Ville bare grille og spille dataspill etter at han vant Pulitzer

– Jeg ble deprimert av å takle så mange av Amerikas spøkelser i to bøker på rad. Særlig etter «Nikkelguttene» var jeg utkjørt. Jeg gikk og bar på den forferdelig skjebnen guttene led.

Colson Whitehead forklarer grunnen til at han er aktuell med en helt annen type bok enn det han ble kjent for.

Barack Obama har hatt bøkene hans på sin hete lesetips-liste to ganger, og Oprah Winfrey har valgt boka hans til bokklubben.

Whitehead er én av fire forfattere som har blitt tildelt den høythengende Pulitzerprisen to ganger, og den eneste som har fått den to ganger på rad.

Den første Pulitzer-prisen fikk han for «Den underjordiske jernbanen», der han skildret slavenes flukt fra sør- til nordstatene. I den ble en slave brent levende, og andre ble hengt på torget som underholdning for hvite sørstatsamerikanere. «Nikkelguttene» var basert på historien om en ekte internatskole for fattige svarte gutter, der elevene ble plaget og sågar drept.

I seks uker etterpå orket Whitehead ikke annet enn å spille dataspill og grille med familien.

Vil ikke tekkes kritikerne

Publikum forventet at han skulle skrive seriøse romaner om amerikansk historie. Men forfatteren trengte en pause.

– Jeg måtte spørre meg selv: Har jeg lov til å skrive en krimroman?

Whitehead har alltid elsket såkalte heist-filmer, altså kuppfilmer. Tenk «Ocean's 11» fra Hollywood, eller «Olsenbanden» i Norge.

– Da jeg var yngre så jeg Stanley Kubrick sine filmer. Han laget en krigsfilm, en skrekkfilm og så en satirefilm. Så jeg tenkte: Hvis jeg skal drive med kunstnerisk arbeid, hvorfor lage det samme flere ganger?

Whitehead ga seg selv lov til å kose seg med en krimbok og er glad for det:

– Ja, jeg er en seriøs romanforfatter. Kan jeg likevel skrive om zombier og juvelran? Hvorfor ikke, livet er kort. Jeg må fokusere på det som gjør meg lykkelig, og ikke bry meg om hva kritikerne eller leserne sier. Noen ganger er det en seriøs roman, og noen ganger er det en kupp-fortelling.

Resultatet ble «Harlem Shuffle». Vi møter Ray Carney, en møbelhandler som driver med heleri på si, som blir dratt med inn i et stort juvelkupp av sin kriminelle fetter. Persongalleriet er pepret med fargerike personer med en vittig replikk på lager. Men verden utenfor skrivestua var langt fra lystig, forteller forfatteren.

– Covid kom da jeg var i sluttfasen med «Harlem Shuffle». Jeg måtte bare ignorere de katastrofale ødeleggelsene verden gikk gjennom, og fokusere på å skrive vitsene til Freddy.

Nå er pandemien endelig såpass under kontroll at han igjen har lov til å møte sine norske fans. I kveld intervjues på scenen på Litteraturhuset i Oslo.

For dem som dra kjensel på boktittelen, er den lånt fra hitlåta Harlem Shuffle, som Whithead bruke til å komme i stemning:

– Ikke Rolling Stones sin versjon fra 1986, men originalversjonen til Bob and Earl fra 1965.

Den låta matcher stemningen i romanen, sier Whitehead:

– Teksten er på en måte en danselåt: Du beveger deg til høyre, og så til venstre. Men så gir blåserne og koristene en veldig uhyggelig stemning. Det oppsummerer boka: Folk dør, men det er også plass til humor og tilværelsens absurditet.

Her kan du høre låta mens du leser videre.

Harlems luksushotell

Colson Whitehead har flyttet rundt i New York, men tilbrakte sine første leveår i Harlem. Som voksen forfatter måtte han gå rundt i gatene igjen, på jakt etter locations for boka. Hva var de viktige stedene på tidlig 60-tall? Han fant Hotel Theresa, som fortsatt står der i dag.

På grunn av rasisme slapp ikke svarte inn på hotellene ellers på Manhattan, så de rike og berømte svarte amerikanerne sjekket inn på Hotel Theresa. Det ble kjent som Harlems Waldorf Astoria.

Skulle man stjele dyrebare juveler, var med andre ord Hotel Theresa det perfekte åsted. Whitehead leste seg grundig opp på hotellets historie. Så viste det seg at han like gjerne kunne tatt en telefon til moren sin. «Hotel Theresa, ja. Jeg jobbet jo like rundt hjørnet» sa moren, da Colson fortalte om den nye boka si.

– Jeg innså at dette var mine foreldres Harlem. På 60-tallet var de nygifte. De skulle starte en familie og finne sin plass i byen. Carneys historie er på mange måter også mine foreldres historie.

Colson Whitehead er født i 1969, fire år etter at romanens handling er slutt. «Harlem shuffle» er således en historisk roman, og Whitehead ville ikke bli knepet i faktafeil. Han fordypet seg blant annet i New York Times' rikholdige arkiv og i Super-8 filmer på YouTube.

Der fant han viktige informasjon, som at menn sluttet å gå med hatt rundt 1960.

– Jeg måtte vite prisen på en skinkesandwhich og på en kopp kaffe. I fiksjon er det nettopp sånne detaljer som får romanen til å synge.

Lover oppfølger

Whitehead opplevde å se romanen «Den underjordiske jernbane» bli adaptert som TV-serie av den Oscar-prisvinnende regissøren Barry Jenkins. En serie forfatteren opplevde som magisk.

Man trenger ikke vare filmregissør for å se for seg at «Harlem Shuffle» også kan bli en fet film, men Whitehead vil ikke selge rettighetene helt ennå:

– Jeg jobber med en oppfølger, som skal foregå på 70-tallet. Det blir et mørkere Harlem, mer preget av heroinmisbruk og vold. Korrupsjonen øker og bydelen er bankerott. Fortvilelsen vi ser på 60-tallet blir bare enda dypere. Og jeg vil ikke gi fra meg Carney og de andre figurene før jeg er ferdig med dem selv.

Da gjenstår det å se om Carney vil velge den smale sti, eller bli dratt dypere inn i Harlems kriminelle underverden.

Videre anbefalt lesestoff: