Vredens dialektikk

Obskønitetene haglet over Simone de Beauvoir da de første kapitlene av «Det annet kjønn» kom på trykk. Paven i Roma satte hele boka på indeks.
I dag er Beauvoirs tanker like selvfølgelig som flatbrød til kjøttsuppa.

Vredens dialektikk (Fot LN, NRK)
Foto: Lars Nilsen, Amsterdam april 2008 / NRK

Hør: Simone de Beauvoir i Amerika, del 7

Furor Intellectualis
Jeg utstyrer meg med en latinsk overskrift for å kaste glans over alle selvfølgelighetene i avsnittene som følger. Furor intellectualis er «de intellektuelles vrede», en vrede Goethe forteller at vi kan ta ganske rolig. «De intellektuelle er aldri så veltalende som når de tar feil»

«Den russiske revolusjon satte opp en rekke menneskelige idealer og startet en frigjøring av kvinnene som kommunistene senere snøt oss for» skriver Simone de Beauvoir i «Det annet kjønn» Det er nok riktig. Årene som fulgte etter revolusjonen i Moskva og Petersburg i 1917 var uvanlig rike på forestillinger om frihet og frigjøring. Man kan finne et ekko av disse ideene i disse linjene fra Det annet kjønn:

Seksualitet – et politisk spørsmål
«Kvinner oppdratt og utdannet akkurat på samme måte som menn skulle arbeide under de samme forhold og for samme lønn. Seksuell frihet skulle være allment akseptert, men seksualiteten skulle ikke lenger oppfattes som en ”tjeneste” en betaler for; kvinnen skulle tvinges til å sikre seg et annet levebrød, ekteskapet skulle gjøres til en fritt inngått avtale som ektefellene kunne si opp når de ville;

det å få barn skulle bli et fritt valg, det vil si at prevensjon og abort skulle være lovlig, og at alle mødre og barn til gjengjeld skulle få akkurat de samme rettigheter, enten mødrene var gifte eller ikke, svangerskapspermisjonen skulle betales av samfunnet, som også skulle påta seg ansvaret for barna, noe som ikke betyr at en skulle ta barna fra foreldrene, men at en heller ikke skulle forlate dem hos foreldrene». (T.Moi)

Obskøniteter og slibrige forslag
«Dette viser bare at avantgardistene den gang nå er blitt godtatte og felleseie» framholdt Knut Borge da vi diskuterte avsnittet ovenfor i radioutgaven av Studio Sokrates. Han har nok rett i det – men til og med avantgarden i 1949 var tragisk ute av takt med Beauvoirs tenkesett.

Albert Camus irettesatte de Beauvoir fordi han mente hun fikk franske menn til å virke latterlige, katolikken Francoise Mauriac framholdt at heretter hadde ikke Simone de Beauvoirs vagina noen hemmeligheter for ham.

Beauvoir: «Obskønitetene haglet over meg. Jeg var utilfredsstilt, kald, penisbesatt, nymfoman, lesbisk, jeg hadde hatt hundre aborter, man tilbød seg å kurere meg for min frigiditet eller å tilfredsstille mitt vampyriske begjær» (T. Moi s 204)

Musikken
Vredens dialektikk er en snedig overskrift, som nevnt. I dag er Simone de Beauvoirs forestillinger utbredt. Ingen får krumkaka i vranghalsen av tanker om lik lønn eller full barnehagedekning – med de voldsomme reaksjonene den gang får kanskje noen av oss til å tenke litt over hva slags fordommer vi har i bagasjen i dag?

Nat King Cole fikk føle rasefordommene på kroppen i USA etter krigen. Her er han i en video med en av sine mange hits: Route 66. (NRK er ikke ansvarlig for innholdet i denne videoen)

I ukens radiosending presenterer Knut Borge to av Coles innspillinger fra førtitallet:
1: Laugh Cool Clown

2: Moonlight in Vermont

Kulturstrøm

  • Inspirert av 20-tallsjazz

    Den norske elektronikaduoen Lemâitre spilte for første gang i Den Norske Opera & Ballett i helgen, under musikkfestivalen Red Bull Music Festival. Blant annet låten «Closer», som gjorde gruppen kjent for sine blåserekker. Men å lage låten uten virkelige blåseinstrumenter, var tålmodighetsarbeid, forteller Ketil Jansen til NRK-programmet Kulturstripa.

    Lemaitre
  • Atwood til norske paviljongen

    Søndag kommer Margaret Atwood til den norske paviljongen i Frankfurt. Anledningen er den storstilte bokmessa, der Norge er hovedland – samt at Atwood var første forfatter ut til å donere bokmanus til Framtidsbiblioteket. Mandag kveld ble det klart at canadiske Margaret Atwood, sammen med Bernardine Evaristo, er tildelt Bookerprisen. Atwood fikk prisen for andre gang.

  • Pharrell flau over gamle låter

    Pharrell Williams sier at oppstyret rundt «Blurred Lines» i 2013 fikk ham til å innse at også noen av hans egne låter var sexistiske. «Blurred Lines» ble kritisert for låtlinjer som blant annet «I hate these blurred lines, I know you want it» . I et intervju med bladet GQ sier artisten at han er «født i en annen tidsalder», der mer var lov. Han presiserer at han aldri ville skrevet eller sunget noen av de gamle sangene i dag, og sier de gjør ham flau (NTB).

    Artisten Pharrell Williams på scenen med hatt og bomberjakke
    Foto: Brent Stewart / Ap