Lett som fjær
- Fy fader…
Tomas revna. Skjult harme hveste ut. Nå var det nok. Nå var det nok fra Nils. Nok preik. Nok teater.
- Skål for den hellige familie!
Setninga skjøt fart. Kom som et prosjektil. Tomas kjente hvordan tunga og leppene slengte den fram i rommet. Den var ikke til å stoppe.
Så hører han ordene. En giftig flokk løper foran ham. Han merker at Beate stivner. Ordene treffer henne. Treffer og skader. Han ser det. Noe holder på å gå galt. Helt galt. Akkurat nå ser han at ordene tar Beate, roterer, holder henne i en klemme. Øynene. De mørkner, han ser at hun er redd. Det går opp for ham at Beate er redd ham. Beate! Hun er redd for hva han skal si. Det går opp for ham at hun er redd for at han skal fortsette. Hun er redd for at han skal utlevere Karin. Han? Gjøre det? Skade Nils? Skade Nils og Karin?
Tomas Lydt er ikke en mann som bryter løfter. Tomas Lydt er
ikke en mann som ødelegger. Men akkurat nå holder det på å skje. Han hører klangen av sin egen stemme og vet ikke hva som kommer. Tomas Lydt sitter ytterst på stolen og frykter sine egne ord. Ber… Det er da Eva ler. Det er da Eva ler og latteren tar av for støtet, blander seg med stemmen hans. Så tar hun over. Helt enkelt. Fører stemmen sin videre i et annet leie til et annet sted.
- ...hellige og heldige, ler hun. Heldige oss!
Den glade latteren klinger i rommet. Lett som fjær flagrer den mellom veggene, lett som fjær faller den og legger seg over spent hud. Demper. Dysser ned. Du kjenner igjen den følelsen. Ikke sant? Noe har vært vondt og har plaget deg. Noe har hersket over hjerte og hjerne og strammet til. Noe har hindret åndedrett og blodets gang. Hindret tanken i å løpe fritt. Du er fengslet. Du sitter klemt inne i din egen kropp og blir der. Blir og blir. Og så … så snur det! Snur det? Gir det seg? Gir trykket seg? Du holder pusten og tør ikke tro det. Tør ikke røre det som skjer. Venter under en skjør hinne av spørsmål. Er det sant? Er det virkelig sant?
Eva redder dem. Uten å ane hva som ligger på lur, balanserer hun situasjonen. Tomas Lydt ser henne. Glansen i øynene. Armene. Fanget hennes. Han ser henne og ordene Nils sa kommer tilbake, tvinger seg gjennom, borer seg inn: "Karin og jeg… barna…"
Han ser Eva som holder i glasset og lar det stå på den høye magen. Hun venter. Hun fryder seg og ler og venter. Vannet bobler og skvulper. Rent. Klart. Flammene fra bålet skinner gjennom glasset, skinner og forgyller bittesmå bølger. Bittesmå rene bølger med lysglimt fra bålet.
Det brenner jevnt. Det er det som er det fine med bjørk. Du hører den jevne knitringa. Av og til fosser det som i ei smie. Stille og intenst. Bare en sjelden gang spraker det. Bare en sjelden gang tar flammene overhånd. Karin vet det. Så hun setter ikke gnistfangeren foran. Hun vil se flammene. Hun vil se hele bålet. Alt. Sånn som nå. Hun ser inn i flammene og kjenner armen hans. Tyngden over nakken. Varmen fra handa. Nils holder henne. Hun tenker, jeg elsker det. Jeg elsker det bålet. Lukta av brent bjørk. Lyden. Så kjenner hun at han bøyer seg fram og tett inntil, hvisker kom Karin…
- … kom, så setter vi i gang.
Hun hører. Stemmen som nesten ikke er der. Hun ser. Huden over kinnet. Tynn, tynn hud.
Måltid
Fra plassen ved bordet kan Gjert se Nils og Karin. De er ute på kjøkkenet. Borte ved vinduet. Nils fanger henne inn. Holder hodet hennes. Sier noe. Snakker ned i håret hennes, men ingenting høres. Gjert ser ut mot kjøkkenet. De to. Fram og tilbake. Bærer inn, skjenker i. Setter seg. Bordet er mellom. Et hav av hvit duk. Gjert ser serviettene som løftes opp og ristes ut. Ansiktene på andre siden. Beate som tar imot et fat fra Karin. Tomas som legger servietten over fanget og bøyer seg mot Nils. Mot Nils. Helt inn til øret. Han ser det og smilet mellom dem. Så skyver han mansjetten opp, smyger fram klokka. Fire timer. Fire timer igjen. Det er bare det Gjert tenker akkurat nå. Så slår Nils på glasset. Sju levende lys glitrer i øynene som vender mot ham. Glasset synger og han skyver stolen bakover. Han legger servietten fra seg på bordet. Blir stående. De skjønner det. Han skal si mer en skål. Gjert flytter på bestikket. Nils begynner:
- If you can’t beat them, join them...
Stemmen skurrer. Han tar en pause og prøver en gang til:
- If you can’t beat them, join them.
Det er så vidt det holder.
Skrevet av
Torunn Eriksen