Latinamerikansk film er i framgang for tiden. Og under den siste filmfestivalen i Berlin gikk hovedprisen, Gullbjørnen, til den brasilianske filmen ”Tropa de Elite”. Elitetroppen. Det var en omdiskutert og litt overraskende avgjørelse. For Tropa de Elite er en kontroversiell film, som har sine svakheter. Men det er også sterk og engasjert historie, som åpenbart ønsker å skape debatt om politivold, korrupsjon, sosial misére og politisk avmakt.
Vi befinner oss i en av de 700 favelaene som omkranser Rio de Janeiro. I disse slumområdene hersker nærmest krigslignende tilstander i kampen mellom politiet og lokale narkotikabander.
Tropa de Elite handler omen elitestyrke innen politikorpset, en slags paramilitær gruppe, som har til oppgave gå inn i farlige boligområder når det vanlige politiet har mistet kontrollen. Historien utspiller seg i 1997 og elitetroppen har fått beskjed om å rydde opp i favelaene før det kommende pavebesøket. Og disse gutta tar absolutt alle midler i bruk i sitt opprydningsarbeid.
Filmens fortellerstemme tilhører kommandør Nascimento, en kynisk nervebunt og blivende far, som håper på å komme seg vekk fra elitegruppen. Men først må han finne sin etterfølger. Det er ikke lett, i et gjennomkorrupt politikorps.
Tropa de Elite er en av tidenes mest sette og omdebatterte filmer i hjemlandet. Den er blant annet blitt kritisert for å være voldsforherligende, og regissøren Jose Padhila er blitt kalt alt fra fascistlakei til kommunistprovokatør.
Men filmen antyder aldri at vold er løsningen. Tvert imot er dette en historie om at vold utelukkende brutaliserer, og aldri gjør verden til noe bedre sted. Det er også åpenbart at regissøren tyr til såpass harde virkemidler fordi han har et budskap. Elite-styrken blir fremstilt som et resultat av et samfunn herjet av korrupsjon, fattigdom og sosiale problemer. Han går også bemerkelsesverdig aggressivt ut mot den velbergede middelklasseungdommen, som bidrar til å holde liv i krigen gjennom sitt bruk av tilsynelatende uskyldig partydop.
”Tropa de Elite” er basert på intervjuer med tidligere politimenn, og filmen har fått en dokumentarisk stil, med autentiske skuespillerprestasjoner og en rå, rastløs kameraføring.
Mesteparten av innspillingen er gjort i den samme favelaen vi ble kjent med i filmsuksessen ”Guds by”. Men mens ”Guds by” viste at det også finnes livsglede, håp og kjærlighet i favelaen, er ”Tropa de Elite” bare nattsvart. Her er ikke en eneste riktig sympatisk karakter, ikke et eneste lyspunkt. Det blir derfor noe litt for grovhogd, tunglabbet og enstonig mørkt over fortellingen. Kommandantens fortellerstemme virker periodevis både forstyrrende og distanserende. Og når vi får et litt for langt innslag fra en sadistisk treningsleir for eliterekruttene, balanserer filmen farlig nær et klisjefylt machodrama.
Som helhet oppleveslikevel Tropa de Elite som en skremmende og deprimerende, men like fullt sterk og viktig film. Nærmest som et rop om hjelp, fra en krig ingen kan vinne.
Dette er for øvrig den første kinofilmen på 23 år som sendes ut med nynorsk tekst. Den forrige var en barnefilm. Oversettelsen av Tropa de Elite viser at nynorsk også fungerer som hardkokt actionspråk.
