– Norskspråklige lærere var et overgrep fra norske myndigheter

Situasjonen for de barna som måtte på internat var tøff. Særlig tøft var det for sjuåringer som måtte forlate foreldrene til fordel for en tilværelse sammen med andre barn i skolepliktig alder, og en tilværelse med fremmedkulturelle lærere som heller ikke snakket samme språket som dem.

– Mange har nok tatt skade av det, sier professor Jens Ivar Nergård ved Universitetet i Tromsø.

Jens Ivar Nergård er professor innen fagfeltet Kulturpedagogikk ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT, og han tror at temaet om internatlivet til mange tusen barn fortsatt er tabu, og at mange barn ble skadet for livet.

– Det er jo en mørk historie og et mørkt kapittel i norsk historie. Internatsituasjonen var dramatisk, særlig i Finnmark der 35 prosent av elevene bodde på internat. Det som er situasjonen er at vi strengt tatt ikke vet ordentlig om hva som er konsekvensene, og hvordan det har preget de som har bodd på internat. Det er utfordringen.

Les: – Internatskolene var barnemishandling i offentlig regi

Overgrep som frembragte taushet

Nergård viser til NRK sin artikkel om internatlivet i Finnmark der to lærerpar beretter om hvordan de opplevde å komme som lærere til en internatskole . Lærere som ikke hadde kunnskap om den samiske kulturen, og ei heller kunne barnas morsmål.

Nergård kaller dette for en forbrytelse fra myndighetenes side.

– Det som er vanskelig med denne situasjonen er at lærerne ufrivillig ble involvert i et overgrep. Norske myndigheter har forbrutt seg. Det er jo en overgrepssituasjon, uansett hvordan man enn snur og vender på det.

– Myndighetene har aldri vært gira på å få belyst denne situasjonen, og på den samiske siden har det gjort så mye med folk at det har frembragt taushet. Og det er det som er det store problemet.

Strukturell vold

Nergård ser for seg at i etterkant av fornorskningstiden burde et storstilt forskningsprosjekt igangsettes for å belyse alle sider av denne historien om fornorskingspolitikken.

– En viktig grunn til det er at man må se på smertene og de sårene som internatlivet har påført folk. De smertene er blitt privatiserte. Det har blitt opp til hver enkelt å finne løsning på et strukturelt overgrep som er blitt iscenesatt av myndighetene. Det gjør at svært mange har hatt sine egne private løsninger for sine erfaringer fra internatet, og de er ikke alltid like fruktbart.

Sosiologien har et begrep som heter strukturell vold. Og det må man kanskje si om en sånn situasjon.

Les: Lærerne forsto ikke samiske Solbjørg

Se også: Vil ha historien om da samene ble tvunget til å bli norsk på et museum

Saken må belyses

Jens Ivar Nergård viser til kanadiske myndigheters behandling av internatpolitikken der man nedsatte en "sannhetskommisjon" for å belyse saken. Nergård mener tiden for lengst er moden for et lignende prosjekt i Norge.

– Jeg synes absolutt at det kanadiske prosjektet bør være en slags standard om hva man gjør i etterkant av en sånn situasjon. Kanada la jo frem sin sluttrapport i 2015 og de har intervjuet 4500 personer som vi må kalle for ofre for internatpolitikken. Jeg ser ikke for meg none annen situasjonen kan være bedre enn den kanadiske måten å gjøre det på i Norge og i de skandinaviske landene - i hele den arktiske regionen.

Hva har det gjort med barna som har opplevd internatlivet?

– Det ligger som et slør over en familiekarriere der internattiden reproduserer seg fra en generasjon til en annen på en eller annen måte. Vi vet det fra undersøkelser i andre land at sånn ser det bildet ut.

Barna opplevde tidlig at voksenknappen ble slått av. De mistet den daglige kontakten med sine nærmeste, foreldre og slektninger, og de ble plassert i en fremmed skole med fremmede voksne.

Situasjonen for elevene på internatet var at det ikke var noen voksne å snakke med. Det er et rom som blir lukket hos barna, fordi de som skal stå for det faglige, de var utilgjengelig fordi de ikke snakket samme språk.

Norske lærere som jobbet på internatskolen lærte seg ikke samisk. Hva forteller det om fornorskningen?

– Det var i 1959 at fornorskingspolitikken ble offisielt avsluttet og det var da lov å bruke samisk som undervisningsspråk. Men fornorskningen fortsatte lenge etterpå av to grunner. Det ene var at man var kommet i en situasjon der folk tenkte at det samiske var "ut". Nå skulle man inn i en moderne verden der norsk var inngangsbilletten til det.