– Var utmattet og deprimert før jeg skrev denne boken

Forfatter Sheila Heti forteller til NRKbok at dette slett ikke er ment som en selvhjelpsbok. Hun innrømmer likevel at hun selv har lest mange selvhjelpsbøker selv.

«Hvordan bør et menneske være» handler om den unge nyskilte kvinnen Sheila, som er dramatiker. Hun blir plutselig usikker på hvordan hun skal klare å leve livet sitt og skape ny kunst. Når frisinnede Margaux og den sexy og umoralske kunstneren Israel dukker opp, håper hun å gjenfinne sin plass.

Boken har vakt forbauselse verden rundt, og nå er den oversatt til norsk. Flere av reaksjonene på boken verden rundt, går blant annet ut på at dette er en type moderne selvhjelpsbok.

Boken, som ble både elsket og hatet da den ble gitt ut i USA for to år siden, har skapt bølger. « Girls »-regissør Lena Dunham, som også spiller karakteren Hannah Horvath, har kalt boken "metafiksjon som møter sakprosa". Den kanadiske forfatteren og Nobelpris-favoritten Margaret Atwood har beskrevet boken "underlig, men morsom". Den har også blitt ivrig diskutert på nettsamfunnet Goodreads .

Sheila Heti har høstet briljante anmeldelser hos tungvektere som både New York Times , The Guardian og The New Yorker .

– Følte det ville ta livet av meg

Forfatteren kunne ikke selv ha forestilt seg hvilken effekt boken ville få på leserne. Hun var nemlig utmattet etter å ha sittet alene i et rom i årevis, da hun skrev sin første roman «Ticknor».

– Det var bare meg og pc`en min det hadde dreid seg om lenge. Den lange skriveprosessen førte til at jeg ble både utslitt og deprimert. Selv om det å skrive bøker er det eneste jeg har hatt lyst til å jobbe med, fikk jeg plutselig en følelse av hvis jeg måtte tilbringe resten av livet mitt sittende alene foran en skjerm, og skrive romaner, ville det ta livet av meg.

Hun begynte å følge impulsene sine, i stedet for å gjøre det hun kjente seg forpliktet til å gjøre. Dermed kjøpte hun en lydopptaker, og begynte å tilbringe adskillig mer tid sammen med vennene sine, enn på den tiden hun skrev «Ticknor».

– Jeg tapet alle samtalene våre, og begynte å omskrive dem. Slik begynte jeg å skrive det som skulle bli en ny bok. Jeg skrev den altså ute blant folk, i stedet for å skrive i ensomhet inne i et rom.

Det var en helt ny og spennende prosess, syntes Sheila Heti.

– Slik klarte jeg å ignorere jeg fantasien min. Likevel førte det til at jeg måtte tilbringe noen perioder innestengt i et rom for meg selv, og etter hvert også hente inn noe av fantasien min igjen. Men det var først etter flere år med jobbing ute blant folk.

– Fikk ny inspirasjon

Det å komme seg ut og møte folkene hun skrev om, endret hennes syn på det å være forfatter.

– På dette tidspunktet hadde jeg også endret mye av livet mitt, og så annerledes på det å være forfatter. Jeg forstod at det nødvendigvis ikke betydde å alltid sitte i ensomhet og hente fram ting fra dypet av meg selv.

Heti innså at det gikk fint an å ha et sosialt liv, og heller bringe noe av disse erfaringene over i bokform. Slik fant hun ut at hun kunne gi opplevelsene tilbake til verden igjen.

Er boken en roman eller en selvhjelpsbok?

– Det er en roman, men på denne tiden var jeg svært opptatt av selvhjelpslitteratur selv. Det jeg liker med slike bøker, er at de er skrevet kun med formål å få deg til å føle deg bedre. Det er derimot en forvirrende tanke, dette med hva som egentlig

Det er imidlertid ganske forvirrende hva som egentlig ligger i det å bli en bedre utgave av seg selv, mener Heti.

– Jeg synes at menneskelivet er såpass komplekst, at det ikke kan klassifiseres helt enkelt i en skala som går fra det verste til det beste. Derfor foretrekker jeg kompleksiteten som finnes i romaner, framfor bastante selvhjelpsbøker. Men som alle andre mennesker, så ønsker jeg selvsagt også å forbedre meg.

– Et eldgammelt problem

Romankarakteren Sheila vil være en bedre enn hun er, men for å bli en bedre person trenger hun å vite hva det egentlig vil si å være et godt menneske. Hun vet ikke selv hva dette innebærer. Det er derfor hun stiller spørsmålet «Hvordan bør et menneske være?», ifølge forfatteren.

– Dette er et eksistensielt og eldgammelt spørsmål, som går helt tilbake til da Moses fikk de ti bud ute i ørkenen.

Noen av reaksjonene fra lesere er at de mener boken dreier seg om selvhjelp. Er du overrasket over denne reaksjonen?

– Nei, fordi jeg selv leste mange selvhjelpsbøker, og nesten ingen romaner. Det som jeg liker aller best med selvhjelpsbøker, er at de lar forfatteren snakke direkte til leseren – helt uten metaforer og handling. Jeg ønsket å henvende meg like direkte, og gi leserne følelsen av at vi begge har de samme problemene og forsøker å løse dem gjennom boken.

Hva er hovedbudskapet ditt?

– Aller mest ønsker jeg at boken skal tjene som en erfaring leserne selv kan gå gjennom, slik som vi alle går gjennom ulike erfaringer i det virkelige livet. Altså at man motsetter seg det man leser.

Hun ønsker at boken skal føles som en person som leseren selv kunne ha møtt, fremfor et stykke kunst.

– Jeg har aldri vært spesielt interessert i å bare fortelle historier, eller lytte til andres. Det jeg er mest interessert i, er alle de tingene som vi gjennomgår som mennesker. Det er dette jeg håper boken formidler.