Vibeke Bärbel Slyngstad Modern Classics, Galleri F 15 (Punkt Ø), Moss, til 26.1.14.
«Modern Classics» heter utstillingen med arbeider av Vibeke B. Slyngstad som i helgen åpnet på herregårdsgalleriet F 15 på Jeløya i Moss.
Bildene er nye, men ideen og innfallsvinkelen er gammel: For 9 år siden skrev jeg en av mine aller første anmeldelser nettopp av en utstilling med samme kunstner og samme tittel, den gang var arenaen Galleri MGM på Frogner i Oslo. Dette er en ganske uvanlig erfaring i et kunstfelt, der kunstnere hele tiden føler at de må skape noe flunkende nytt, at de må bevege seg videre.
Nysgjerrig på utvikling av prosjektet
Jeg var derfor ganske nysgjerrig på hvordan denne uavsluttede serien eventuelt hadde utviklet seg på de 9 årene som har gått.
Nå har jeg riktignok sett noen av hennes bilder i ulike sammenhenger siden den tid, blant annet er hun akkurat nå representert med et par malerier, nettopp fra denne serien, i utstillingen «Inside Outside Architecture» på Museet for samtidskunst, som åpnet tidligere i høst; Men likevel er det noe annet å se et større utvalg av bildene samlet.
Den samme grunnstemningen
Og Slyngsteds moderne klassikere er seg selv ganske like: Det er det samme formspråket, og den samme grunnstemningen som preger bildene. Men mens arkitekturen tidligere spilte en biroller i prosjektet hennes, ser det arkitektoniske nå mer ut til å være et slags hovedelement.
Gjennom sine malerier utforsker hun og dveler ved enkelte kjente modernistiske byggverk; som Mies Van Der Rohes Barcelonapaviljong, Arne Korsmos Villa Stenersen og Sverre Fehns Veneziapaviljong.
Klassikere i arkitekturens historie
Slik sett opplever jeg at tittelen har endret betydning noe. Når man tidligere kunne se prosjektet som en refleksjon rundt den krevende øvelsen det er å skape moderne (i betydningen nye) innfallsvinkler til det klassisk maleriske mediet, får man nå mer en opplevelse av at tittelen henspiller på det moderne med referanse til modernismen.
Hun reflekterer malerisk over en rekke moderne klassikere i arkitekturens historie.
Bryter den realistiske illusjonen
Slyngstads bilder er basert på fotografi. Hun bruker fotografiets kjølige distanse til å bryte med et klassisk romantisk malerisk språk. Med små nesten umerkelige grep tar hun hull på den realistiske illusjonen, gjennom for eksempel en svak fordreining av perspektivet.
Selv om bildene har et fotografisk preg, har de noe uklart som gjør at det oppleves som om det var et slør foran den virkeligheten som formidles. Det fotografiske uttrykket bildene har i kombinasjonen med det uklare og lett surrealistiske som preger motivene, gir noen av bildene en egenartet spenning.
Speil eller maleri
I et av maleriene som tar utgangspunkt i arkitekturen i Villa Stenersen, ser vi en mann i mørkgrå dress som står med ryggen til oss i det åpne hvite rommet. Dressjakken har han vrengt delvis av seg, slik at den henger fra den ene armen. Han ser ut til å være oppslukt av et veldig maleri, eller et speil på veggen.
I speilet eller bildet ser vi konturene av mannens skikkelse, men det som likevel gjør at vi ikke kan være helt sikkert på at dette er et speil, er den undersjøisk grønne fargen som preger det interiøret vi ser i (speil-) bildet. Vi ser inn i det det lysende grønne, funksjonalistiske interiøret, med sine store vinduer, og kan ikke bli enige med oss selv om hva det egentlig er vi ser.
Sterk uvirkelighetsfølelse
Rasjonaliteten som vi forbinder med det klare, rene funksjonalistiske formspråket, støter her sammen med den sterke uvirkelighetsfølelsen som er lagt inn i motivene. Denne brytningen mellom det virkelige og det drømske er kjennetegnende for Slyngstads arbeider.
Som et flyktig syn i en drøm
I et annet maleri ser vi en kvinne i hvit bluse med hendene på ryggen. Hun har mørkt halvlangt hår, og hun ser ned. Bak henne ser vi deler av den berømte Barcelonapaviljongen med sin enkle, renskårne arkitektur.
Det interessante her er at skikkelsen fremstår som delvis gjennomsiktig, slik at vi kan se bygningen gjennom skikkelsen hennes. Dette gir oss en følelse av at kvinnen kun er et vagt minne, et hukommelsens etterbilde, eller et flyktig syn i en drøm.
Egenartet uttrykksstyrke
Ikke alle bildene i serien oppleves som like sterke, noen av dem fremstår som ganske flate og dekorative. Men i de bildene som har denne brytningen mellom noe drømmeaktig og noe rasjonelt har Slyngstad klart å skape en egenartet uttrykksstyrke.