Det var ulovlig å være Agnete

1933: Agnete går inn i klasserommet og setter seg ved pulten sin som vanlig.

Hun er bare et barn.

Bak kateteret står lærer Larsen med armene i kors.

«Det er kommet en ny lov, fra i dag av er det ikke lov å være same lenger. Så dere må slutte å snakke samisk og det skal ikke tenkes på samisk lenger!», sier læreren strengt.

Og den som snakker samisk skal straffes. Med skammekrok, ørefik og vold.

11-åringen får sjokk. Venninnen ved siden av henne blir blek og forandret. Hun kjenner at det går kaldt nedover ryggen.

Hun er en samvittighetsfull jente som lyder læreren.

Dette er bare starten på Agnetes vei til å endre hvem hun er, etter ordre fra den norske stat.

Agnete Nikoline Margrete Hansen Lorås er eldst i en søskenflokk på seks. Hun hjelper til med å få hverdagen til å gå rundt hjemme.

Faren hennes er fisker og båtbygger i Kvalsund i Finnmark. Mammaen er som samedamer flest på den tiden. Hun syr, vever og passer på at alt er på stell hjemme.

Men så dør begge foreldre med noen års mellomrom.

Agnete blir den som oppdrar småsøsknene. Hun velger å sette dem foran seg selv.

Og denne egenskapen skal bli viktig i livet hennes.

I 1944 blir hun og 60 000 andre tvangsevakuert sørover på grunn av krigen. Agnete arbeider da som hushjelp og barnepasser for en handelsmann i Kvalsund.

Hun står på skipsdekket og ser hundrevis av bål som brenner. Røyklukten brer seg utover fjorden. Tyskerne har satt fyr på det aller meste av Finnmark. Storesøster tenker på småsøsknene sine. Hun aner ikke hvor de andre familiemedlemmene er. Om de er i live engang.

22 år gammel ankommer hun Trondheim med båt. Der er det ikke plass til dem, og de sendes med tog til Hedmark.

Agnete er skitten etter en uke i en overfylt båt. Klærne hun ankommer i, brennes. Det er påvist for mye lus inne i evakueringsbåten.

Hun er redd og usikker.

«Er du samisk eller norsk?» spør de på evakueringsmottaket.

– Norsk, svarer Agnete.

Med lærer Larsen i minnet, blir hun påminnet om at man alltid skal svare at man er norsk, når det er snakk om identitet.

Siden den dagen levde hun livet som norsk.

Andre, som hennes halvbror, taklet det å ikke få være samisk på andre måter. Odin ville nemlig gjøre noe drastisk. Noe som kunne forandret hans liv for alltid.

– Jeg var den jeg var

Bygder og fiskevær langs finnmarkskysten var borte og brente. Agnete hadde ikke engang et fotografi av sin mor og far. Alt hun eide bar hun i en bylt under armen.

Etter oppholdet i Hedmark drar hun tilbake til Trondheim.

Hun går til et arbeidshjem i byen og etter hvert skal dette stedet bli hennes hjem. Hun spør om å få en jobb og et soverom ved siden av. Fordi hun ikke har noe sted å bo.

Etter noen år møter hun den store kjærligheten: Rolf.

I over 50 år delte de livets sorger og gleder. Det var kun en hemmelighet Agnete holdt skjult. At hun er same.

– Nei, det var ikke snakk om det. Det var ikke noe å fortelle om at jeg var same, mener jeg. Det var vanskelig nok å være nordlending etter krigen.

I over 70 år var det samiske et ikke-tema i hennes hjem. For den norske stat hadde innprentet at det skulle ties i hjel følte hun.

I likhet med tusenvis av andre var hun barn under den knallharde fornorskningspolitikken. Det samiske måtte viskes vekk og skjules. Alle samer skulle bli nordmenn. Det var Norges offisielle politikk i 100 år.

Nå skal en sannhetskommisjon granske hva som skjedde under fornorskningsperioden. Det var ikke en selvfølge at dette skulle skje.

Innen fire år skal det kartlegges og undersøkes, hvilke virkning fornorskningspolitikken hadde, og ikke minst foreslå hva som bør gjøres videre.

Slike historier som Agnetes skal frem i lyset.

– De kunne like gjerne skutt oss

– Mamma. Fortell litt om din barndom.

Det er et spørsmål datteren Gerd Lorås har spurt moren flere ganger i løpet av de siste årene. Ifølge datteren ville ikke Agnete være en same i begynnelsen. Hun fornekta det.

– Det er ingen ting å snakke om, svarte Agnete til familien.

Det er kun seks år siden hun begynte litt etter litt å fortelle til sin datter hvordan hun levde på sjøsamisk vis.

– Min bestemor het Jiernáhke-Iŋgá, hun sydde og vevde. Vi spiste blodmat, gumppos (blodkubber). Og jeg snakket samisk.

I flere år har Agnete fortalt historier om hvordan oppveksten var i Finnmark.

Hun sier selv at hun ikke har skjult det. Hun har bare ikke snakket om det på 70 år.

– Jeg har tidd. Når ingen andre snakket, så var det ikke vits for meg å snakke. Jeg kunne ikke gjøre noe. Hvem skulle jeg snakke til da? spør Agnete i dag.

96-åringen bor på et sykehjem nå. Hun er en fin eldre dame som har jobbet hardt hele livet, som husmor og postbestyrer.

Hun smiler og ler. Hun ser ung ut i forhold til alderen sin.

Agnete snakker rolig om sin samiske identitet. Men brått endres humøret når hun snakker om den vonde tiden.

– Fornorskningen var brutalt. Virkelig brutal. Det var et overgrep, sier hun i dag.

Hun hisser seg opp når det blir snakk om fornorskningen.

– Det er enkelt å si det nå. I godt voksen alder, sier hun.

Den gang da var hun ung og usikker, men nå skyter hun ut samiske ord uten at hun selv legger merke til det.

– Alle fortjener en unnskyldning for urett. Å si at don (journ.anm. «du» på samisk) ikke skal eksistere høres helt tullete ut.

– De måtte ha skutt oss alle sammen, da hadde vi ikke eksistert og det hadde ikke vært dårligere, sier Agnete.

– Nå hørte jeg at du sa et samisk ord.

– Nei, det vet ikke jeg noe om, svarer hun.

Kjærligheten gjorde at Agnete valgte å bli i Trondheim.

Ville sprenge skolen

Odin ble også evakuert sørover under krigen, men han reiste hjem til Kvalsund igjen.

Siden da har Odin Juliussen levd sitt sjøsamiske liv. I sterk kontrast til Agenetes liv.

Språket har han glemt. Men ikke kulturen. Ikke sitt hjem.

Også han er preget av den harde fornorskningen.

Odin er et klassisk eksempel på en hardfør mann fra nord. Blid, varm og spøkefull. Men i et hode fullt av minner, ligger også minnene fra den gang han ble kalt for dum. Dum fordi han ikke skjønte hva læreren sa. Læreren som snakket et fremmed språk. Det eneste riktige språket.

Det å være samisk var nok til at barna ble sett på som mindreverdig. Selv et lite samisk symbol eller klesplagg var nok til at man ble slått og mobbet.

I den 10 år gamle kroppen samlet det seg mye smerte på grunn av dette.

Han klekket ut en plan. En plan som skulle stoppe smertene. Hjemme snekret han sammen en dynamittgubbe.

Med den skulle han sprenge skolen.

– Jeg var så sint på skolen fordi jeg ikke lærte noe. Dynamitten skulle jeg brenne da det ble min tur til å fyre i ovnen på skolen. Heldigvis tok jeg til fornuft.

Han har opplevd både skammekroken, ørefik og lugging fordi han snakket samisk.

For så ille var det faktisk under fornorskningstiden, forklarer 86-åringen.

Sinnet har drevet Odin til å arbeide hardt hele livet. For med arbeid skulle han vise at han er like god som de andre, selv om han er same.

– Det var min måte å vise på at jeg ikke er dum, slik det ble sagt under skoletiden.

En evig lengsel

Det å få vite at man har en annen identitet enn det man har vokst opp med, det er ikke bare enkelt for familien.

Gerd har vært svært engasjert i slektsarbeidet. For henne har dette vært en følelsesmessig reise, å skulle ta tilbake det samiske.

Og det er sårt å prate om det.

– Det har vært fantastisk, og det har vært vanskelig. Det er akkurat som om jeg ikke fortjener det samiske. Men samtidig så er det jo snakk om min egen mors kulturhistorie, sier Gerd mens tårene presser på.

– Jeg føler jeg har rett til å ta tilbake det som er tatt fra meg. Det er kunnskapen om hvordan min mor og besteforeldre levde som sjøsamer. Kjærligheten til dette livet og opphavet, sier hun.

Familien er et levende bevis på at fornorskningen har vært vellykket. Staten fikk Agnete til å tie i over 70 år.

96-åringen har en stor familie. Fem barn, 17 barnebarn og 27 oldebarn. Kun få av dem er interessert i det samiske.

Gerd er sint på den norske politikken som har tatt ifra henne den samiske kulturen.

– Jeg føler meg som en tilskuer av den samiske kulturen, fordi jeg har mistet alt.

Hun klandrer ikke Agnete for det.

– Mamma sier hele tiden at staten har pålagt henne det. Derfor har hun ikke kunnet fortelle det til oss.

– Det er en livsløgn som er pålagt av den norske stat. Den livsløgnen var for å overleve, forklarer Gerd.

En menneskelig reaksjon, mener rettssosiolog og menneskerettsforsker Hadi Strømmen Lile. Han forstår hvorfor mange bestemte seg for å legge bort det samiske.

– Det var naturlig at foreldrene tenkte «hvorfor skal jeg lære samisk til barnet mitt? Jeg vil jo at barnet skal lykkes i livet», og da var det best å være norsk, sier Strømmen Lile.

– Jeg har prøvd å fortrenge alt sammen

Under samenes hundreårsjubileum i 2017 i Trondheim innrømmet statsminister Erna Solberg at fornorskningen er et svart kapittel i norsk historie.

Kong Harald beklaget for 20 år siden uretten staten påførte samene. Kongen var selv til stede under markeringen av samejubileet.

Da Gerd fortalte mora om at kongen også hadde beklaget fornorskningspolitikken, begynte Agnete å gråte.

– Jeg hadde aldri sett mor gråte, forteller datteren.

Agnete ser ut av vinduet og sier stille:

– Gråten har jeg holdt borte hele tiden. Jeg har ikke grått for noe.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har prøvd å fortrenge alt sammen. Det er ikke bare enkelt å si at man ikke skal være noe. For man er jo det likevel.

Det arbeidet som sannhetskommisjonen skal gjøre har ikke Agnete så stor tro på.

– Det går ikke an å reparere det som har skjedd. Det tror jeg ikke går. Vi er blitt som vi er blitt, sier den fornorskede 96-åringen med et smil.

– Plutselig kom gråten ut av ingenting

Inn kommer oldebarnet Tiril Lorås Ystgaard. I 14 år visste hun ikke at hun var samisk. Så plumpet plutselig oldemor ut med hele historien sin. Nå vet hun ikke helt hvordan hun skal forholde seg til det.

– Men en gang da jeg hørte samisk, kom det ut av ingenting at jeg ble litt trist over at jeg kunne ha hatt sjansen til å forstå det.

Den sjansen ble tatt henne.

– Da begynte jeg faktisk å gråte, forteller den unge jenta.

Men hun føler at det er vanskelig å identifisere seg som en same.

– Jeg har aldri hatt noen som er samisk rundt meg. Bortsett fra oldemor da, som vi ikke visste er samisk. Også kommer det plutselig nå. Det høres litt feil og fjernt ut.

Tiril er effekten av fornorskningen. Hun kjenner den på kroppen.

– Konsekvensen av fornorskningen er jo min egen familie, det er fælt og veldig synd.

At Agnete nå har fortalt at familien er samisk, har gjort en stor forskjell.

Noen få av etterkommerne har blitt svært bevisste og stolte av sin samiske opprinnelse. Barnebarnet Stina har satt opp teaterforestillinger basert på Agnetes fortellinger. Andre lager billedkunst og skriver videre på historiene hennes. Noen bærer også kofta med stolthet.

Tiril merker også at oldemor er forandret. Hun virker mer komfortabel nå.

– For meg virker det som om at oldemor endelig klarer å fortelle alt. Jeg blir rørt og overrasket når hun forteller, sier 17-åringen.