NRK Meny
Normal

Tungsinn & trekkspilljazz

«Jeg har en kompis som helst vil slippe å høre om menneskets ubotelige ensomhet og sårbarhet i den korte tiden vi oppholder oss på jordskorpen.
Han foretrekker å ikke tenke på det»
Denne bemerkningen kom fra en kollega da vi snakket om Peter Wessel Zapffes filosofi i lunsjpausen.
Det er kanskje det beste? Å ikke tenke så mye…

Tungsinn & trekkspilljazz, Studio Sokrates, jazz og filosofi i Nordnorge, del 3
Foto: NRK, Øivind Haugen

Hør: Studio Sokrates: Jazz og filosofi i Nordnorge, del 3 18.09.2010

Se: Studio Sokrates: Jazz og filosofi i Nordnorge, del 3. 18.09.2010

Kjenn deg selv
Man kan spørre seg selv: «Hva er det vi er ute etter som mennesker? Å bli rike og berømte – eller å få svar på våre spørsmål om tilværelsen»? Da kan det virke som om (selv)erkjennelse hører til de minst ettertraktede goder.

Skulle vi nå likevel gjøre et forsøk? Ta i bruk vår stolthet, erkjennelsesevnen, og undersøke «Conditio Humana» så godt vi kan, ja så kan det jo tenkes at vi finner ut det samme som Peter Wessel Zapffe: At det er noe som ikke stemmer.

Rettferdighetskravet
Zapffe fant jo at vårt «helligste» ligger i fornuftsevnenes oppstilling av hva det betyr at noe går rettferdig for seg i menneskets sfærer. Et så strengt krav til mening og rettferdighet som Zapffe bruker kan naturligvis ikke gå i oppfyllelse noen sinne.

Så hva gjør vi da? Går en tur ut på verandaen og plystrer en polka? Som om ingenting har hendt? Eller skal denne innsikten bety noe for vår innstilling og livsstemning, for vår måte å være i verden på? Zapffe mener ja. Vår venn ovenfor nei. Hva mener du?

Distraksjon
Selv om menneskeheten er en «tragisk slekt» slik Peter Wessel Zapffe tenker seg – så kommer man ikke utenom at den også er en slekt som har behov for lek, avveksling, «spas og spetakkel». Når jobben er unnagjort, oppvasken tatt og noen dyrebare timer med fritid ligger ubrukte foran oss vil vi gjerne kvitte oss med det eksistensielle «slagget».

Noen går i skogen og setter seg på en stubbe og mediterer. I Amerika gikk horder av fattige arbeidsfolk på kneipe og drakk og danset til tidens melodi ”Rythm & Blues” mens de velhavende iførte seg finpussen og praktiserte pardans til swingrytmer på mer fasjonable steder.

Alt sammen for å «rugge litt i båten», glemme det (sørgelige) faktum at vi kanskje ikke fikk gjort noe stort ut av vår enganglige sjanse som menneske på jorden. – Og her kommer naturligvis musikken inn.

Platon mener vi må være forsiktige med musikken. Den kan på kort varsel hensette oss i en tilstand der vi glemmer realitetene og det godes idé. Det har han jo rett i. Sånn er musikken. Heldigvis for oss.

Musikken i Studio Sokrates
Denne uken leker vi litt med Harald Viks lille bok: « Jazz i Lofoten & Vesterålen ». Selv er jeg svak for denne regionen av den enkle grunn at besteforeldrene mine var vesterålinger. Harald Vik forteller om Stokmarknes Danseorkester, Sortland Danseorkester, Vesterålstrioen og «Amorados»

Ingen av disse finnes det opptak av, så vidt jeg vet. Men jeg vet at folk heiv seg på trøsykkelen og sykla fra Stokmarknes til Sortland på dans i mellomkrigstida. I finpussen, konfirmasjonsdress, hatt og spasersko. Her er Stokmarknes Danseorkester fra Harald Viks bok:

Stokmarknes Danseorkester 1948
Foto: Med tillatelse fra Harald Vik "Jazz i Lofoten og Vesterålen"

I dagens utgave av Studio Sokrates presenterer Knut Borge to innspillinger med artister fra nord:

1: Bossa Nordpå, ( Marit Sandvik ): Sandalia de Prata
2: Kjersti Stubø : My shining Hour
Sjekk spillelista vår på Spotify: Studio Sokrates spilleliste i Spotify