Berg og Skare, så de opponerte mot skolesjefen og ordføreren.

– Vi engasjerte oss i skoledebatten, og prøvde å beholde internatet. Barna kom fra de mest avsidesliggende strøk, og daværende ordfører Hans Rønbeck var tydelig på at skolen skulle nedlegges. Kommunen fikk bare 12 kroner i statlig støtte per elev, mens de faktiske utgiftene var på 30 kroner. Vi fikk høre argumenter om at elever som gikk på en liten skole ikke var like flinke som de som gikk på en stor skole, sier Bitten Berg.

For å beholde skolen måtte Leiv ta strategiske og viktige valg. Han ble ny rektor etter at Bjørn valgte å flytte til Karasjok, og bestemte seg for å rekruttere flere samisktalende lærere. Han ville styrke undervisningstilbudet, og samisk skulle innlemmes på skolen.

Våren 1975 kom beskjeden, skolen skulle nedlegges og internatet stenges.

– Da måtte jeg begynne på en ny offensiv kamp mot ordføreren og ledelsen i kommunen. Vi måtte få en ny grendeskole til Grensen, og sa klart ifra at de minste elevene har rett til å gå på skole i nærmiljøet. Vi fikk penger og bygde en liten skole, og hadde undervisning der til 1986. Denne skolen ble også senere nedlagt, og elevene ble sendt til Karasjok kirkested.

– Da Grensen internatskole ble nedlagt, så måtte politikerne stramme inn, fordi elevtallet hadde begynt å gå ned. Det var et økonomisk dilemma, sier tidligere ordfører, Kjell Harald Sæther. Han var ordfører i Karasjok i 24 år.

Han kjenner godt til samisk internathistorie og sier at det har vært en krevende skoletid for mange elever. I voksen alder møtte han igjen en av sine tidligere klassekamerater som fortalte om hvor vanskelig skoletiden hadde vært for ham.

– Han lærte ikke norsk før han begynte i 7. klasse og han hadde sittet på klasserommet - skrevet diktat på norsk, uten å forstå innholdet, sier Sæther.

Skulle lært samisk

Både Bjørn, Bitten, Leiv og Berit bodde lenge i Karasjok, i 16 og 18 år. De kan bare noen fraser på samisk: "Mo manná?" (Hvordan går det?), "Mii du namma lea?" (Hva heter du?) og " Bjørn lea mannan márkanii", som betyr at Bjørn er på kirkestedet.

– Dersom vi skulle ha skrudd tiden tilbake, ville vi ha lært oss samisk. Vi burde ha tatt språkstudier før vi reiste nordover. Alle fire er enige om at solid språkkompetanse hadde vært nøkkelen til barnas verden og til å lykkes som lærer i et samisk miljø.

– Vi maktet ikke å fange opp hvordan de hadde det på skolen og hjemme, så vi mistet mange vesentlige sider av barnas liv, og fanget ikke opp hvordan barn hadde det, sier Leiv og Berit.

– Men jeg forstår også foreldrenes valg. Mange av dem vokste sjøl opp på internat og var blitt lært opp til å respektere, for ikke å si frykte, for øvrigheten, skolelæreren, presten og lensmannen, sier Leiv og Berit.